Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Magisk spill i luften over Graosido

VOSSA JAZZ, DAG 2, LØRDAG 23. MARS 2024: LÞrdag under Vossa Jazz er dagen for de store begivenhetene. Det skal deles ut Vossa Jazz-pris, og dette er dagen for dypdykk i festivalprogrammet, mye mer enn fredagen, hvor man mer «prÞver» seg fram, treffer gamle venner og kanskje er mer opptatt av det sosiale enn det rent musikalske.

Men vi merket oss det allerede pÄ fredag. Det er adskillig stÞrre interesse for de «rene» jazzkonsertene i Är enn tidligere. Selv om mye av musikken som ble fremfÞrt i gÄr, bÄde var eksperimentell, fri og krevde en innsats fra lytterne, ble folk sittende og ta til seg de musikalske inntrykkene, i stedet for Ä «lÞpe» ut, hvis musikken ble for utfordrende. SÄ vi var svÊrt spente pÄ om dette kun var en tilfeldighet, fredagen, eller om satsingen pÄ mer jazz og mindre pÄ den publikumsvennlige popen og rocken, hadde bÄret frukter.

Vi var pÄ plass i Osasalen allerede klokken 12:00 pÄ lÞrdag, og derfra og ut, ble dette en reise i spennende musikk, slik det skal vÊre pÄ en skikkelig jazzfestival.

Luftig leik med Air Play
Air Play spilte tidlig i Osasalen med glimrende akustisk forutsetning og dermed utmerket lyd. Det starter sÞrgmodig til Ä vÊre solfylt formiddag i Voss, men musikerne plukker opp tempoet og tÞr Ä vende seg mot improvisasjon og stadig mer lekent spill. Det er som i gruppas navn, Äpenbart luftig, og samarbeidet mellom vokal med og uten tekst og horn funker svÊrt bra. Det fÄr fart pÄ seg nÄr sopransaksofonen veksles ut med den mektige tenorsaksofonen og Ytterdal fÄr tid til Ä skinne i akustisk selskap. Hver av musikerne fÄr ogsÄ spilt sine egenkomponerte verk. Ytterdals egne Bark, etter en ide fra den brasilianske musikeren og politiske aktivisten Chico Baruque, har konsertens definitivt sterkeste soloer, og ble et klart hÞydepunkt. Alt i alt en fin start pÄ en lang dag med konserter! (CR)

William Parker skaper energisk magi
Bassisten William Parkers trio hadde kontakt med himlenes sfÊrer i sin konsert i Jazzklubben pÄ Park lÞrdag ettermiddag.

Med et omslagsbilde av den trinndelte pyramiden Kukulcan-templet pĂ„ Yucatan-halvĂžya montert inn og sentrert i et bilde av en solformĂžrkelse mot mĂžrk stjernebakgrunn, vekket William Parkers album Mayan Space Station markerte science fiction-allusjoner. Det mystiske Mayafolket etterlot seg imponerende byggverk, men lite om den faktiske kulturhistorien til dette folket som forsvant fra jordens overflate pĂ„ nesten mystisk vis etter Ă„r 1500. Flere tiĂ„rs arkeologisk forskning av etter hvert avdekket deler av Maya-folkets historie, men fortsatt lever mytiske historier om kontakt med fremmede vesen fra andre deler av vĂ„rt univers – og kanskje utenfor det ogsĂ„.

William Parker og hans to medsammensvorne, Gerald Cleaver pÄ trommer og Ava Mendoza pÄ elektrisk gitar ga i 2021 ut ei plate som vekket opp igjen troen pÄ den New York-baserte energijazzen, med sterke spirituelle overtoner. Det var et album som mange forstÄsegpÄere og andre skribenter inkluderte pÄ sine lister over dette Ärets beste skiver.

Takket vÊre Vossa Jazz, var nÄ trioen pÄ plass i lokalet Jazzklubben, der forventningen luktet sterkt pÄ forhÄnd. Lokalet var fullstappet, hardpakket og surrende i en gryte av forventningsfylt spenning, sÄ det selv for anmeldende journalister var vanskelig Ä finne seg sitteplass.

