KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 3, FREDAG 5. JULI 2024: Vi starter i Steinhuset, det nye hjemmet til Kongsberg jazzfestival. Vi forlot Phil Minton i Smeltehytta i går, i en rocka stemning med Veryan Weston. I dag skal vi på tur med bare Minton, i Steinhuset. Det blir lange turer, med noen omveier.
Morgenstrekk i Steinhuset
Vi starter fredag morgen kl. 13.00. Det er tid for morgenstrekken. Det minner om de tidligere konsertene i Galleri Åkern, litt lenger borte i Hyttegata. Men etter kveldsseansen i går, har ryktet gått i gatene, og oppmøtet er langt større enn det Galleri Åkern noensinne kunne svelge unna. Steinhuset klarer det nesten ikke selv.
Klar, og køyr! Phil Minton har et enormt antall stemmer og personligheter innabords, og de vil alle ut. – Ut vil jeg! ut! Over de høye fjelle!, roper de mens de snubler i beina på hverandre. Ved å velge ut et mindre sett av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt, som gjerne tolkes nasjonalromantisk, kommer det fram et mer eksistensielt og moderne budskap:
Den som har lengtet i tyve år / over de høye fjelle, // den som vet at han ikke når, / kjenner seg mindre år for år, // hører hva fuglen synger, / som du så trøstig gynger.
Skal jeg da aldri, aldri nå / over de høye fjelle? // skal denne mur mine tanker slå, / sådan med sne-is og redsel stå, // stengende der til det siste, / blive min dødningekiste?
En gang, jeg vet, vil det rekke frem / over de høye fjelle! // Kanskje du alt har din dør på klem? / Herre min Gud! godt er ditt hjem … // la det dog ennå stenges, / og jeg få lov til å lenges!
Akkurat som poeten Bjørnson, bedriver Minton storytelling. Og for en forteller han er. How long has this been going on? Aner ikke, men timingen til Minton er som man ville sagt det blant Londons Upper crust in Belgravia, «… it is impeccable!».
Det dreier seg om livet, om det å være, bare være, og også det å være på vei. Tenker du ofte over at det å være på vei, også kan være synonymt med det å være «… in the family way»? «Purple haze», sa Jimi, «all in my brain. Excuse me while I kiss the sky. Is it tomorrow, or just the end of time?». Kan man kysse himmelen? Kan man klemme jorda? Minton gjør det. Alt mens vinden synger i trekronene. Hap! Hip! På den andre siden av speilet er Alice. Greier hun å finne veien tilbake? …. og stans! Slapp no heilt av. Og … rist laus! Så då va’ de’kje meir.
Cobhams tidsmaskin
På veien mot kvelden og natten, svinger vi innom Energimølla, for å få en kjapp sjekk av Billy Cobhams retur til Kongsberg, femti år seinere. Det påstås at alle kan huske hvor de satt i salen i Sitronpressa da Cobham spilte i kinoen på Tråkka i 1974. Ikke bare med et svært og intenst gult trommesett, med to basstrommer, et utall tam-tammer, der mitraljøsespillet til en da 30 år gammel trommeslager skapte en tsunami av lyd, som bølget og ebbet, flommet og strømmet som et virvlende, stormende hav som druknet hele rommet i en massiv lyd. Med et band som allerede da var en lovnad om hva som kom til å komme de neste tjue årene. Michael og Randy Brecker, på henholdsvis tenorsax og trompet, John Abercrombie på gitar, Glenn Ferris på trombone, Alex Blake på bass, og Milcho Leviev på synth og andre tangentinstrumenter. Og selvfølgelig spilte de «Red Baron», Cobhams hyllest til Snoopy og hans Sopwith Camel. Godt og vel en halv time av konserten kan du for øvrig se (i farger!, det ble opprinnelig sendt i svart-hvitt) i NRK-arkivets nettspiller.
Det er femti år seinere, og musikken er ikke i det sentrum den en gang var. Etter et par timinuttere har vi hørt nok til å slutte at det er best å la historien være historie. Selv om Billy Cobham på 80 kaller bandet sitt Time Machine, så kan ikke denne maskinen bringe oss tilbake til 1974. Ingen tidsmaskin kan fjerne de mellomliggende tiårenes musikalske erfaringer og minner. Selv ikke tidsmaskinen til H.G. Wells kan hjelpe oss her.
