PUNKT-FESTIVALEN, KRISTIANSAND, DAG 1, TORSDAG 4. SEPTEMBER 2025: Av og til kan det gi noen oppvåkninger å se bakover på ens egne erfaringer. I dag er vi tilbake i Kristiansand, i Kvadraturen som har sitt utspring i barokkbyen som ble anlagt i 1641 av Christian Fredriksen. Det var det han kalte seg, da han som ung var på synfaring med en flotilje langsetter Norskekysten i sin ungdom. Han fôr hele veien opp til de nordligste områdene i det dansk-norske kongevældet.
Fortidens framtid er nå
Ingen skulle vite det, men den unge mannen var jo en prins, og skulle seinere bli mer kjent som Christan Kvart, sønn av Fredrik II. En ting kan man visstnok sikkert si om Napoleon – han var god til å bake kaker. Hvorvidt Christian IV var en kakebaker, tviler jeg på. Men en ting kan man med sikkerhet si om Kvarten – han var god til å anlegge byer.
Det var gjennombruddstider for det som kom, det vi kjenner som opplysningstiden, og rasjonell og styrt byplanlegging var selvfølgelig tidens melodi. Og hva er enklere, mer rasjonelt og oversiktlig enn å anlegge en by som kvadratiske kvartaler med rettlinjede gater eller streder mellom, og sentrale torv for markeds- og møteplasser – altså en kvadratur.
Ordning och reda, ville nok svenskekongen ha sagt. Og Christian var enig. Han pekte og sa, min by skal ligge på sandmoen som ble kalt Sanden. Og heretter skal den hete Christians Sand. Som overhodet ikke må forveksles med pianisten Christian Sands. Han ble ikke født i 1641, men 348 år seinere. Men kanskje er det ikke tilfeldig: Christian Sands ble født og vokste opp i Nyhavn, eller New Haven, i staten Connecticut. I 1640 var kvadraturen i New Haven etablert! Altså akkurat da Christian og hans kumpaner tegnet skisser over den nye byen på Sanden.
Men når jeg snakket om å se bakover, var det mer på den nære fortida, Punkt-fortida. Det er i år nøyaktig tjue år siden det startet med den første festivalen. Og det er godt å være tilbake. Hva er det som har kjennetegnet Punkt-festivalen som musikkarena og møteplass i disse årene? La meg først si hva det ikke er: Punkt er ikke en elektronika-festival. Det er ikke en jazzfestival. Det er ikke i nærheten av å være en sjangerfestival. Det er ikke for å høre en bestemt type musikk vi kommer hit – hvert år. Å beskrive Punkt som en festival for en sjanger elektronisk eller elektro-akustisk musikk, er totalt skivebom.
Er det en ting som har kjennemerket Punkt i de tjue årene, så er det evnen til å fornye og videreutvikle rammene for den musikken som utspiller seg disse tre dagene i september hvert år som er kjennemerket. Om det er en ting som kjennemerker Punkt som konsept er det foranderlighet og sjangerblind innovasjon. Det har derimot vært en reise i stadig nye landskap, men i landskap hvor det ikke bare er variasjon og dynamikk i hvert landskap, men hvor de til sammen har en fantastisk spennende metadynamikk. De to sjefene bygger på det som har vært, og evner å stadig utvikle hva festivalen er og hvordan den uttrykkes fra år til år. Ikke minst kjennetegnes det med en oppfinnsomhet i hvem som inviteres og hva de leverer.
En ting som har kjennetegnet Punkt i alle år, er det sosiale aspektet. De tre dagene i september har det vært mye snakk om Punkt-familien. Den vokser fra år til år, men den klare opplevelsen av gruppe-tilhørighet for de av oss som har vært der holder seg. Vi reiser ikke til Kristiansand, vi kommer hjem til Punkt!
For elleve år siden skrev jeg om festivalen: «Som jeg har vært inne på i tidligere års anmeldelser av Punkt-festivalen – dog i et annet medium – er de sosiale verktøyene som er initiert essensielle i dette. Jeg tenker på den gangen da alt skjedde på ett sted, i Agder Teater, men ikke minst på det uformelle samværet i K35 (eller Johansens Taverna, som fotografen [og redaktøren] ynder å kalle møtestedet). Dette er virkemidler som i økende grad blir presset når festivalen vokser seg større. Jeg vet at festivalledelsen er klar over dette – og at de legger vekt på å videreføre dette sosiale aspektet. Jeg håper virkelig de lykkes med – i den forstand – å holde festivalen liten. Uten dette vil Punkt-festivalen miste noe av det som gjør den stor». K35 er ikke mer, men ånden etter treffe- og hengestedet lever fortsatt.
