KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 11. JANUAR 2026: Det er blitt kaldt ute i verden. Svært kaldt. Og jammen trekker det ikke en annen slags kulde inn over Oslo-gryta denne januar-søndagen. Kanskje ned mot 15-20 kalde grader. Det er jo ikke spesielt kaldt, jeg undrer meg om vi ikke har mistet kontakten med de 25-30 kalde som det «alltid» var tidligere januarer. Det vil si under tilsvarende meteorologiske betingelser, når sibirsk kaldluft pumpes vestover av et arktisk høytrykk over Sibir. Muligens er det en effekt av det noen av oss har kjent på mange ganger før: Det er de tidligste kalde gradene hver sesong som biter mest fra seg. Som han sa, kallen, «… alt bli’ ein vane, pus!», han turka omnen med katta. Slik venner vi oss hver sesong til de kalde. Det vil si, hver av de sesonger de kalde kommer.
Tolv kilder, femten år og en evighet
Med kuldas bitemerker i kinnene, kjennes det lenge til vi igjen kan oppleve den vårkjenninga som Hans Børli beskriver,
Jeg så våren i dag. / Et lys av grønt gjennom snøen / i søkket der en elg hadde kvilt / i nattbeita. / En kvast av tyttebærlyng.
Dyret hadde brånt den fram / med varmen av sitt blod. / Jeg dekket den til med snø igjen. / Varsomt. / Slik du breier over et barn / som har sparket av seg dynen i søvne.
Vi gleder oss til det, mens vi glir gjennom kuldedisen, tilkneppede, og stappa som pølser under yttertøyet.
Snart skinner lyset fra Hollendergata 8, fra Caféteateret, mot oss. Her holdt den andre metodistmenigheten i Oslo til i 90 år under navnet Elim, så her har nok flere sett lyset. Omenn et annet slags lys enn det vi ser i dag kaste skygger over Hollendergata. Elim var som noen vil vite, ett av hvilestedene til israelittene, etter flukten fra Egypt og kryssingen av Rødehavet. Elim er i Mosebøkene beskrevet som et sted med tolv vannkilder og sytti palmetrær. I 1967 ble menigheten lagt ned, og vi vet jo hvordan det gikk: langt om lenge ble denne metodistkjerka omdannet til et kulturelt hovedsete og treffpunkt for spennende ny kultur. Og sommeren 2011 flyttet Kampenjazz inn med et symbiotisk samboerskap med Nordic Black Theatre, som i dag er eier av disse kjerke-lokalene.
Det er dermed den 30. sesongen her med jazzklubben Kampenjazz som åpner i dag. Det er derfor med en viss høytidsstemning vi tar de siste skrittene over Hollendergata, inn mot inngangen til Caféteateret. Lokalet, som av ganske naturlige grunner er som skreddersydd for scene- og oratoriekunst, tar imot oss med en varme som kanskje fortsatt er preget av en julestille nedstengning, men som favner om oss med en annen slags varme. En varme skapt av forventninger til, og av minner om, Kampenjazz-musikk i dette lokalet gjennom snart femten år. Kampenjazzmusikk er ingen kamperjazzmusikk. Det siste er det som i sin tid foregikk under gratiskonsertene på Kvam under Molde jazzfestivalen. Men kammerjazz, det er det definitivt. I dag en duo, intimt og tørt.
Venner og naboer holder sammen
I dag skal vi møte en dual konsertdebut, en debut av to musikere som har stått på norske scener og framført improvisert musikk i rundt regnet 20 år. Musikerne debuterer ikke, men konstellasjonen gjør det. Oscar Grönberg og Jon Rune Strøm har kjent hverandre like lenge som de har vært utøvende musikere. Og spilt sammen profesjonelt har de gjort i rundt femten av disse tjue årene. Men samspillet har i stor grad skjedd innenfor rammen av kvintetten Friends & Neighbors.