If I’m reborn, I’ll do it again
Paolo lives! Da Charlie Parker, eller Bird, døde, dro poeten Ted Joans rundt i New York og risset inn graffitien Bird lives mange steder. Savnet var stort. Like stort er savnet for noen av oss etter Paolo Vinaccia. Kokken, livsfilosofen, musikeren, skjønnånden som så musikk i alt. For Paolo var det ingen musikalske grenser. Spill hvem du er, var og kommer til å bli, det er Paolos motto. If it’s too loud, you’re too old!
Jeg intervjuet ham i 2012 for Jazznytt, og da intervjuet ble publisert, var alle mellomtitlene tekst hentet fra noen av de mange t-skjortene jeg hadde sett Paolo Vinaccia bære gjennom mange konserter. Noen av disse er gjengitt her.
Jeg setter av tid til en preview av Arne B. Rostads film(-in-progress) om mennesket Paolo Vinaccia – Mystery Man. Anledningen er at det i dag er akkurat fem år siden Paolo forlot oss. Et rikholdig materiale blir presentert, om enn ennå i en uferdig form. Råklippet i godt og vel en time og tre kvarter, det gjenstår ennå mye arbeid. Men filmen er planlagt lagt fram ferdig først i november i år. Filmen berører hovedsakelig Paolos siste år, fra han mer enn ti år før han døde fikk diagnosen kreft i bukspyttkjertelen, og beskjed om at han hadde maksimalt noen måneder igjen å leve. Alt dette, med et retrospektivt blikk på Paolos historie fra barndom til tiden i Norge. Han fikk mange ekstra år. I feiringen av hans 64-årsdag på Bare Jazz, betegnet hans kreftlege det som et medisinsk mirakel. Jeg vil si et mirakel på linje med det miraklet det var å se Paolo på scenen. Å se hans jakt etter lyder å lage musikk av. Lyden av en fjern radiostasjon på en gammel mellombølgeradio, lyden av en fresende panne.
Vi får også presentert glimt fra hans barndom, hans første band med sin eldre bror i byen Camerino midt i Italia, hans virksomhet i Norge fra han kom hit på slutten av 1970-tallet. Flotte samtaler med musikere og andre som har vært nær ham. Jeg kan garantere deg: Det kommer til å bli en strålende film. Du kan se traileren til filmen her.
Filmen kommer til å bli et nydelig komplement til feiringen av Paolo Vinaccia under årets Moldejazz: Den audiovisuelle forestillingen Vinaccia/Repercussions av Trude Semb Vinaccia og Audun Aschim vil bli vist på lørdag 20. juli. Er du i Molde den dagen, så få det med deg.
Mamma, perdonami!
Særinger danser alltid dada med konger
Etter en herlig oppvarming i går med Phil Minton og Veryan Weston, er det i kveld tid for å vende tilbake til Smeltehytta for fredagens firesetts særingfest. Kongsberg i uke 27 er eneste tid og sted der det å bli karakterisert som særinger er et stort kompliment. Det er en lang historie, en ærerik historie, en stor historie. Det er mange minner som er knyttet til en lang rekke historiske lokaler spredt utover byen.
Jeg vil sterkt oppfordre festivalen til å legge ressurser i det minste i å dokumentere historien om spillestedene og deres programhistorie. Kanskje kunne festivalen også foreslå for kommunen og lokale historielag at det foretas innkjøp av blå minneskilt fra organisasjonen Blå skilt. Tidligere spillesteder kunne markeres med slike skilt, som Odd Fellow, Byorkestrets hus, Gyldenløvekjelleren, Narvesen, Grandkjelleren, Gamlekinoen, Kvarten, … lista er lang.
At den eneste programhistorien som er tilgjengelig er en liste på en side på nettstedet til festivalen der feilene står i kø, er mer enn en tragedie. I min egen bruk av den, for et foredrag som omhandlet festivalens egen historie, måtte jeg bruke minst like mye tid på feilretting av programhistorien som jeg brukte på analyse av den. Og en ting er sikkert, det er mange feil igjen.