Punkt – en lyttefest
Dagens seminarer og konserter løfter fram at kanskje mer enn noe annet, er Punkt-festivalen en lyttepost og en lyttefest. Det er en møteplass, en fest, der vi blir manet til å lære å lytte på nye måter, å forholde seg til musikk på nye måter. Der bittesmå gester kan bli til store fakter som fyller alle kroppens, bygningens og byens hulrom.
Jeg går glipp av første seminar, men Mariam Rezaei har blitt presentert for våre lesere gjennom mine rapporter fra årets Blow Out-festival. Andre seminarist er den kanadiske Berlin-boeren Crys Cole, en komponist og kunstner som arbeider med objekter i fysiske rom og hvilke muligheter som kan skapes for musikk i bruken av pickups og kontaktmikrofoner. Hun omtaler sin egen virksomhet som utforsking av rom og objekter, og er opptatt av at objektene skal være hverdagslige og velkjente for tilhører og -skuer.
Og her kommer første tese om eksperimentell, ny musikk: Musique concrète og andre uttrykk for nymusikk skapes ikke bare av det lydgenererende objektet og de elektriske/elektroniske verktøyene som brukes for å velge ut, forsterke, modifisere, endre, invertere … små musikalske gester av små lydimpulser og sette dem inn i en sammenheng. Musikken tar ikke bare farge, men struktur og dynamikk fra det fysiske rommet den utspiller seg i. Av menneskene som fyller dette rommet. Denne måten å tenke på musikk på krever at man lytter dypt etter de steds- og tidsspesifikke dimensjonene ved lydteksturene og dynamikken, like mye som å lytte til den ideelle lyden.
Forestillingen om et stykke kunstmusikk som et reifisert objekt, som er tidløst, stedløst og footloose, bryter sammen. Det blir ikke lenger kun en distinksjon mellom musikken-i-seg-selv og framføringen av den i en live setting. Coles bruk av hverdagslige, mundane objekter for dette er en nøkkel som gjør det mulig å åpne denne døren og nok en gang reise det evige, ubesvarlige spørsmålet – Hva er musikk?
Helt siden John Cages tre Darmstadt-forelesninger på de samtidsmusikalske Ferienkurse für Neue Musik med tittelen Composition as Process, er dette spørsmålet ikke bare blitt aksentuert, det er blitt akutt. Cage deler temaet i tre, Changes er første teksten, andre del Indeterminacy etterfølges av siste deleen, Communication. Altså utlagt: Endring – ubestemmelighet – kommunikasjon. En tilsynelatende lineær tredeling, men som er vesentlig mer kompleks. Ett av de sentrale spørsmålene forelesningene reiser, er karakteren av det som i ettertiden ble omtalt som det aleatoriske elementet. Ordet kommer fra latin, fra alea, eller terning – Alea iacta est, sa visstnok Cæsar ikke, da han hadde krysset Rubicon. Hans utsagn var ikke at terningen er nå kastet, og dermed at herfra er det ingen vei tilbake. I følge Plutarch var hans utsagn derimot en oppfordring, «la det begynne», la oss gjøre det, la oss kaste terningen.
Ubestemmelighetens karakter er essensiell for forståelsen av hva musikk er. Men er den situasjonsbetinget improvisert, eller er den stokastiske, eksterne faktorer – støypåvirkning. Hvilken rolle – om noen – spiller komponistens og musikerens intensjon forut for, i øyeblikket, eller etterpå, i dette. Input og output av en hendelse i musikken, en event, kan begge beskrives teknisk, og detaljert. Men ubestemmelighet innebærer at det ikke er entydig relasjon mellom de to, det er ikke en forutsigelig relasjon fra input til output. Mellom de to fasene skjer det mye, og det kan være en svært lang signalbasert effektkjede. Hvor inntreffer det aleatoriske elementet, med hvilken effekt på signaltransmisjonen, og hvordan bearbeides det og presenteres før outputen formgis?
