VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 2. MAI 2026: Jeg er redd! Jeg er fryktelig redd!
Tanker om tiden
Som mangeårig student av organisasjoner og deres livsløp, vet jeg at en sosial institusjon som mister blikket mot framtida, mot det idealet – det Soria Moria – man strever etter og som man veit man aldri vil komme til, har mistet viljen til fornyelse og framdrift. Enhver institusjon som blir mer opptatt av å skue i bakspeilet, mot der man har vært, er på vei mot å gi opp sitt progressive formål. Alle institusjoner som skjønnmaler bilder av det som var, og drømmer om en mytisk fortid, i stedet for å utvikle og forankre idealet om hvor man vil være i morgen, er på god vei til endestasjonen som nyskapende utviklingskraft.
I tillegg kommer dette, improvisert musikk, der performasjonen, framføringen, det levende livet, er der tradisjonene brytes mot det nye, kunstverket i improvisert musikk, som i all verdens folkemusikk, er ikke i et partitur, et nedskrevet artefakt. Kunstverket er den levende framføringen. Og denne framføringen av slik fusjonsmusikk – som all folkemusikk er og alltid har vært – har alltid vært en fusjon av det gamle, av tradisjonene, med det nye, det som bryter nye grenser.
Det er derfor kunsten i slik musikk er en annen enn kunstverket i klassisk komponert musikk. Partituret som en ideell beskrivelse av en komposisjon, er aldri en komplett beskrivelse, mellom partituret og den faktiske framføringen er det et tomt rom som må fylles, med fraseringer, fortolkninger, vektlegging, strekking. Uten at dette rommet fylles er det ingen kunstnerisk framføring. Når det er framføringen som er det kunstneriske idealet, så er det ikke et slikt rom. Derfor kan aldri den improviserte musikken bli fortolket, og framført, på denne måten. Det er en annen logikk involvert. Men den er ikke mindre kunstnerisk.
Essensielt i dette er drivet for, viljen til, å skape noe nytt – noe som ikke eksisterte i går. Det å finne nye veier til og uttrykk for framføring av musikk – av all slags musikk – er den improviserte musikkens grunnleggende vesen. Derfor var det at Bill Evans sa at jazz ikke er noe ‘hva’, det er et ‘hvordan’. Jazz, improvisert musikk, er en holdning til, en forståelse for, hva det betyr å framføre all slags musikk.
Det etter mitt syn, farligste man gjør er å gjøre deler av fortida til helligdommer, der enhver berøring med disse historiene er å anse som blasfemi. Å mytologisere fortida er like farlig som å kopiere den, ‘gjenskape’ den. Da bandet Mostly Other People Do the Killing – eller MOPDtK som noen av oss kort omtalte det som – gjorde Kind of Blue tone-for-tone, ble NRKs Bergensbanen minutt-for-minutt som en heseblesende thriller.
Det er ikke en del av jazzens vesen å skulle gjenskape, gjenoppleve, en fortid. Dessverre ser jeg en markert tendens til at flere tunge og toneangivende konsertarrangører søker tilbake til fortida. Jeg har mistet tellingen på gjenskapende prosjekter av historiske konserter, album og annet i løpet av de siste to tiårene. Slike prosjekter hører hjemme i museer, ikke på levende konsertscener. Vi har gjort den feilen før, la oss ikke gjøre den samme feilen om igjen.
Samtidig er det også flere eksempler på at ‘nye’ artister løftes opp, hausses opp, som ‘den nye stemmen’, med lite refleksjon over det kvalitative innholdet. Dette er ikke en popularitetskonkurranse, der flertallet av seerne eller et popularitetspanel skal velge ut ‘Stemmen’, eller idolet. Når popularitet blir leveregelen, forsvinner det ‘sære’, det spesielle. Når kravet til ‘nytte’ overskygger risikovilje og -evne, når det kreves at kunsten skal være populær, så fører det til at kulturarrangørene blir likere, mer ikke-provoserende. Kunst skal være relevant, men den skal ikke være populær. Kunst og kultur er for viktig, for nyttig i eksistensiell forstand, til at vi kan vanne den ut til en bedøvende gjennomsnittskultur.