Smeltehytta har gitt oss mange gleder gjennom mange år. Og for ellevte året er salt peanuts* på plass her. Vi ankommer dessverre rett fra framvisningen av filmen Mystery Man. Det medfører at det blir en fullstendig kollisjon mellom den mentale tilstand jeg er i etter filmen, og den oppmerksomheten som kreves når trioen Child of Illusion spiller opp. Susanna Santos Silva på trompet, Kansan Zetterberg på kontrabass og Chris Pitsiokos på altsaksofon. Langsomt, dvelende, lange, langsomme utviklingstrekk. Energi som en hoppestokk, alltid på ett sted. Nei, som Hans Gustav Ehrenreichs hoptimister, disse figurene som står på to bein med en stålfjær som mage og kropp. Hodet er en metallbolle som ligger over fjæra. Når fjæra trykkes sammen og slippes, hopper hodet opp og ned.
Bringsværds andre teorem lyder: «Den som har begge beina på jorda, står stille». Hoptimisten har begge beina på bordplaten, noe som vi for enkelhets skyld kan sidestille med jorda i dette tilfellet. Den som har begge beina på bordet, står stille. Som hoptimisten. I motsetning til trappetrollet som lett kan gå nedover ei trapp.
Det utvikler seg en musikalsk form i spillet til trioen som minner meg om kanskje det mest kjente japanske bildet noensinne, Katsushika Hokusais «Den store bølgen utenfor Kanagawa» (神奈川沖浪裏). Kraftige, heftige strukturer, store høyder, dype bølgedaler, der tre bemannede båter kjemper med de store naturkreftene. Men det hele skjer innenfor en kontrollert totalform, alt mens Mount Fuji står uutgrunnelig i horisonten og betrakter det hele, uten å fortrekke en mine.
Og bak det hele, Christian IV, Fredrik III, Christian V, Kongsberg jazzfestival, Christian VI, Fredrik V, Christian VII, Fredrik VI. Danskekongene før Christian Fredrik ble valgt til norsk konge i 1814. Verken de to siste danskekongene eller Christian Fredrik var noensinne i Håvet og satte sitt bumerke på fjellveggen. For det er et hopp fra Fredrik Vs besøk i 1749, helt til Oscar I viste seg der nesten hundre år seinere, i 1845. Hvorfor ikke franskekongen Carl Johan kom hit, hvorfor bare to av i alt fem svenskekonger kom hit, vet jeg ikke. Men antakeligvis anså de det ikke som viktig.
Kanskje er det et uttrykk for at etter ca. 1750, det året Johann Sebastian la seg ned for godt og barokkmusikken tok endelig slutt, var ikke sølvverket en så viktig inntektskilde som det hadde vært? Etter 1905 har alle kongebesøkene, Haakon VII i 1908, Olav V i 1962 og Harald V i 1995, skjedd innenfor fire-fem år etter at de ble signet som Norges konge. I dag er vel dette mer et uttrykk for nasjonale tradisjoner enn en erkjennelse om Kongsbergs viktighet. Særinger er de nok ikke noen av dem. Selv om enkelte av dem i følge mytene skal ha et magisk barskap.
Det er vel rimelig grunn til å anta at de kongelige besøkene var forbundet med musikk. Ganske sikkert var da også i det minste deler av musikkutøvelsen improvisert. Tro hva de dansk-norske konger kunne tenkt om det som utspiller seg foran deres øyne. Vel var de vant med improvisert musikk, men det som framvises for dere føtter er nok av et annet kaliber enn det de følte seg komfortable med. Særingene byr kongene opp til dans.
Til dagens andre sett har jeg fått bearbeidet inntrykket etter Rostads sterke film, og lagt den til side for seinere prosessering. Nå skal vi oppleve surrealistisk, dadaistisk kunst som viderefører de nederlandske tradisjonene etter Fluxus-bevegelsens ankomst til Amsterdam og den dadaistiske leikenheten den la grunnlaget for, ikke minst hos maestro Misha Mengelberg. Og de andre kunstnerne som til sammen etter hvert ble Instant Composers Pool. «Hello, you know I am dada?», var det første Misha Mengelberg sa til meg.
Terrie Ex og Jaap Blonk gjør gulvet foran oss i Smeltehytta til en teaterscene. En musikalsk instantant komponert samtale, mellom to, mellom tre, mellom alle, utspiller seg. Om hva? Om hva du vil! Det er du som legger meningen i det de gjør. Som tilskuer er du med som medskaper. Livet er meningsløst, men teateret foran deg er ikke meningsløst. Meningen ligger i din reaksjon, din opplevelse av at det skjer noe på scenen. Du ler, du bryter ut i en hemningsløs latter, du gapskratter, Jaap Blonk smiler lurt, der han prøver å kontrollere Terries ukontrollerbare inn- og utfall.
