RIKSSCENEN. OSLO, FREDAG 8. MAI 2026 «To legender. Én scene» – er anslaget i konsertomtalen til turnéen Ale Möller og Bruce Molsky er ute på nå, og det er faktisk ganske presist. Legender i hver sine tradisjoner på hver sin side av Atlanteren, med stort og variert repertoar, sterk tilstedeværelse på scenen, etterspurte som læremestere, og – først og fremst – som strålende musikere. Bruce er kanskje ikke så kjent på Skandinaviske scener som Ale er; han er (meget) kort fortalt en stor kapasitet på roots/oldtime musikk, utøver i verdensklasse på fele/banjo/gitar og en fin vokalist.
«Én scene» – langt fra opplagt med deres ulike bakgrunn, men svært så tydelig i praksis: de har det åpenbart svært fint sammen på scenen, med stadig kommunikasjon, brede smil til hverandre, og et utrolig tett samspill. Avslappet og uhøytidelig i praten, til tider intenst – men likevel uanstrengt – musisering, både i solo og samspill. Ale kanskje den største humoristen av de to, både verbalt og musikalsk; begge uformelle i stilen; Ale med sin alltid tilstedeværende sixpence og Bruce i rutete skjorte og blå jeans. Kommunikasjonen med salen var upåklagelig, som den stadige humringen og begeistringen hos publikum viste.
Hvorfor post-tradisjonalisme? Er ikke både Ale og Bruce rett og slett tradisjonsbærere i sine respektive stiler? Jo selvsagt, men ikke som i den nasjonalromantiske myten om den bofaste spelemann som hadde lært av sin far og muligens en eldre nabo, og som aldri hadde vært utenfor bygden. Så selv om både Ale og Bruce har et stort tradisjonelt repertoar – både låtmessig og stilmessig – av musikk som gjerne knyttes til konkrete steder og landskap, representerer de en helt annen type musiker. I stedet for bare å vektlegge det spesielle og unike ved lokale tradisjoner; viser Möller/Molsky-duoen heller musikkens mange veier mellom musikere og land. De plukker og former låter fra ulike tradisjoner med selvfølgelighet til nytt og eget uttrykk. Eksempelvis: Ale – med bakgrunn i svensk folkemusikk (i tillegg selvsagt til gresk musikk og jazz etc.) spilte også mye med Gunnar Stubseid i Setesdal, og lærte mange slåtter av han. «Homslien» var en av disse; den tok Ale videre til Bruce, som spiller den på sin måte: umiskjennelig «Homslien», så absolutt, men samtidig klar old-time-fiddle-karakter. Og: den intense og humoristiske munnspillversjonen av vestlandsslåtten «Sjur i Dammen», som Ale har etter salig Pelle Lindström (som visstnok kalte låten noe i retning av «marinert okse»). Igjen: umiskjennelig «Sjur i dammen», men i annen (også tradisjonell) spillestil, og presentert med vekt på reisen til musikken heller enn det lokale opphavet. Og så en engelsk balladetekst som Ale fant i en bok med «American ballads» fremført til melodi fra svenske «Långdans från Venjan», som Ale lærte av Per Gudmundsson.
Det meste av repertoaret var up-tempo, med bare få pustehull. Men variert på mange måter, både i musikalsk materiale og klangmessig: Ale med mandola som både bass-instrument og med tette og interessante stemmer; munnspill (og litt mandolakomp med den hånden som ikke holdt munnspillet) og fløyter; Bruce som vokalist, gitarist og, ikke minst, virtuos felespiller, men et høyrehåndsgrep om buen som får de fleste klassisk utdannete fiolinister til å rive seg i håret, men som gir en snert og et driv som få, om noen, andre kan matche. Noe å tenke på for felespillere i mange tradisjoner!
Fullpakket sal på Klubbscenen fikk to sett og to ekstranummer, hvorav et med referanse til highlifemusikk fra Ghana!
Tekst: Tellef Kvifte
foto: Knut Utler