For når vi etter 75 år har nådd flere av målene for at den nyskapende, improviserte musikken får en status som reflekterer det kunstneriske innholdet, så må vi ikke rive det ned igjen på manglende kunnskap og vilje til videre fornyelse, utvikling, mot ny kunst. Popularitetsidealet rir oss som en mare, nasjonale medier har abdisert fra så godt som ethvert ideelt ansvar for folkeopplysning. Derfor må også musikklivet, som kunstinstitusjon, kjempe imot dette.
Tanker om dagen
Dagens prosjekt startet tilsynelatende også som en slik tilbakeskuende gjenoppliving av en 50 år gammel historie. Under Oslo jazzfestival 2024, ble vi invitert til å feire de femti årene til albumet Belonging med det som seinere ble beskrevet som både Belonging-kvartetten og Keith Jarretts skandinaviske eller europeiske kvartett. Det siste for å skille den fra Jarretts amerikanske kvartett. Du kan lese min omtale av konserten her, hvor jeg omtaler ikke bare min forhåndsskepsis, men også min glede over at det ble noe annet enn en nostalgitripp. I ettertid, hvor vi så også har fått høre Branford Marsalis’ hyllest til det samme albumet, står denne Aula-konserten seg enda bedre.
Ikke minst sto konserten fram i positiv forstand, fordi den ikke bare understreket dagens musikeres egen forståelse og tolkning av stoffet. Presentasjonen var også basert på en utvidet forståelse av hva vi da kan kalle ‘Belonging’-tradisjonen, kvartetten løftet fram musikk reflekterte hele Jarrett-kvartettens liv, fram til den gikk inn i historiebøkene fem-seks år etter fødselen.
Nå har kvartetten med Vigleik Storaas på piano, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Trygve Waldemar Fiske på kontrabass og Hans Hulbækmo på trommer hentet opp igjen prosjektet. Tydeligvis har de også tenkt seriøst gjennom hvorfor de gjør det. Det er et videreutviklet prosjekt, et kontemporært prosjekt, … et levende prosjekt de viser oss.
De starter der de sluttet før ekstranummeret i Aulaen for snaut to år siden, med «New Dance», opprinnelig utgitt fra live-albumet Nude Ants med opptak fra Village Vanguard under USA-turneen i mai 1979. En svingende, dansende latin feel som viser at dette blir bra. De fortsetter med «Blossom» fra førstealbumet.
Da er det det slår meg, opplyst av Paulsbergs fete tone i saksofonens dyp, at det de nå gjør er ikke å spille Belonging-kvartettens musikk. De forholder seg til stoffet som man ville til et sett av standardlåter: Ved å vise at de i seg selv er så sterke at de kan fungere som et springbrett, en trampoline, for ny jazz. Det er ikke det at det er bedre eller dårligere enn originalen, det er annerledes. Det er noe annet. Paulsbergs tone, Storaas’ dansende hender på ‘brettet’, Hulbækmos aksentueringer og polyrytmer, og Fiskes sprettende gange i bunnen, er et helt annet sted enn det Jarrett-kvartetten var i 1974-79. Og i en helt annen tid.
Men gudbevaremegvel, vi hører jo også tradisjonen, det skal vi gjøre. Men det er ikke tradisjonen levendegjort, det er ikke som å spille en slått etter en av Fykerud-brødrene, slik som de spilte dem. Det er bygget på, utvidet, fornyet, gjenskapt og omskapt. Ikke bedre, ikke dårligere, bare et helt annet sted.