Og trioen leverte. William Parker spiller bass med hele den bassikalske jazzhistorien pÄ skuldrene. En stor og tung tone, som fyller bÄde det fysiske rommet og alle musikalske rom som gjemmer seg i den historierike musikken. Og det er frapperende hvordan han med ganske sÄ enkle midler, som hans poengterte bruk Äpne strenger, skaper stor musikk. NÄr Parker tar opp sin katalanske obo, en gralla, er det bare Ä lukke Þynene og la seg henrykke til ekstasens land. Spiritualiteten i budskapet forsterkes av Parkers vokal.

Som trommeslager er Gerald Cleaver en kameleon, han skifter ham og farger etter hvilke musikalske omgivelser han befinner seg. Han er ikke bare musikalsk veltilpasset til enhver anledning, han framstÄr i alle sammenhenger som den helt rette trommeslageren for den anledningen. Slik ogsÄ i dag. Rytmisk drivende med en tydelig time, uttalt pÄ engelsk vis, ta:im. Cleaver er en av de trommeslagerne som virkelig peker pÄ og illustrerer alle nyanseforskjellene mellom rytmer, puls, beat og time.

Som Cleaver er gitaristen Ava Mendoza en mangefasettert og tilpasningsdyktig musiker. Country rock, hard rock, blues, samtidsmusikk, you name it, she does it! Nysgjerrighetsdrevet oppdagerferd i musikalske stratosfĂŠrer, kan vĂŠre en passende beskrivelse.

Til sammen har trioen en musikalsk linjefÞring og kanalisering av energi som er som et godstog mot rÞdt lys. Men i motsetning til en viss jernbanetunnel et stykker herfra, sÄ er alle lys grÞnne pÄ denne linja. Godstoget passerer Bulken i svÊrt god fart, pÄ vei inn kvartalet Park, fÞr det dundrer inn i lokalet som en gang var kjent som Festsalen, men nÄ lever sine siste dager som Jazzklubben. Toget smeller inn i tak og vegger i dette trange lokalet som vi gjennom Ärene har klaget mye pÄ, akustisk, logistisk og presentasjonsmessig. Men det er et lokale som vi allikevel etter hvert er blitt glad i, og vil savne nÄr ombyggingen av bygget kommer i gang.

Det er ikke noe sammenklemt trekkspill som ligger igjen pÄ scenen etter at dette kraftverket av et musikalsk godstog har landet. Musikken er som et energisk og energetisk kanalsystem, der den musikalsk kraften samles, formes og fÞres i samme retning, en interduktiv transformasjon av musikalsk energi. (JH)

Hanna Paulsberg spelar sjÞlve hÄpet i Tingingsverket
Skalden i det norrĂžne samfunnet og den vestafrikanske grioten var/er bĂ„e sogeforteljarar, men bĂ„e hadde eit oppdrag – dei skulle fortelja den offisielle versjonen av soga, gjerne slik makthavarane ville at ho skulle lyda.

Hanna Paulsberg (hovedbildet) er ein sogeforteljar utan like, og ho er sin eigen oppdragsgjevar. Kva er essensen i det ho spelar? Ho toneset ikkje noko mindre enn sjÞlve hÄpet. Som instrumentalist og improvisator har ho late seg inspirera av av ei jazzsoge spekka med nyskaparar pÄ tenorsaksofonen, men det ho spelar er doggfrisk og dagsaktuelt. Sogene til Paulsberg peikar i sum pÄ ein veg ut av ufÞret.

Tingingsverket Do You Want My Job har fÄtt tittelen etter ein lÄt pÄ den fÞrste og einaste plata til «supergruppa» Little Village. Plata, som kom i 1992, gjorde eit uutsletteleg inntrykk pÄ ei seks Är gamal Hanna, og no har denne opplevinga gjeve inspirasjon til tingingsverket pÄ Vossa Jazz 2024.

Verket er sett saman av Ätte lÄtar der tittellÄten kom som femte i rekkja. Bandet, gitarist Viktor Wilhelmsen, bassist Dan Peter Sundland og trommeslagar Erik Nylander i tillegg til Paulsberg, er som skapt for oppgÄva. Paulsberg sa undervegs at dei hadde rokke Ä bli eit band i innstuderingsveka pÄ Voss, og det kunne hÞyrast. Teknisk var alt pÄ plass, og bandet kunne dermed spela med den fridomen ein har nÄr alt er kome inn under huda.

