MAIJAZZ, STAVANGER, DAG 5, 9. MAI 2026: Så var siste dag for salt peanuts* sin utsendte gjennomført. Festivalen fortsetter riktignok også i dag, med blant annet duokonsert med Nils Petter Molvær og Daniel Herskedal, og barnekonsert Pippi, med svenske Sarah Riedel, men at vi salt peanuts* må sette nesen nordover igjen får være lesere bære over med oss med.
Men nå hadde værgudene og Meteorologisk Institutt, avdeling Vestlandet, funnet ut at det var på tide å la solen skinne over både Holmenkollstafett og cupfinale i Oslo, i stedet for å la oss, bleke jazzfans, glemme ideen om å få litt farge i panna og la oss glede oss over at våren var på veg for en stund. For i løpet av lørdagen kom det typiske Vestlandsværet skyllende over oss.
Vibrafon i Arkivet
I går startet festivalen tidligere. Det har vært et problem for oss aldrende skribenter at konsertene tidligere i uka, har ligget altfor tett, klumpet sammen fra rundt «Dagsrevytid» og utover. Og Stavanger er en by hvor det føles som at det kun finnes motbakker, så «hode, skulder, kne og tå» har virkelig fått kjørt seg mens man har «jogget» fra Fiskepiren og bort til Stavangeren og Spor 5, før man igjen må opp bakkene til Folken og ned igjen. Noe vakkert syn har det definitivt ikke vært! Å kalle Maijazz for «compact games» er definitivt feil.
I dag startet man, tradisjonens tro, like godt med to konserter i sentrum, først Equinor storband ute, før Vestlandsværet satte inn, midt i sentrum klokken 13:00, og så, en time senere, Amund Stenøien European Quartet i Arkivet/Newsman nede i gata.
Amund Stenøien European Quartet består av en gjeng unge, europeiske jazzmusikere Stenøien har truffet på reiser i Europa. Foruten ham selv på vibrafon, består kvartetten vanligvis av bassisten Kertu Aer, som var forhindret denne dagen på grunn av et ankelbrudd (god bedring fra oss!). Men Stenøien hadde aliert seg med norske Andreas Solheim på bass i stedet, den italienske trommeslageren Leonardo Badiali og den nederlandske tenorsaksofonisten Jesse Schilderink.
Stenøien har de siste årene bygd seg et visst navn på den norske jazzscenen. Han er omtalt som «en av landets mest lovende musikere» i deler av pressen, og han har, vanligvis, et spennende sound med vibrafon med effektpedaler, og siden 2020 har han ledet en rekke prosjekter og samarbeidet med internasjonale jazznavn som Lage Lund og Michael Attias.
Ifølge presseteksten henter bandet inspirasjon fra musikere som Stan Getz og Gary Burton, Joe Henderson og Bobby Hutcherson, med en moderne vri.
De gjorde to sett, hvor jeg fikk med meg det første. Og i løpet av denne timen, imponerte de fire undertegnede. De spiller, i hovedsak standarder, men gjør det med stor overbevisning og originalitet. Tenorsaksofonspillet er adskillig «råere» enn hos for eksempel Getz, og jeg følte den gode nederlenderen lå mye tettere på saksofonister som Pharoah Sanders, Archie Shepp og George Adams i det energiske spillet. Italienske Leonardo Badiali viste seg som en «typisk», italiensk trommeslager med mye testosteron, og ble fort en publikumshelt med sine energiske innspark, som det lokale fotballaget, Viking, kunne ha hatt god bruk for, mens bassist Andreas Solheim bekledde vikarrollen på en utmerket rolle, uten å fremheve seg selv spesielt. Og kapellmesteren selv trivdes tydelig i rollen. Han styrte kvartetten med fint og relativt originalt spill som gjorde denne timen til en utmerket åpning på lørdagen.
Stenøien har lenge hatt en drøm om å spille med disse musikerne, og under en liten turné på tre jobber ble dette en realitet.