Mange spørsmål, få svar
Mange muligheter for refleksjon og tenking. Men det innebærer også at det i langt større grad for tilhører og tilskuer å gi musikken mening og struktur. Den menneskelige hjernen er slik utviklet at den alltid leiter etter mønstre i selv det mest kaotiske signalet. Apofeni fra gresk ἀποφαίνω – apofainō, det som synes å tre fram – er kanskje ett av de mest skremmende aspektene ved den velutviklede menneskelige hjernen. Å se mønstre og sammenhenger i og mellom tilfeldig sammenstilte elementer, er ikke bare uskyldige fenomen som ‘mannen-i-månen’, men også det som skaper grunnlag for hobbyjurister og -forskere til å bygge konspiratoriske komplekser om hvordan verden rundt oss henger sammen. Når disse så blir omfattet av en nærmest religiøs tro på de sammenhengene man tror man ser, på de falske bildene og mytene, kan hele samfunn bli skakkjørte. «Det är synd om människan», sier datteren Agnes i August Strindbergs Et drömspel.
Subjektivitet og apofeni medfører jo dermed også at musikkens ‘mening’ – ikke lenger er en mening i objektiv forstand. Meningen i musikken, opplevelsen av den, er alltid subjektiv, et tema som flere av mine tidligere skriverier har drøftet: Det innebærer at for å være meningsfull, må omtalen av musikken også være subjektiv. Skribentens oppgave – og utfordring – er ikke bare å sette ord på det som er utenfor alle ord, ikke bare å beskrive det ubeskrivelige — musikken. Den viktigste oppgaven er å gjøre denne umulige, subjektive oppgaven på en måte som gir omtalen en inter-subjektiv tolkbarhet og relevans. Å beskrive det slik at det er en meningsfylt omtale, også for et annet subjekt. Uavhengig av om vedkommende opplevde den samme musikken eller ikke.
Alt dette er tema for en mye lenger diskusjon – og for et annet medium enn dette. Men i møtet med all ny musikk, er det viktig – i det minste inn imellom – å tenke over musikkens mening. Like viktig er det å la seg selv overraske. Ikke å møte ny musikk med fordommer om hva det er – som de eventuelle svarene du selv gir på spørsmålet: Hva er musikk? Kast dem bort, åpne ørene, og la deg overraske.
Dagens siste seminar er med Oren Ambarchi, hans venstrehendte Les Paul-gitar og en elektrisk lydmanipulerende effektkjede som nesten strekker seg herfra og til evigheten. Et sett som jeg vil karakterisere med de norske folkeeventyrenes Askeladden – eller Oskefisen før Peder Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe modererte navnet av hensyn til den alminnelige bluferdighet. I eventyret om prinsessa som ingen kunne målbinde, var Askeladden og hans to brødre på vei til kongsgarden for å prøve å vinne prinsessa og halve kongeriket. «Jeg fant, jeg fant!», ropte Askeladden igjen og igjen, og hver gang svarte brødrene, «hva fant du?».
«Kast det!», sa de, mens Askeladden svarte, «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den med!» hver gang. Ambarchi gjør det samme, finner et element, en lydstruktur, et lydfragment, og undrer seg over at dette må vi kunne bruke til noe. I hans egne ord: «Where can this sound get us?». På en kant av stupet mot det helt kaotiske skapes det en logikk, et tidsforløp med opplevd mening, noe som jeg definitivt kan kjenne igjen fra moderne matematisk og fysisk kaosforskning. Spesielt gjenkjenner jeg det i grensesnittet mellom kaoset og biologisk evolusjon – mellom kaos og kosmos.
Det er på grenseflatene mellom orden og kaos at strukturer og sammenhenger blir til og kan ‘bootstrappe’ fenomenet til noe eget, noe utover det opprinnelige laboratoriet, arnestedet. På grensen av kaos er det uforutsigelighet, men det er også akkurat der det er mulig å tenke tanken om at man kan kontrollere det ikke-kontrollerbare. Ett av elementene i Ambarchis effektkjede er en Leslie-høyttaler. Dette bringer inn et ikke-intendert, stokastisk element, som ikke kan kontrolleres, men som allikevel tillater en musikalsk, kontrollert bruk av det. Lytte, fortolke, skape mening, oppleve.
Skrifum – skrift i rom og tid
Med Jon Balke alene ved et flygel, med sine selvlagede spektrafoniske verktøy, vet vi: For alt i verden må vi ikke gå glipp av dette. Og utrolig nok, det er Jon Balke for første gang på Punkt. Da Balke var residerende artist ved Moldejazz i 2012, ble det hans oppgave å åpne det nye kulturhuset Plassen med sin musikk. Det skjedde med framføringene av forestillingen Merz!!, bygget over tekster av Kurt Schwitters. I år er det han som bringer Punkt-festivalens musikk inn i det store, (ganske så) nye rommet – Silohallen i Kristiansands kunstsilo.