Stilistisk kunne lÄtmaterialet minna om inspirasjonskjelda Little Village. Her blei det innleidd med country å la Bill Frisell fÞr Nylander introduserte ein reggae. Den raske tittellÄten blei etterfÞlgd av ein aldeles nydeleg ballade i lÄgkyrkjeleg salmetradisjon med ein saksofonintro i beste Ben Webster-stil. Neste lÄt var funky og avslutninga var ei reise frÄ japansk koto-musikk til vestafrikansk hi life der Wilhelmsen fekk vist sin meisterskap.

OgsÄ Sundland og Nylander fekk sagt sitt, men dei var sjÞlvsagt mest dedikert til komprolla. Dei forma eit tandem i botn som groova fjellstÞtt og virtuost. Sundland hadde ein tone i el-bassen som kunne minna om ei kryssing mellom Steve Swallow og Rolf Alm i Peps Blodsband, men framfor alt var dette Hanna Paulsberg sin kveld. Ho hadde full kontroll som orkesterleiar, og som solist var ho kvilelaust pÄ jakt etter nye innfallsvinklar, og ho kom opp med stadig nye idear som ho utforskar, vrei og vende pÄ. Det er utruleg spanande og vakkert det som kjem ut av hornet til Paulsberg.

Nei, eg ynskjer ikkje jobben til Paulsberg, men eg vonar det blir mange Ă„r til ho pensjonerer seg. (LM)

Stor energi og pÄgangsmot med Mirror Image
«Mirror Image er ein eklektisk og mangslungen oktett, handplukka av bassist Ole Morten VÄgan for berre eit par Är sidan», stÄr det i programmet til Vossa Jazz 2024. Oktetten kommer seg pÄ scenen og finner fram til instrumentene sine, og det er ingen tvil om at de skal levere en konsert hvor publikum er fullstendig med. Det tar ikke mer enn noen minutter fÞr det ikke finnes et hode i salen som ikke beveger seg i takt med melodiene, og de fÄr vi mange av, i ekte amatÞrstorband-stil.

Til tross for Ätte musikere pÄ en scene med knapt plass til alle og instrumentene finner de bÄde fysisk og musikalsk plass til alle sammen. Det er mye koordinasjon som skal foregÄ for Ä greie Ä fokusere lyden med sÄ mange instrumenter, og da er det ekstra imponerende nÄr de blant annet finner mÄter Ä fusjonere fele og altosaksofon, til tross for Ä vÊre omringet av bÄde tenor og bari-saksofoner, samt beinhard tromming som ikke slipper tak et sekund. Med det skal vi nevne at Sidiki Camara pÄ perkusjon er sentralt plassert midt pÄ scenen og har et makelÞst samarbeid med trommeslager Hans HulbÊkmo.

“Frontman” og bassist Ole Morten VĂ„gan som stĂ„r for komposisjonene, stĂ„r bakerst og dirigerer, og gjĂžr en utmerket jobb med Ă„ lede bandet og sĂžrge for at alt gĂ„r etter planen. I tillegg gjĂžr han en betydelig innsats med humor og prat mellom lĂ„tene, tilsynelatende helt uten anstrengelse, selv om svetten renner som en foss. Som han selv pĂ„peker er ikke Ăžyenbryn designa for slike mengder fukt. VĂ„gan har sĂ„ god kontroll pĂ„ gruppa at han etter hver lar dem slippe mer tak og spille ikke-fullstendig-ulikt europeisk frijazz vi jo er svĂŠrt begeistret for i denne redaksjonen, men fortsatt et godt stykke unna sĂ„ fri jazz jeg gjerne skulle sett at de tĂžrte Ă„ begi seg ut pĂ„.

Det er veldig mye god musikk her, og det eneste jeg kansksje skulle Þnske seg var flere soloer og enda friere spill, men man fÄr ikke alltid i pose og sekk pÄ en times tid, selv om gruppa klemmer til med et sterkt ekstranummer. Uansett, nok en utmerket konsert pÄ Vossa Jazz, med stor energi og pÄgangsmot! (CR)

Knegg, vrinsk og tusen hestekrefter!
NÄr gutta i ultra-skandinaviske Horse Orchestra fÄr somla seg opp pÄ scenen i bÄde kjole og sokkelesten, og finner opp ned pÄ instrumentene klemmer de til en med skikkelig fanfare pÄ et knapt minutt hvor samtlige horn blir blÄst i med full kraft. Det er ingen tvil, festen er herved Äpnet!

