KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 1, ONSDAG 2. JULI 2025: Det begynner å bli svært lenge siden jeg har bodd på Kongsberg. Manns minne, sier man, men en manns eller kvinnes minne er en udefinert størrelse. Jeg mener, hvem husker alt helt fra begynnelsen, hva med de første månedene og årene? Hva er dine minner, og hva er skapte, «falske» minner? Hva er bilder «du» – eller er det deg – har skapt etter å ha blitt gjenfortalt, og selv har gjenfortalt, hendelser i ditt liv, og hva er virkelige bilder?
Memento mori!
Og ikke vet vi jo hvor lenge ‘mitt liv’ vil være. En aktiv manns og en levende kvinnes liv er jo i seg selv en ubestemt størrelse. Det kan være mange tiår etter dette, eller det kan ta slutt i morgen. Vi lever som vi er udødelige. Men vi er også bevisst at det er en illusjon. Memento mori, sier vi, men den blir som oftest brukt som en tom frase. Ofte oversatt henslengt som at ‘husk døden’.
Verbet memento er en bøyningsform av verbet memini – jeg tenker på, jeg framkaller minner om, jeg husker noe. Men ikke i en passiv form, som at ‘det gjør at jeg husker at …’. Det er et aktivt verb, en aktiv handling . Og den aktive handlingen er uttrykt som et imperativ, en ordre, en påbydelse. Memento er andre og tredjepersons aktiv, framtidsrettet imperativ. Altså: Husk! Du må huske at …! Mori er en infinitiv, å dø. Altså utlagt, ‘du må huske å dø’. Noen ganger framtrer denne døden som meningsfull, som noe essensielt.
I dialogen Phaidon gjengir Platon Phaidons redegjørelse for Sokrates’ aller siste dag, før han tømmer giftbegeret. På sedvanlig vis bruker Sokrates tid på å definere en tese om filosofiens grunnleggende oppgave som utvikling om erkjennelse av ‘væren’, eller ‘meningen med livet’ som det vanligvis og litt mer folkelig uttrykkes som skal undersøkes, testes og reflekteres over. På denne dagen er det en tese om filosofens oppgave er gjennom refleksjon å forberede seg til å dø.
En oversettelse av den grunnleggende greske teksten lyder «die echten Philosophen üben sich also wahrhaftig im Sterben» – de virkelige filosofene øver seg sannferdig på å dø. Sokrates visste at han skulle dø denne dagen, men var helt til slutt sulten på å finne dypere innsikt i hva ‘meningen med livet’ er. Sine morte non, uten døden er intet (til). Det er i døden livet, eksistensen, erkjennelsen, finner sin dypere mening. Det er det jeg tar med meg til Kongsberg i år.
Aldri er døden mer meningsløs enn når den river bort unge mennesker med livet foran seg, mennesker som bobler av liv, personer som på mange måter er symboler på livet selv. Bakgrunnen er åpenbar, trommeslager og medmenneske Axel Skalstad gikk ut av denne verden 9. juni i år. Det var her på Kongsberg, under et års jazzfestival for lenge siden, men fortsatt innenfor en manns minne, jeg møtte Axel først. I årets møte med Kongsberg slår det meg umiddelbart at dette blir første gangen på rundt femten-seksten år at jeg ikke vil treffe på Axel rundt et hjørne, bak en sving. «Halla, kammerat!».
For bare ti-tolv dager siden var vi samlet på Kongsberg, alle Axels venner, fans, medspillere og familie. Sammen prøvde vi å finne fram til en vei videre i en verden uten Axel Skalstad. Sammen prøvde vi å verne om de som sto Axel Skalstad aller nærmest. I gatene på Kongsberg blir savnet enda sterkere og tydeligere. I rommene der improvisert musikk spilles disse dagene, blir hullet svært synlig.
Som et lynnedslag
Som på Vossa Jazz tidligere i år, og som på Mandal jazzfestival for noen dager siden, skulle Maria Kannegaard og hennes trio ha åpnet årets jazzfestival. Dessverre var Kannegaard ikke i stand til å gjennomføre disse konsertene. Vi i salt peanuts* ønsker Maria Kannegaard god bedring og vi håper å se deg igjen, snart!