Den gamle kornsiloen på Odderøya ble bygget i 1935 som et beredskapslager for korn, bygget for Christiansands Møller, ledet av Statens Kornforretning. Da bygget sto ferdig hadde det femten celler, og rommet i alt 15 000 tonn korn. Seinere ble det utvidet med ytterligere femten celler. Mengden av dette kornet i disse cellene omtales av fysikere som et granulært medium, slik som en sandhaug er et granulært medium. Slike medier er virkelig fascinerende. Men disse mediene er ikke bare fascinerende, de er også grunnlaget for viktig og svært interessant fysikk.
En stor mengde av korn oppfører seg noen ganger som en væske: Du kan drukne i en kornsilo! Under andre betingelser oppfører det seg som en ansamling enkeltobjekter – tenk deg en haug med fotballer. Det medfører at styrkeberegning av siloer derfor ikke er en åpenbar og enkel oppgave – følgen av det er at de fleste korn- og sandsiloer derfor er tildels grovt overdimensjonerte. For sikkerhets skyld. Arkitektene Sverre Aasland og Arne Korsmo som tegnet siloen fra 1935, sørget i hvert fall for å dimensjonere den slik at ingen kritiske hendelser skjedde i de 73 årene som gikk, fram til denne kornsiloen ble nedlagt i 2008.
Så her sitter vi nå, i Silohallen. Midt i dette store rommet som i mange år var fylt med hvetekorn. Det er 21 meter over oss, opp til omrisset av de nå avskårne, sylindriske cellene, men vi risikerer ikke å drukne i korn. Vi risikerer ikke å drukne i annet enn vakker musikk. Men spørsmålet vi sitter med er dette: Hvordan oppfører dette rommet seg i møtet med vâr og ømtålig musikk som lyden fra et klave? Vil romklang drepe musikken og lage en homogenisert lapskaus av alt? Noen enkle, egne tester på forhånd indikerer at faren er reell. Clap your hands og knips med fingrene. Klangdragen kan ikke bare spise, men også maltraktere og drepe musikkens skjønnhet.
Jon Balke er på plass, ikke på Plassen, og vi er på den første plassen. Book of Velocities var det første soloalbumet hans, Warp kom deretter. I 2020 slapp Balke soloalbumet Discourses. I februar 2025 kom et nytt album på ECM, Skrifum. Et islandsk ord som kanskje best kan oversettes som (hånd)skrifter, skriv. Håndskisser som i den performative situasjonen blir et kunstverk du kan flytte inn i, seile med, flyte i. I tekstene i plateutgivelsen skriver Balke at tittelen refererer seg «… to the idea of letting the lines flow in acoustic space, in the same way handwriting manifests itself on paper», å la tonelinjene flyte i rommet slik som håndskrift uttrykker seg som flytende linjer på et papir.
Til å temme klangdragen, og til å legge til rette for at Jon Balke kan presentere sin musikk, er det essensielt å ha tilgang til en dyktig lydtekniker, en lyddesigner. I Silohallen i kveld er det Geir Østensjø som har gjort jobben – og la meg si det med en gang: Klangdragen var ikke bare temmet, den malte som en lykkelig, mett kattepus.
Sammen med Balke hadde Østensjø omringet rommet med i alt ti aktive høyttalerkanaler, der manipulert lyd, styrt av Balke gjennom hans ‘spektrafon’, omslutter oss, vandrer rundt oss, bader oss. Bruk av monitorer rundt flygelet gjør at lyden til oss som tilhørere ikke bader i klang, men nesten er tørrere enn et ubrukt badehåndkle. Det er så godt som kun instrumentets egne klanger som farger det hele.
Utbyttet av verket Skrifum er kritisk avhengig av dette. For i Balkes framføringer endrer verket karakter av det fysiske rommet den utspilles i. Verket konkretiseres, fullgjøres, ferdigstilles, i et fysisk rom, på et spesifikt sted og til et gitt tidsrom. Jeg har hørt Jon Balke framføre denne musikken tidligere, på Kampenjazz, i midten av mars i år. I et helt annet rom, på et annet sted, til en svært forskjellig tid, på et annet flygel.