Det er ingen hemmelighet at mye skandinavisk jazz er alvorlig, humor-lÞst og kanskje kjedelig for mange. Dette er det stikk motsatte! De tre hornblÄserne pÄ fÞrste rad (Petter HÀngsel pÄ trombone, Ingimar Andersen pÄ altsaksofon og Erik Kimestad pÄ trompet) har matchende notepermer i knÊsje farger med hesteklistremerker pÄ, litt som kompiser pÄ fÞrste skoledag. Det er umiddelbart sjarmerende, det er herlig energi, og sÄ mye morsomt som skal skje, at det nesten er utrolig at ingen av gutta eller publikum selv drar en dansken, svensken og nordmannen-vits.

Pianist Jeppe Zeeberg tar seg god tid til Ä sette scenen for lÄtene med diverse anekdoter om regnvÊr, ompa og fulle tyskere. Og jaggu leverer de etter spesifikasjon ogsÄ. LÄta de introduserer som den gamle schlÀgeren «I Got Rhythm» skjÊrer i kontrabassen, en vissen synging, diverse knitrelyder og annet fjas finner de en mÄte Ä vri det om til den velkjente lÄta. Jeg synes trompetist Erik Kimestad utmerker seg i sine lange og kraftfulle soloer, og man ser tydelig beundring ellers i gruppa.

Det er vanskelig Ä forklare hva som sÄ skjer. For gutta pÄ scenen finner nemlig i lÞpet av timen de spiller pÄ alskens sprell. Det blir rikelig med roping, demontering av instrument for Ä finne nye mÄter Ä lage lyd pÄ, vilkÄrlig allsang, host og diverse prat. En lÄt blir telt opp til femten fÞr de begynner Ä spille. Det er humorgalla, trist klovn og begravelsesmarsj i ett. I et parti som faller best under sistnevnte kategori er det umulig ikke Ä tenke pÄ hvordan Albert Ayler ogsÄ fant mÄter Ä marsjere en begravelse inn i en saksofon for nÊrmere femti Är siden. Svenske Petter HÀngsel leverer ogsÄ stort pÄ trombone i lÞpet av timen de spiller, med bÄde enorm kraft og flere soloer med en intensitet som gjÞr at den store trombonen nesten dunker i det lave taket til Jazzklubben.

Hestegutta er ustanselige i sine tagninger pÄ ymse klassiske stykker og mot slutten drar de en variant av Phil Collins «Against All Odds». Saksofonist Ingimar Andersen leverer en svÊrt bra solo nÄr han fÞrst slipper til, det vil si, etter han har sunget hele lÄta for full hals i samarbeid med publikum. Men selv om de har det gÞy, er det ikke bare fjas. Jeg tror samtlige at lÄtene de fremfÞrer fremstÄr som tull, lureri, men viser seg Ä vÊre bÄde nÞye gjennomtenkt og svÊrt godt skrevet. Det er partier i ekte amatÞrstorbandsform med firedobbelt horn som treffer publikum rett i pannebrasken. Det er umulig Ä ikke glise! Pianist Jeppe Zeeberg finner ogsÄ fram til noen helt vanvittige soloer i lynraskt tenpo pÄ tangentene og presterer Ä lande bÄde rumpe og albuer rett i hvitt og svart.

Det er guttastemning, heste-show, massevis av personlighet, og minst like gÞy Ä vÊre pÄ scenen som i publikum i kveld. Jeg tror ikke jeg har hÞrt et publikum le mer pÄ en konsert noen sinne, og jeg tror ikke jeg har sett et band ha det morsommere heller. Kan man avslutte en lÞrdag pÄ Voss og siste konsert noen sinne pÄ scenen Jazzklubben pÄ en mer brautende mÄte? Neppe! For et V75-sirkus! (CR)

Godsido av Graosido
Trommeslager Knut Kvifte Nesheim har skrevet et helskapt og mangesidig verk, basert pÄ minner og inntrykk fra lokale formasjoner rundt Vossabygda. Verket Graosido ble strÄlende framfÞrt i Gamlekinoen lÞrdag kveld, til en halvfull sal. Flere burde ha sett sin besÞkelsestid.