For vit dette, vi trenger musikere som Maria Kannegaard, vi trenger den musikken som hun skaper. I dag kanskje mer enn noensinne før. ‘Seriøs musikk’ , er vi tillært til å si, nærmest fra barnsbein. Og med det skal vi tenke på en kategori musikk, som er mer verdifull, som er av høyere kvalitet, enn annen musikk. Altså det som da ikke skulle være ‘seriøs musikk, altså ‘useriøs musikk’. Vi vet jo at dette er meningsløst, uansett hva Theodor Adorno måtte ha sagt. Det viktigaste vi kan læra av historia, sa min gamle lektor i historie på gymnaset, er at vi ikkje kan læra noko av historia. Jeg er tilbøyelig til å lage en parafrase: Det viktigste vi kan lære av Adorno, er at vi ikke kan lære noe av Adorno. På samme måte, det viktigste vi kan lære av Sokrates, er at vi ikke kan lære noe av Sokrates.
Formålet med å lese disse tekstene, av å leve seg inn i dem, og å høre og oppleve all denne musikken, er ikke å lære et korpus av kunnskap. Formålet med opplæring er ikke ‘pugg’ og gjentakelse av utenatlærte lekser. Det viktigste vi lærer er å ‘tenke sjæl’. Og som Sokrates, Platon, og alle andre, lærer oss: Du skal aldri gjøre deg til dommer over andres synspunkter. Men du skal hjelpe dem til dypere selverkjennelse. Erkjennelsen må de finne selv. Men vi kan alle hjelpe hverandre på veien mot døden. Også for egen erkjennelses skyld. For gjennom å hjelpe andre til erkjennelse, vinner du selv erkjennelse om deg selv og om livet, dypere innsikt i ‘meningen med livet’ – i ‘værens’ mysterium. Uten væren, intet. Eller som Jean-Paul Sartre uttrykte det som tittel på sitt hovedverk; L’être et le néant, væren og intetheten.
Musikk som filosofi
I Kannegaards fravær blir åpningskonserten med kvintetten Inazuma, eller 稲妻 (i’na-tsu-‘ma). Det japanske ordet kan oversettes med lynnedslag. Ordets opprinnelse er nesten den samme som opprinnelsen til det norske ordet om ‘kornmo’, det seinsommerlige tordenværet som en gang ble sagt å modne kornet. Det japanske seinsommerlynet modnet på samme måten risen: Lynet er 稲 – ina – risens 妻 – tsuma – livspartner. Det er dette jeg kaller vakkert, det er dette som er skjønnhetens essens. Kunnskap gir deg ikke makt, noe som er spesielt åpenbart i disse dager. Men kunnskap er et verktøy, for å oppnå dypere erkjennelse. Og musikken er dens disippel.
For det som følger fra konsertscenen i Kongsberg Musikkteater denne onsdagskvelden, er det jeg kaller vakker musikk, selv uten et islett av blues. Fra venstre på scenen, Anja Lauvdal på klaver, Ole Morten Vågan på kontrabass, Thomas Strønen på trommer og Ståle Storløkken på Hammond B3 og andre synther. Og som et skjeivt sentrum, Nils Petter Molvær med trompet og elektronikk. Når så også Strønen dediserer åpningskonserten til Axel Skalstad og hans minne, blir skjønnheten nesten fullendt.
For fullendt blir den først etter at vi har hørt hele konserten, og vandrer ut av Musikkteatret igjen, med Axel nærværende som en urkraft. Det er så inn i granskauen bra det de fem leverer. Fra første til siste tone, sitter vi helt frampå og bare suger det til oss. De to medlemmene av Maria Kannegaards trio, Vågan og Strønen, skaper store rom i musikken, det er som Lindellianske öpna landskap, og Molvær og Storløkken stortrives i dette. Det er rein og skjær magi som skapes, der filmatiske sekvenser av musikk bølger som på åpne hav. Kor er steikjepanna, Edvard, du treng han vel no! For dette er så steike bra.
Lauvdal er en mestermaler av stemninger, og minnet om hennes versjon av Kannegaards «Min ingen» vil leve med meg til jeg husker å dø. Vågans stille, lavmælte buetone på bassen fyller en sal av et rom i musikken. Intrikate rytmefigurer danser i rommet over oss, i mellom oss, og rundt oss. Men du blir aldri svimmel: Musikken kvintetten skaper er som et sentrum i universet, som et ankerfeste, et fulkrum. Det er som munnhellet som er blitt lagt i munnen på Arkimedes av seinere skribenter, ‘gi meg et fulkrum, et fast punkt, og jeg skal bevege verden’. Slik oppleves denne musikken. Charlie Haden ville ledd seg forderva og gitt seg ende over, av basspillet til Vågan. I rein og skjær glede.