Riktignok er begge flyglene Yamaha-flygler, men Skrifum framstår som to forskjellige verk: Det ene et verk skapt i det vinter går over i vår, i interaksjon mellom Balke, et flygel og den gamle metodistkjerka på Grønland i Oslo, det andre er skapt her i Silohallen, når sommer går over i høst, på et annet flygel. Begge rommene har karakteristiske sonoriske egenskaper, begge modulerer, former og fargelegger på hver sine måter.
Skrifum har noe til felles i sin klanglige eksplorasjon av tid og rom, som jeg kjenner igjen, ikke bare i Misha Alperins tanker og ideer. Om Alperins lære om å la overtonene få leke seg med hverandre i rommet over deg. Om å ikke pushe dem, men la dem få utspille sin dynamikk som de selv vil. Om å la alle overtonene i naturtonespektret vise seg fram og vekselvirke med alle de tempererte og ikke-tempererte tonegeneratorene du måtte bringee til torgs.
Som fysiker er jeg tillært til å tenke på lyd som et såkalt lineært fenomen: Summen av to sinusbølger er akkurat det, summen av to entonige bølger. Ikke mindre, ikke mer. Og på et hvert tidspunkt kan jeg trekke den ene ut fra summen på en entydig måte, og blir sittende igjen med den andre tonen. Det er det det betyr at lyd er et lineært fenomen. 1 + 2 = 2 + 1 = 3, 3 – 1 = 2, osv.
Men som en (semi-)profesjonell lytter vet jeg også at lyd i et rom ikke er lineært, samvirket mellom lyden generert av lydkilden, instrumentet, rommet omkring og menneskene i det, samt de forsterkende, formidlende og forvandlende verktøy som er satt inn og brukt i rommet, skaper nye sammenhenger som bryter den lineære logikken. Fram og tilbake bringer deg ikke alltid tilbake til samme sted du startet. Du blir forflyttet til nye steder. Derfor ser jeg også en parallell i Jon Balkes verk til den tyske komponisten Hans Ottes verk Das Buch der Klänge, Klangenes bok. En balansegang mellom det enkle – som ofte er det beste – og det minimalistiske.
Samlet må jeg si, Balkes klanglige musikalske utforsking av Skrifum kler Silohallen svært godt, en versjon hvis minner nok vil overskygge noe, minnene om versjonen i Kampenjazz-kjerka i mars. For å si det på islandsk: Jón Balke skapaði hjartnæma tónlist úr skrifum sínum! – han skapte hjertevarmende musikk fra sine håndskrifter.
After the Wildfire
Til Skopje jazzfestival i 2023 leverte Jan Bang og Arve Henriksen, sammen med Eivind Aarset og Ingar Zach et bestillingsverk de kalte After the Wildfire. Det ble framført med Fames Institute Orchestra, under ledelse av Dzijan Emin, og et vokalensemble.
I dag er slippfest for den sjuende utgivelsen i serien Punkt Editions, utgitt av Jazzland, med verket. I Silohallen opplever vi i dag en restrukturert og justert utgave av verket, med fire dansere, Laurence Merieux, Maggi Asbjørnsen, Andreea Lixandrica og Jean-Baptiste Baele – gjennomført i samarbeid med Scenekunst Sør. Og selvfølgelig danser også Bang.
Henriksen og Bang åpner showet, og vi vet umiddelbart at dette blir bra. Fire mestere på samme scene, til sammen representerer de også mange tonn med Punkt-opplevelser og -historier. Et drønnende ‘booooommm’, djupt nede i subkontrabassen, på Zachs store membranofoniske tromme, forankrer oss i et her og nå. Verdenen blir ung, ny og frisk foran ørene på oss, der små tonefigurer leker som småunger i yr glede over å være til. Aarsets lange og sugende linjer, der han maler med både bred pensel, og med små pensler av røyskatthår, er som en duvende blomstereng i pålandsvinden en varm sommerkveld etter en solmettet dag.
Dessverre har jeg satt meg slik til at jeg får lite utbytte av dansen, men da den ene av dem improdanser på scenen, får vi et fascinerende innblikk i samvirket mellom Henriksens spill og danserens bevegelser. Musikk er ikke bare et sonorisk fenomen – det er til fulle et audio-visuelt fenomen. Noe for ører og øyne. For kropp og sjel.
Da er vi klar for natten, og for andre dag av Punktfestivalen – en festival for fulle seil med god bør over tjueårsmerket. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Birgit Fostervold
Crys Cole.
Oren Ambarchi.
Jon Balke.
Silohallen.
Arve Henriksen.
Jan Bang.
Eivind Aarset.
Ingar Zach.
After the Wildfire.