Friends & Neighbors er en magisk jazzkvintett som i disse dager altså også kan feire sitt femtenårs-jubileum. Men nå vil duoen Grönberg-Strøm skape ny musikk: De to søker å finne og uttrykke en balanse mellom det fri-formige, energetiske uttrykket vi vanligvis forbinder med kvintetten, og en felles fascinasjon av jazzens store, klassiske standarder og standardformer. Gjennom felles medlevelse ønsker de gjennom musikalsk kommunikasjon å skape ny, levende musikk, som bærer i seg begge disse arenaene for utøving av improvisert musikk. Musikk skapt i et spenn mellom det fastlagt strukturerte og det ustrukturerte, der formen vokser fram av samspillet. Musikk som vokser fram av en spenning mellom to motpoler, som viser seg ikke å være gjensidig ekskluderende. Musikken overskrider, transcenderer, den motsetningen den er skapt av.
«Den frie musikken henger kanskje mer sammen med den mer tradisjonelle musikken enn det vanligvis framstilles som. Kanskje det ikke er så veldig lang vei fra Charlie Parker til Ornette Coleman som mange oppfatter det som», sier Strøm når han skal presentere prosjektet. Et utsagn som jeg vet Ornette Coleman ville være den første til å nikke bekreftende til. Ornette Colemans musikk er full av tradisjoner, den kommer ikke som et tabula rasa, som noe revolusjonerende nytt. I dag, sekstifem år etter at Coleman kom til Five Spot i New York, er den organiske evolusjonen fra Birds musikk femten år tidligere langt mer framtredende enn det bruddet mange oppfattet i den umiddelbare ettertiden i tiårene etter 1960.
Duke over Duke
Slikt blir det vakker musikk av, mangefarget, magisk musikk som lever med deg lenge etter at du har opplevd den. Slik opplevdes dette første møtet med denne duoen. Det musikalske arsenalet var bredt sammensatt: Strøm og Grönberg startet ut med en fri improvisasjon, som etter hvert gled over i pianisten Duke Pearsons vakre «You Know I Care». Et lydhørt og reflekterende samspill over mønstrene som Pearson la ned.
Det var vel saksofonisten Joe Henderson som spilte inn denne låta første gang, i slutten av november 1964, til Blue Note-albumet Inner Urge. Dette var forøvrig bare en uke før John Coltrane, den ene av dette nye årets 100 års jubilant, spilte inn A Love Supreme i samme studio – Rudy Van Gelders kirkeliknende studio ved Englewood Cliffs på New Jersey-siden av Hudson-elva.
Samme sted hadde Coltrane også spilt inn musikk av og med den første hertugen. Selv om pianisten Duke Pearson er løftet opp på samme trinn, ville han være den første til å erkjenne at den første, fremste hertugen er … Duke Ellington. Ett år før Henderson var i studioet, spilte dessuten vokalisten Johnny Hartmann inn ett av sine vakreste album i samme studio. På Impulse!-albumet I Just Dropped by to Say Hello inkluderte Hartman Duke Ellingtons «Don’t You Know I Care», opprinnelig utgitt med opphavets band i 1944.
Alt henger sammen med alt, sier vi og flirer. Men av og til slår det oss at sannheten er betydelig mer sofistikert og sammenhengende enn det dette munnhellet framstilles som å angi. Det er derfor det kan være en lise – en bekreftende lettelse – å høre musikk som evner å peke på de store sammenhengene, som løfter deg opp og gir deg et oversyn som et stort antall verdensledere i dag synes totalt blottet for.
Når da duoen etter at vi har vært gjennom disse og andre løp i et tettkoplet edderkoppnett, en sammenhengende vev av det store ‘vi’, uten noe kunstig og reaksjonært skille mellom ‘oss’ og ‘dem’, vender seg til selvsamme Ornette Coleman, har vi fullført en av de mange sirkler og andre lukkede, ikke kryssende kurver som en stor, men endelig, vev, et gitter, tillater.