Molværs spill er særegent, fullt av historie, men her har det funnet et band, en musikalsk kontekst, og et uttrykk som oppleves som nytt, friskt, og levende. Skjønt er bare fornavnet. En av hans egne låter, blir framført så reindyrket, så reinskåret, at om ikke nederste knappen på skjorta hadde vært gjenknappet, ville haka ha fylt plassen.
Kvintetten Inazuma framfører en musikk jeg ikke kan møte fort nok igjen. Storløkkens spill med synther er som himmelstormende tonereier, der de jubler oppunder taket i barnlig glede over å være til, barnas fellesskap og leik er vel det ypperste uttrykket for hva som er meningen med livet. Den beste musikken som kan skapes, og det vi hører her realiserer dette, er den musikken som gjenspeiler det samme, det er musikken som forandrer deg. Den gjør noe med deg.
Selv om dette er et kollektiv, framstår Strønen, om ikke som leder, så som et talerør for fellesskapet. Hans musikk og spill på membranofoner og idiofoner av ulike slag er unikt, å fordype seg i det er som å fordype seg i naturens mange former og mønstre. Det gir deg en dyp visshet om at det finnes noe godt i verden. Det er noe du kan velge som et feste, som et sted å starte fra. La oss holde dette fast; hva da? René Descartes startet med tanken, jeg tenker, og mente at det var et ufravikelig faktum. Akkurat det fikk han vel en del kritikk for gjennom de etterfølgende hundreårene. Men vit dette: Strønens perkussive spill maler mønstre, intrikate mønstre, filigrans-mønstre, men også med bred pensel. Det er et ufravikelig faktum.
Og fra dette kan du nøste videre. Husker du Bill Evans’ slående tekst på Miles Davis-skiva Kind of Blue? «There is a Japanese visual art in which the artist is forced to be spontaneous …». Som en slående, og erkjennelsesskapende metafor for den improviserende musikerens utfordring og kunst. Strønens musikk og de öpna landskap han leder deg ut i, gir den medspillende utøver kontemplasjonsrom, men den gir også deg som tilhører erkjennelsesrom.
Hva er musikk? er ett av de mange grunnleggende spørsmålene vi ofte har stilt oss. Musikk er så mye mer enn ørenslyd. Musikk er for øyne og ører, musikk er visuell like mye som auditiv. Og det gjelder selv om du ikke har synestesi. De musikkopplevelsene som er skjellsettende, og forandrende er alltid audio-visuelle opplevelser. Slik også med denne musikken. For: Ina-zu-ma, det er ikke bare ris og andre kornsorter som modnes denne sommeren. Vi modnes som publikum, sammen. For det er fellesskapet som er den virkelige meningen med livet. At vi ikke er aleine, og at vi sammen bidrar til å løfte hverandre opp. Det var derfor en svært oppløftet forsamling som toget ut av Musikkteateret etter denne konserten. Denne konserten vil leve videre i mange menns og kvinners minne.
Tett barbering
Trioen Close Erase var i omtrent ti år en sterk favoritt for to tiår siden. Med røtter på Jazzlinja i Trondheim, var trioen med Christian Wallumrød på tangenter og elektroniske remedier, Per Oddvar Johansen på trommer og elektronikk, og Ingebrigt Håker Flaten på bass, d.nikk og e.nikk, et uttrykk for en improvisert fri musikk som engasjerte med et svingende, rocka, tilsnitt som ga gjenlyd i mange rom. Og enda mer, i motsetning til mye av den andre såkalte impro-musikken som det ofte ble beskrevet som, var deres plater også lyttbare. Lukten av ‘klubb’, og da ikke blodklubb og andre eskulente remedier, var bevart og kunne fortsatt formidles til et annet rom, til en passiv gjengivelse.
Men det er uten tvil at denne musikken grunnleggende sett krever en, nei, forutsetter en, direkte kontakt med og en mangesidig interaksjon og kommunikasjon med de utøvende musikerne. Derfor er det et tidlig utpekt høydepunkt på programmet vi nå er på vei til. I Energimølla tjue år seinere, tjue år eldre, og med en musikalsk pondus som er tre ganger tjue ganger større.