De startet med «Satin Doll» og deretter var de innom Cedar Walton, Horace Silver (den vakre «Peace»), en komposisjon av Stenøien og litt til, før de avrundet med en av John Coltranes mer ukjente komposisjoner.
Pianolegende som (kanskje) er utgått på dato
Man kan virkelig spørre seg hvorfor Maijazz har hentet den jamaikanske pianisten Monty Alexander til byen. Det begynner å bli noen år siden han var «aktuell» på festivalmarkedet, men han har, visstnok, turnert jevnlig rundt om i verden helt siden han var et «hett» jazznavn, som begynner å bli en stund siden. Kanskje er det at festivalen ville ha et kjent navn, så «pengefolket» i oljebyen kan få noe de også kunne gå ut og «jazze» og høre på? Kanskje har de fått han billig, på en fridag mellom turneringen i Europa? Eller mener de kanskje at han fremdeles er et «hett» navn på jazzscenen som man bare måtte ha til Stavanger? I programteksten kan man lese at «Glad jazz har hatt ikoniske utøvere opp gjennom hele jazzhistorien. Maijazz kan i år presentere en av de største av dem – pianisten Monty Alexander», så da er det muligens mitt siste alternativ som er det rette.
Dette ble en selsom opplevelse. Sammen med bass og trommer tok han oss med inn i noe som, for meg, opplevdes som om jeg satt i en pianobar på et altfor dyrt hotell i Las Vegas eller innover der, hvor den aldrende entertaineren «pakket» den ene strofen fra kjente komposisjoner på hverandre, mens medmusikantene fulgte han med store smil. Ikke akkurat «my cup of tea», men så var kanskje ikke jeg i målgruppen heller.
Alle musikalske samarbeid fungerer ikke
Den lyriske og fintspillende trioen Maridalen, med saksofonisten og klarinettisten Anders Hefre, trompeteren Jonas Kilmork Vemøy og bassisten Andreas Rødland Haga, har de senere årene markert seg med sin fine og neddempede triojazz som både er original og deilig å lytte til. I det siste året har de startet samarbeid med vokalisten Lars Lillo-Stenberg, selve stemmen i DeLillos, som siden «tidenes morgen» har satt klare spor på «studentpopen» i Norge. Komposisjonene vi fikk i Stavangeren denne kvelden var, i hovedsak, skrevet av trioen, mens tekstene på de fleste låtene var gjort av Lillo-Stenberg. I tillegg gjorde de en Lillebjørn Nilsen-låt og «alle fugler», men det var etter at jeg hadde forlatt det gamle bedehuset.
Jeg har alltid karakterisert Lillo-Stenberg som selve begrepet på «Frogner-pop», ofte med relativt høg sigarføring, champagne og alle de fordommene man får etter å ha bodd midt i bydelen i Oslo noen år. Fra Frogner har man, hvis man har den riktige adressen, utsikt utover Oslo-fjorden, med de fine øyene som blant annet Gressholmen. Denne perlen innerst i Oslofjorden som også er tittelen på en av Maridalen sine album, og dermed er, kanskje, ringen sluttet?
Også dette ble en litt selsom opplevelse. I Norge har vi, opp gjennom årene, hatt en rekke ytterst dyktige tekstforfattere. Legender som Alf Prøysen, Ole Paus, nevnte Lillebjørn Nilsen, Anne Grethe Preus og mange flere. Men Lars Lillo-Stenberg er definitivt ikke en av dem! For tekststrofer som «Du er dur og jeg er moll, sammen blir vi en trall», eller «Jeg misunner humlen som surrer i rommet på jakt etter en blomst, blomst, blomst», vil ikke gå inn i historien som lyriske perler.
Og når konserten blir Lillo-Stenberg med jazzkomp, fikke jeg nesten litt omsorg for de tre jazzmusikerne. For det de leverte var fint, og de hadde klart seg mer enn godt nok alene, uten «kjendis»-bidragene fra Lillo-Stenberg, dessverre.