Jeg opplever den samtida som vi lever i akkurat nå, paradoksalt nok som preget av en redsel for å være sær, for å støte noen fra oss. Det er paradoksalt fordi ingen annen tidsalders kontemporære kultur, tror jeg, har vært som dagens kultur så fragmentert i sære gruppe-kulturer. Men ikke bare det, det er også små kulturkretser som dyrker sin egen ‘annerledeshet’, sin særhet. Slik sett er det ingen ‘ungdomskultur’ eller ‘voksenkultur’. Det aner meg at dette i stor grad – og kanskje i alt for stor grad – har ført til en trygghetssøkende, ikke-konfronterende adferd og aktivitetsplanlegging. En adferd som i økende grad gjør musikk og kulturtilbudet fra tidligere ‘sære’ aktører, mer og mer gjennomsnittlig, ‘populært’. Om så er tilfellet, er den største taperen den progressive, stadig utviklende kunstmusikken.
Tanker om natten
Det hamrende drivet i ‘rocker’n’ «’Long as You’re Living Yours» setter seg i mage og nærheten av hjerte, før vi få en spretten, hurra-meg-rundt versjon av «The Windup». Nå er vi virkelig på jazzklubb. Det lukter New York, mørkt, lite lokale, New York, N.Y. – a city so nice, they had to name it twice, synger Jon Hendricks i bakhodet. Standardenes rolle er som katapult for egen musikk. Deres rammer er pekere til tradisjonen, til historien, men det er bare ytre rammer.
Inventaret, det rammene fylles med, er det nye. Når det virkelig er vellykket nyskapende, bygger også den nye musikken nye rammer, nye historier. En framføring blir som en lagdelt løk, der musikkhistorien ligger som lag-på-lag-… Om du ønsker kan du plukke lagene fra hverandre. Men vær oppmerksom på at det kan medføre tårer. Ikke fordi denne løken som en hvilken som helst kepaløk inneholder enzymer og svovelrike aminosyrer, der flyktig propanetialoksid dannes og brenner i øynene. For øvrig et fascinerende tilfelle av krigførende forsvar fra løkens side. Nei, denne historiske løken er svovelfri. Den danner ingen svovelsyre i møte med vannet som beskytter øynene dine.
Men du kan også la være å plukke løken fra hverandre, og bare være med å reisen. Variasjoner over tema, temavariasjoner, eksposisjon vs. utviklende variasjoner. Eksposisjon – variasjon – reeksposisjon: Slik er det tredelte grunnlaget for sonateformen. Et grunnlag som kan varieres, strekkes, snus og vendes på. «The Journey Home». Både på veiene bort og hjem, minnes jeg Jon Christensens leik, ener’n er både her og der. Som han skal ha sagt: Jeg veit alltid hvor’n er, men jeg trenger vel ikke spelle’n hver gang for det? Hulbækmo leiker og danser. Gliser, ler. «Mandala», det er fest i stuggu.
«Belonging» – rist laus, slipp ned, slapp av, slipp fångarna loss, det er vår igjen. Med «The Chant of the Soil» er vi tilbake der vi startet, i Japan i april og i USA i mai 1979 der Jarretts skandinaviske kvartett avsluttet sitt virke. Men selv etter 85 minutter er vi ikke i mål: En magisk tolkning av «My Song», før de avslutter med et verdig punktum i en kort og konsis «Spiral Dance».
Tanker for tiden
Vi er der vi bør være: Kvartetten Storaas/Paulsberg/Fiske/ Hulbækmo viser nye veier i dette materialet, de gjør dette låtmaterialet til jazzstandarder, til ‘evergreens’ – eller er det ‘everblues’? ‘everreds’? – til springbrett til egen utforsking. Kvartetten viser oss at dette materialet tåler den belastningen, som kontemporære springbrett, og ikke som museumsgjenstander, eller om helligdommer.
New York hadde sin Tin Pan Alley, London hadde sin Denmark Street. Kanskje kan vi legge til Østerdalsgata som Oslo-varianten?
Tekst og foto: Johan Hauknes