Det er tiden vi har sammen som er viktig, det er den som gir mening. Det er der meningen om livet ligger. Fellesskapet, skapt av felles opplevelser. Av kunstens betydning for deg … og meg … og han der borte. Kunstens vesen er å åpne dører, til nye opplevelser, til nye fortellinger, til nye budskap. Kjenner du trekken i fra denne døra?
Blonks røde strømper skinner mot oss. Visste du at den mesterlige komikeren, platedirektøren, skuespilleren, TV-geniet Rolv Wesenlund var Norgesmester i jazz to ganger? I 1955 vant Rolv Wesenlunds Combo første orkesterpris i NM i jazz. I 1957 vant bandet Grewe Combo klassen for «Annen jazz» (det vil si moderne jazz, det som ikke var tradisjonell jazz). Ledende blåser i bandet i begge tilfeller var Rolv W på klarinett. Wesenlund fikk dessuten også tredje solistpris i 1957. Wesenlund kunne jo ikke gå på scenen uten å ha på seg røde sokker. Kunsten er trukket i røde sokker. Blonk ler mot meg.
Det er som et helt radioteater, et performativt skuespill som ville skapt sensasjon på surrealistenes latterlige årsmøter for femti år siden, og som skaper store fortellinger i dag. Terrie Ex med sin slitte venstrehendte Guild-gitar, redusert til fem strenger av årelang slitasje på hodet, trommestikker og remedier til å manipulere fram industrielle lyder av el-gitaren. Som alltid kledd i varemerket; ¾-lange bukser. Jaap Blonk med mikrofoner, synth og annen elektronikk som skaper både fasansfulle og fasan-fulle lyder, rop om hjelp og krav om overgivelse. Hopp og sprett og tjo og hei. Fire kvister deler seg, … ikke. Men Terries gitar synger for kongene, synger for oss, synger for verden. Vrææææmmmm!
We surrender! Vi gir oss … over! Over til klangen av uperfekt perfeksjon, av grov finhet, og fin grovhet. Høytyske tonefall på et språk som ingen kjenner, og som ingen kjente før Blonk ytret dem. Hvordan spiller du en rull gaffatape? Terrie viser hvordan, Terrie viser Jordan … døra og fingeren. Perfeksjon … er ikke i vårt vokabular. Perfekt er kun det som er skapt av Gud, sa de gamle kunstnerne, og la inn feil, skjeivheter, noe som ikke passet inn. Her passer alt … ikke. Og ja, det er perfekt uperfekt. Det er som en motorsykkeltur på en sliten el-gitar, mens synthen buldrer mellom beina på oss. ‘Tounge-in-cheek’-musikk. ‘Finger-in-cheek’-musikk. Seriøs useriøsitet. Det mest intellektuelt reflekterte svaret er å le rått! Le av verden … eller gråte.
Terriefikt! Jaaptastisk! JaapTersjonelt! Hello, you know I am dada?
Kan det bli bedre?
Majastetisk vokalkunst
Det kan i det minste bli like bra. Mindre dada, mer målrettet vokalkunst med små gester som vokser organisk i munnen på Maja S. K. Ratkje. Vi har gjennom mer enn tre tiår gledet oss over kunsten til Ratkje. Elektroakustisk, vokalt, auditivt, visuelt, komponert, improvisert. Mange ganger på Kongsberg. Et høydepunkt for egen del var hennes og Poings versjon av «Slipsteinsvalsen», kjent fra albumet «Kapital og moral», i Odd Fellow rett opp i bakken overfor oss nå. Men det er bare ett høydepunkt blant mange … svært mange. Ikke minst hennes bidrag til kvartetten Spunk.
Og i dag kommer enda ett slikt. Et høydeunkt som er synlig som fjelltoppene i Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane», et motiv han vendte tilbake til mange ganger. I dag kommer hun med en reint akustisk forestilling, kun basert på fysisk frambragte lyder av egen kropp, og avsluttet med et lite munnspill.