Fanyastisk trio med kreativ stryk
Svein Olav Herstad Trio (hovedbildet) har for lengst befestet sin posisjon i toppsjiktet i det norske jazzlandskapet. Trioen beveger seg, som mange andre, skandinaviske pianotrioer, fra det poetisk og tilbakelente til det mer energiske og fremoverlente. Pianist Svein Olav Herstad behersker utvilsomt både det delikate og det dynamiske. Men selv om han må regnes som en av kongerikets beste innenfor sin stilart, har han ennå ikke fått den oppmerksomhet han fortjener.
Sammen med bassisten Magne Thormodsæter, en bauta i Bergens jazzliv, og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, som spiller med «alle», har de holdt det gående i en rekke år. Og til konserten på Spor 5, hadde de invitert med Oslo Strings, som har etablert seg som et ledende strykeensemble med høy kompetanse på samspill med pop- og rockarister. Kvartetten består av Kaja Fjellberg Pettersen på cello, Ragnhild Lien, Isa Caroline Holmesland, og Lise Sørensen Voldsdal på fiolin og bratsj, De kjennetegnes med at de jobber aktivt med å utfordre grensene for hva og hvor et strykerensemble tradisjonelt opererer, noe som har ført dem til samarbeid med en rekke norske artister de senere årene, blant andre Sivert Høyem, Maria Mena, Vamp, Madrugada og Karpe.
Dette ble, rett og slett, et høydepunkt denne dagen. Jeg har aldri vært spesielt glad i kombinasjonen pianotrio og strykere, men her fungerte det utmerket. Herstad er en original og spennende komponist og pianist som sammen med Thormodsæter og Mjåset Johannsen, frembringer variert, pågående, lyrisk, energisk og deilig jazz, med klare røtter i pianotradisjonene fra de siste 60 årene. De er solister i toppklasse, og samarbeidet foregår sømløst som om de hadde gjort denne musikken hele livet. Og med de utmerkede strykerne, ble dette en «innertier».
Morsomst og sjarmerende ble det spesielt da trioen gjorde en låt alene, og de fire, kvinnelige strykerne fant fram strikketøyet og rakk noen runder ed «bunningen», mens trioen raste av gårde alene. Eller når Mjåset Johansen skulle «dirigere» strykerne …
Dette er det nærmeste Maijazz kommer et «Tingingsverk», og som de fleste andrre «Tingingsverk» bør det ikke bli en engangshendelse. Dette bør flere festivalarrangører, både her på berget og i utlandet hente inn og presentere, for dette var mektig!
Og dermed var årets Maijazz over for salt peanuts* sin utsendte. Jeg (vi) har fått høre mye fin musikk disse dagene, og det mest spennende, ved siden av Jason Moran og Trondheim jazzorkester og Marius Nesets «kraftverk», har vært noen av de lokale sammensetningene, og da særlig Pocket Corner Sextet og Svein Olav Herstad Trio + Oslo Strings. Disse kortreeiste prosjektene blir ledet av svært dyktige musikere som har plukket samarbeidspartnere fra aller øverste hylle. Og etter å ha levd i «skyggen» av sine mer kjente kolleger, gjerne med tilhold i hovedstaden, fremsto de disse dagene som festivalens høydepunkter.
Og Maijazz skal ha kred for at de har holdt jazzfanen relativt høyt denne uken. Her har de ikke satset altfor mye på «folkefesten» som så mange andre festivaler tror skal redde økonomien, men servert, i hovedsak, kvalitetsjazz på aller øverste hylle!
Jeg sier som den «legendariske» vokalisten Hans Petter Hansen, fra regionen, sang for en del år siden: «Jeg kommer snart igjen, du hører snart fra meg. / For den som i mitt hjerte bor med dype spor er deg. / Jeg kommer snart igjen, jeg vet jo hva jeg har. / jeg vet jo hvor jeg hører til og hva jeg vil».
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotell og akkreditering for salt peanuts* sin utsendte er betalt av maijazz)
Amund Stenøien European Quartet
Monty Alexander
Maridalen og Lars Lillo-Stenberg
Svein Olav Herstad
Oslo Strings
Magne Thormodsæter
Håkon Mjåset Johansen
Oslo Strings utnytter pausen med strikking