Colemans «Round Trip», kjent fra 1968-albumet New York is Now!, ga også navnet til den magnifike samleboksen med Colemans Blue Note-utgivelser, utgitt i 2022. På originalen er det Jimmy Garrison på bass, og Elvin Jones på trommer. Det er verdifullt å sammenlikne Garrisons basspill med Charlie Hadens samspill med Coleman i andre sammenhenger. Det blir en fartsfylt etappe, der Strøm også svinger innom noen Garrisonske kvartale trinn. Herlig, du føler deg alltid oppfrisket og levende etter å ha blitt utsatt for ett av Colemans mer kantete tema.
«You have to be able to play all the clefs!», på ditt eget instrument, har Coleman sagt, på sitt sedvanlige kryptiske vis. Det er mange fortolkninger av hva han mente, men når man hører på hans irregulære, kantete og ukonvensjonelle linjer i låter som «Round Trip», så gir det på en måte en viss, abstrakt mening. Hans harmolodiske teori, som skulle presentere hans ideer, ble aldri presentert samlet, men er en samling mer eller mindre apokryfe uttalelser fra hans egen side, sammen med erfaringene gjort av alle musikere som spilte hans musikk med ham. Men temaene hans slutter aldri å fascinere. Bearbeidingen av duoen Strøm/Grönberg sitter som ei varm kule i heit ørkensand. Den setter dype spor, som viser fram heftigheten og haftigheten i denne låta.
Barokke steg og flukter
I den europeiske musikkhistorien har Napoli en spesiell posisjon. På 1600- og 1700-tallet, under den barokke musikkrevolusjonen, framsto det der en kompositorisk skole som har lagt mange av grunnsteinene i det som seinere ble europeisk kunstmusikk. På den tiden var det ikke noe Italia, det var en serie med bystater – bystater som ble sentrale arnesteder for en ny fusjonsmusikk. Venezia og Napoli var to av disse.
Men det var særlig Napoli som skulle legge et musikalsk rammeverk for fusjonen av orientale og oksidentale tradisjoner og musikkuttrykk. Aller mest er vel den Neapoletanske skolen kjent for utviklingen av opera-tradisjonen, å forme det fra de folkelige opere buffe etter Jacobo Peri, komiske arbeider eller stykker, til en stor, teatral musikktradisjon, opere serie – seriøse stykker. Barokken var også en vill blomstring av en mangfoldig ny musikk, som var fullt på høyde med den eksplosive blomstringen som vi opplevde i vår verden i perioden 1950-2000. Napoli sto i sentrum for mye av dette. Ikke minst vokste det fram en omfattende tenking rundt cadenzaer, der det var et utall av variasjoner. Oppbygging av og presentasjon av slike (Neapolitanske) kadenser ble et rom for utøverens improvisasjon over komposisjonens musikalske materiale.
Kadenser var som gummistrikker, de kunne strekkes i det uendelige, og kunne nok ofte bli alt for langdryge. Disse kadensenes viktigste formål var å formidle komposisjonens karakteristika, alt fokusert på dens grunntone, på tonikaen. De skulle altså gi publikum mulighet til å forankre og reflektere over tonikaen og intervaller med denne. Sentralt i dette sto skalaen som grunntonen definerte, og dens dominant. Altså den femte tonen i skalaen, den som ligger en kvint over tonikaen. I C-dur, og C-moll er dette tonen G, og akkorden du kan bygge over den fra C-dur, eller C-moll, -skalaen. Den mest vanlige, og på mange måter enkleste kadensen er derfor en V-I, en fem-til-en i en durskala. En innledende moll-akkord over tonikaens helsekund, en heltone over tonikaen, gir en ii-V-I. I C-dur, en d-moll–G-dur–C-dur, og dette er en overgang du umiddelbart kjenner igjen fra sangboka du fikk utdelt på barneskolen.
Men hva om du i stedet for en Neapolitansk dominant kadens, lager en Neapolitanske sub-dominant kadens. Som navnet tilsier, sub-dominanten er tonen under dominanten – altså i C-dur er det en F. Slike utvidede kadenser kalte man cadenza lunga – forlengede kadenser. Dette har Oscar Grönberg grepet tak i, en Neapolitansk subdominant kadens-progresjon, og han har kalt låta «Neapo Baby». Herrrrrlig! Navnet er nok en referanse til det nye slanguttrykket ‘nepo baby‘, et negativt ladet uttrykk som beskriver barn av rike og kjente foreldre, og som blir hausset opp og får populær suksess i samme aktivitet som foreldrenes profesjonelle aktivitet. Men hos Grönberg blir det negative snudd til en feiring av det annerledes tenkende.