Verket er bygget over og inspirert av komponistens opphold og barndoms ferier pĂ„ Voss. Kvifte Nesheims mor er fra bygda, sĂ„ selv om han sier at «  jeg er ikke vossing», har han et nĂŠrt forhold til dette omrĂ„det. Han har beskrevet bakgrunnen for verket Graosido slik, «Min families gamle gĂ„rd ligger ved LĂžnavatnet nĂŠr Voss, og der kan man skimte Graosido i det fjerne. Til tross for at vĂŠret og Ă„rstidene skifter, sĂ„ er Graosido noe som har vĂŠrt konstant i livet mitt, enten det skinner i sollys, er dekt av den fĂžrste vintersnĂžen, innhyllet i tĂ„ke eller skjult bak lave skyer». LĂ„ttitler som LĂžnahorgi, GrĂžvona og Vadlasletta understreker den nĂŠre tilknytningen verket har til naturen rundt Voss.

Verket er skrevet for ensemblet OJKOS – Orkestret for jazzkomponister i Oslo – et tiltak for unge profesjonelle musikere ledet av Østnorsk jazzsenter som gir musikerne mulighet til faglig og musikalsk fordyping i det Ă„ skrive musikk og spille den sammen. Ensemblet ble startet opp i 2018, med en klausul om at hver musiker kan vĂŠre med i OJKOS i fem Ă„r. I lĂžpet av perioden forventes det at hver musiker skriver ett eller flere verk for ensemblet som framfĂžres pĂ„ Nasjonal jazzscene i Oslo.

Knut Kvifte Nesheim er en av de opprinnelige 16 musikerne som startet opp for over fem Är siden, og er derfor en av dem som nÄ har avtjent sin periode. Men verket Graosido vil blir stÄende som ett av flere stilsikre, vakre og karakterdrevne musikkverkene som den fÞrste generasjon av musikere i OJKOS har skapt i lÞpet av sine fÞrste Är. Det er blitt flere album, der Graosido er ett av dem, og det er blitt en Jazzprisen, Norsk jazzforums nye toÄrlige prisutdeling.

Musikerne i lÞrdagens utgave av OJKOS var dominert av fÞrstegangs-utÞverne, med noen av den neste generasjonen av musikere som i 2023 og 2024 vil starte opp en ny femÄrsperiode med spennende musikk.

Elisabeth Lid TrĂžen – flĂžyte, Camilla Hole – sopransaksofon , Tina LĂŠgreid Olsen – klarinett og altsaksofon, Richard Köster – trompet, Lyder ØvreĂ„s RĂžed – trompet og flygelhorn, Tancred Heyerdahl HusĂž – trompet, Magnus Murphy Joelson – trombone, Johannes Fosse Solvang – trombone, Magnus LĂžvseth – tuba, Mike McCormick – el-gitar og elektronikk, Arne Martin Nybo – el-gitar, ClĂ©ment Merienne – piano, Alexander Hoholm – kontrabass, Knut Kvifte Nesheim – trommer og komposisjoner og Sigurd Ytre-Arne – live visuals. Ingar Hunskaar skrudde lyd.

Det er bare Ă„ glede seg til hva dette ensemblet kan skape av ny musikk de neste Ă„rene. (JH)

LÞrdagen pÄ Vossa Jazz kan man fÄ med seg hele 20 konserter. BÄde for barn, funksjonshemmede og gratiskonserter, DJer og jam session, i tillegg til ei rÞys med deilige jazzkonserter og folkemusikkseanser. Og det er begrenset hva vi faktisk klarer Ä fÄ med oss av musikk denne dagen. En ting er logistikken, det andre er at hodene etter hvert fylles opp av altfor mye musikk og andre inntrykk, sÄ vi hÄper dere bÊrer over med at vi ikke rekker over alt.

Og i dag er det sĂžndag, og vi gjĂžr de siste krampetrekninger for Ă„ komme oss gjennom dagen, sĂ„ vĂ„re lesere i morgen kan lese om alt det vi opplevde denne sĂžndagen – hvor sola har vendt tilbake, og utenfor vinduene er det godt over 10 grader. Dette kan bli en strĂ„lende dag, pĂ„ alle mĂ„ter.

Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Chris Risvik (CR)
Foto: Jan Granlie


William Parker Trio Mayan Space Station


Ava Mendoza i William Parker Trio


William Parker


Erik Nylander i Tingingsverket


Mirror Image


Ole Morten VĂ„gan leder Mirror Image


Horse Orchestra


Jeppe Zeeberg i Horse Orchestra