Små gester, knapt hørlige, de vokser, … og de svinner hen. Det er et mylder, de kommer som en stim, strukturer vokser fram av det nærmest mikroskopiske utgangspunktet. Det mikroskopiske og individuelle virker gjennom relasjoner mellom de som er hverandre nærmest, gjennom det mesoskopiske. Til sammen skaper de en helhet, en struktur, i det makroskopiske, som overgår summen av enkeltbidrag.
Du har sikker sett hvordan en stim av tusenvis av sild kan oppføre seg nærmest som én organisme? Det er som en usynlig hånd styrer og ordner bevegelsen. Dette er akkurat den samme hånden som Adam Smith så i The Wealth of Nations, bokverket som så mange har sterke – og ofte feilaktige – meninger om, men som ytterst få har lest. Den enkelte silda «intends only his own gain; and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention», men som allikevel ivaretar interessene til hele gruppen, til stimen den er en del av. De individuelle valgene, de mikroskopiske fenomenene, former og koordinerer helheten. Når faren truer, kan stimen snu på en femøring.
Ratkjes vokale kunst er av samme karakter, verket er mer enn summen av lyder, av hva som skaper disse lydene og hvordan. Når så Åge Aleksandersens «Va de du, Jesus» vokser fram gir vi oss over: … Vi visst at tida va knapp. I det Ratkje vandrer rundt i hele rommet, og lar rommet klinge med, kommer et skrik, et skrik om fred og frihet, et skrik ut mot verden, ei rose, ei bønn. Han sa likhet og frihet for svart og for kvit. Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen. Har vi glømt det … nå igjen?
Samtaler i mange stemmer, med meg selv. Vi er många, vi er hälften. Minst. Og Bob Dylan. Ratkje presenterer, med ørlite støtte i et munnspill, den mest nakne versjonen av Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» som noen gang har vært hørt. Eklektisk, nakent, og usigelig sterkt. Og fortsatt skremmende aktuelt. Som dette: I et intervju sa Dylan; «In the last verse, when I say, ‘the pellets of poison are flooding the waters’, that means all the lies that people get told on their radios and in their newspapers».
MaZaBuSta tar en Wirkola
Siste sett i fredagens fest for særinger er en kvartett satt sammen av musikerprisvinner Per Zanussi for denne anledningen: Magda Mayas på preparert piano, David Stackenäs på gitar og Tony Buck på trommer og perk.
Det er noen måneder siden jeg hørte den tyske inside piano-mester Magda Mayas sist. Den gangen overveldet hun meg. Jeg ble ikke tilsvarende overveldet i dag. Det kan ha vært sammenhengen dette settet var satt opp i. Å følge etter to så sterke sett som dette nå gjorde, er som å hoppe etter både Wirkola, Thoralf Engan og Dieter Neuendorf, alle på én gang. Dessuten satt jeg svært uheldig til, for å kunne nyte Mayas’ audiotiske utgravinger i Steinway-flyglet. Jeg sitter bak ryggen til David Stackenäs, langt fra Mayas.
Det blir et hyggelig sett, men ikke mer enn det. Strålende individuelle bidrag, men etter den mentale ekstasen og utblåsningen i de to foregående sett, blir opplevelsen av Zanussis kvartett begrenset. Dessverre.
Nå lar vi alle tanker om et videre musikalsk engasjement utover kvelden fare. Her er det bare å prøve å lande på best mulig måte, og da snakker vi ikke om å lande på Skavanger flyplass et lite stykke herfra. Deretter er det å finne ei seng å sove i. – Har eg ikkje kome i seng før 11, skal politiker, statsråd, Norgesmester i friidrett og NRK-sjef Einar Førde visstnok ha sagt,- – då går eg heim og legg meg!
Så derfor: God natt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi (hovedbildet av Jaap Blonk). Øvrige foto er kreditert i bildeteksten
Phil Minton. Foto: Tore Sætre
Billy Cobham Time Machine. Foto: Kongsberg jazzfestival/Thomas Hegna
Paolo Vinaccia. Skjermdump Mystery Man (trailer)
Child of Illusion, fra venstre Susanna Santos Silva, Kansan Zetterberg, Chris Pitsiokos. Foto: Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi
Terrie Ex og Jaap Blonk. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Jaap Blonk. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Terrie Ex. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Maja S. K. Ratkje. Foto: Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi
Magda Mayas, Per Zanussi, Tony Buck og David Stackenäs. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
Magda Mayas. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
David Stackenäs. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sandengen