Med «Neapo Baby» klatrer vi opp på nærliggende Vesuv, og seiler utover Napoli-bukta på fuglevinger – vi flyr mot fullmånen som henger over oss. For nå blir det bebop! Charlie Parkers «Ornithology» er et feiende flott mesterverk, bygget over akkordskjemaet til standarden «How High the Moon». Bird is flying for the Moon.
Somewhere there’s music / How faint the tune / Somewhere there’s heaven / How high the moon
There is no love / When love is far away too / Till it comes true / That you love me as I love you
«How High the Moon» var en av de låtene som Ella Fitzgerald sang flest ganger. Og i mange konserter fletter hun «Ornithology» inn i sine improvisasjoner. Duoen GrönStrøm flyr i skumringen og lang inn i den vakre middelhavsnatta og svinger seg heftig rundt Parkers tema.
Joe McPhee forever!
Til Friends & Neighbors 2021-album The Earth is # skrev Jon Rune Strøm en hyllest til en viktig mann i den moderne norske scena for både frittgående høner og jazz. Peter Brötzmanns fantastiske Chicago Tentet, var en utløsende faktor for å skape en transatlantisk musikkscene ved utgangen av forrige tusenår, og inngangen til dette. En av de som skandinaviske musikere kom i kontakt med, og som ble en viktig inspirator for unge norske musikere var nå 86-årige Joe McPhee. Noen av oss husker med glede fusjonsprosjektet Two Bands an a Legend for femten-tjue år siden. Legenden var Joseph McPhee.
Låta «Joseph» er en flott, smeltende vakker hyllest til et fantastisk overskuddshorn av ideer og kreative innfall. Poet og multikunstner. En deilig feiring av en vakker sjel.
Kjente – og kjære – toner smeller i veggene i jazzkjerka. Vi hørte innledningsvis «You Know I Care», noe som åpnet for tanker om adelige i jazzhistorien, om det er grever, jarler eller andre. Komponisten som med fornavnet Edward og mellomnavnet Kennedy nesten ble født med det nye århundret der jazzen skulle vokse som en sterk internasjonal musikktradisjon, er vel det ultimate uttrykket for adelskap i jazzen. The Duke troner på toppen.
Så når duoen spiller «In a Sentimental Mood» med dyp forståelse, og indre overbevisning, så blir det nesten så vi kan ane en hundreårig hellig historie i dette kjerkerommet. Selv om det er en vesentlig annerledes hellighet enn det rekka av forstandere i metodistmenigheten Elim plederte mellom 1877 og 1967.
Duoen avslutter med Carl T. Fischers «We’ll Be Together Again», for noen av oss kanskje aller mest kjent fra Billie Holidays seine album All or Nothing at All, innspilt i 1956. Ikke mye seinere, sa Lady Day til Leonard Feather i drosja da de kjørte fra bisettelsen til Lester Young «I’ll be the next one …». Bare tre måneder seinere var Lady D gone. Kanskje er det da Prez og Lady Day som ‘will be together again’?
Tankene hopper som våryre kalver utover enga, selv om det er Sibir-kulda som rår ute. Men nå bærer vi på en brennende varme på innsiden, og da er ikke kulda så bitende på veien hjem. Var det ikke pustet av et palmeblad som strøk meg over kinnet? Kildene har vært mange – og lærerike.
Dessverre hadde kulda skremt litt for mange denne dagen. Her burde det vært stinn brakke. Men neste gang! For duoen Grönberg-Strøm er verdt å lytte til. Om noen dager skal de spille i Trondheim, kunne de fortelle meg. Er du i bartebyen, så ikke la sjansen og konserten på Pøkk gå fra deg.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