En liten figur av Håker Flaten og nye musikalske horisonter og landskap åpner seg. Wallumrøds smakfulle tangentbruk og Johansens semi-strukturerte dans over cymbaler og membraner skaper et svevende driv mot vide og fjerne horisonter. Det er rocka, det er speisa, det er en reise. En reise i en reise i en reise, vi ruser på og reiser på. På hva? Mot hva? Det viskes ut, og jo mer det viskes bort, desto klarere blir innholdet. Tett utviskelse. Men uten å barbere bort haka. Young fathers, and not so young fathers. Heftig svingende og sfærisk. Rakk & rall. Rikk & rill. Rykk & ryll og ryllik. Hadde De sennep, frøken?
Musikk er en reise, og vi vet jo at «wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen», som Matthias Claudius skrev en gang for over to hundre år siden i verset han kalte «Urians Reise um die Welt», med påføringen «med anmerkninger». Verset er en satire over samtidens fascinasjon med det fremmedartede og eksotiske, og med den tidens reiselitteratur. Men tekstens første to linjer har blitt et fellesgods over store deler av verden, på tysk. Når noen gjør en reise, så har man noe å fortelle.
Det er interessant å sammenlikne Close Erase anno 2025 med Close Erase for tjue år siden. I 2006 ga de ut sitt siste album, Sport Rocks, på Jon Klettes label Jazzaway, før Lars Mørk Finborud ga ut en samleboks på Plastic Strip med alle fire albumene og et live-opptak fra Dokkhuset i 2010. Boksens front var utformet som en gravstein, med teksten Close Erase/R.I.P. /1995-2007, og det var det.
Før de altså dukket opp på fjorårets Blow Out-festival, der salt peanuts* av helsemessige grunner måtte kaste inn både ett og to håndklær for sin deltakelse. Men som trøst får vi en stor time med feiende, frisk, flott, fenomenal, freidig, fiffig, friskusaktig, men definitivt ikke frøsen musikk fra trioen Close Erase. De lyder ikke som i 2005 eller 1995, med de lyder definitivt fortsatt som Close Erase.
Takk for opplevelsen, og for møtet. Om vi ikke ser Close Erase igjen, så vet vi nå dette, vår fascinasjon den gangen for nesten en mannsalder siden, var ikke feil. Vi så noe den gangen, et musikalsk håp om en stor framtid som i dag i stor grad er realisert gjennom d’herrers samlede livsløp på nesten hundre år siden den gangen.
Plain playing
Vi tok oss en liten tur nedom Grandkjelleren, eller Argus som det nå heter. Vi vil lytte litt til trioen S/E/A – Skjelbred/Engen/Asmundsen, etter Bjørn Skjelbred på piano, Terje Engen på trommer og Tine Asmundsen på kontrabass. Jeg fikk bare med meg den aller siste delen av konserten, men kan si at det frister til mer. Bjørn Skjelbred skiver fascinerende, vakre låter, små smykker, som er springbrett for hans eget spill, og for Terje Engens utmerkede trommespill. Tine Asmundsen er en av de som i mange år har preget Sitronpressas festivalutsmykning på Tråkka, ved Nymoens torg. Hun bidrar ikke bare med en stor, velklingende basslyd, men hun sørger også for det som Charles Mingus svarte var det viktigste for en bassist. I 1975 fikk han spørsmålet av NRKs utsendte, «what is the most important thing for a bassist?» Mingus’ snøvlende stemme svarer, «…. to play in tune»! Tine Asmundsen spiller reint så det holder, og beatkorrekt, om det nå er off- eller on-beat. Up-beat eller down-beat.
Med det vandrer vi ut i sommernatta, for å samle krefter til andre dagen i denne årlige forestillingen vi kaller Kongsbergjazz. Alt mens vi øver oss på å dø.
Jeg dediserer denne omtalen til minnet om Axel Skalstad.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Inazuma), Kongsberg jazzfestival/Lise Margrethe Nilsen (Close Erase), Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve (S/E/A Trio)
Thomas Strønen.
Ståle Storløkken.
Anja Lauvdal.
Nils Petter Molvær.
Ole Morten Vågan.
Close Erase.
Skjelbred/Engen/Asmundsen Trio.
