OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 5, TORSDAG 13. AUGUST 2026: Så har undertegnede overtatt stafettpinnen på salt peanuts* for en dag, og «klimaflyktningen» fra Vestlandet startet rolig og behagelig denne torsdagen. Ikke for varmt, ikke for mange konserter, og hjem i «riktig» tid.
Jazzprat i lite format
Jeg startet dagen på Kunstnernes Hus, hvor deler ,opptrer som Juret på Huset. Her fikk vi en minikonsert med den svenske vokalisten Mariam Wallentin og bergens-saksofonisten Kjetil Møster, pluss en samtale de to hadde med Torkjell Hovland fra Jazznytt, Ballade, Klassekampen med mer.
Mariam Wallentin kjenner vi beste fra duoen Wildbirds & Peacedrums, sammen med trommeslageren Andreas Werliin, Mats Gustafssons store prosjekt Fire! Orchestra, hennes eget soloprosjekt og en rekke andre musikalske konstellasjoner. Mens Kjetil Møster spilte senere i går med sitt eget band Møster, pluss at han har vært, og er involvert, i en rekke små og store band og prosjekter i Norge og internasjonalt. Han er også en slags «musikalsk leder» av Vestnorsk jazzensemble, som i juni kom med den utmerkede utgivelsen Spring Flood på Hubro sammen med, nettopp, Mariam Wallentin.
Det var spennende å høre Wallentins låter, som hun hadde laget for bergens-baserte Vestnorsk jazzensemble,denne gangen i duoformat. I tillegg til å være vokalist, spilte hun også gitar, noe vi har hørt henne gjøre i sitt soloprosjekt tidligere.
Etter konserten fikk vi en samtale rundt innspillingen av albumet, Wallentins tanker rundt prosessen, og Møsters inntrykk og oppfatninger om det å samarbeide med Wallentin. En fin samtale, som, allikevel, ble litt springende og lite strukturert, noe som kan skyldes at intervjueren, kanskje ikke var veldig forberedt på at samtalen skulle foregå på engelsk.
Som å høre en roman av Jon Fosse (og det var ikkje forfattaren som las)
Jeg hadde bestemt meg for å starte pent og rolig på min første dag på festivalen i år. Derfor ble det kun en konsert denne torsdagen, på Munch, dette mektige kunsthuset nede i Bjørvika. Men når jeg skulle overvære konsert med bandet som har blitt kalt «verdens beste jazzband i dag», var dette en konsert som bare måtte prioriteres.
Natural Information Society består av lederen, og i utgangspunktet, bassisten Joshua Abrams (hovedbildet), som i dette bandet trakterer guimbri, en tre-strengs akustisk bass, som jeg tidligere har hørt og sett William Parker traktere, Lisa Alvarado på harmonium og elektronikk, bassklarinettisten Jason Stein og trommeslageren Mikel Patrick Avery. Bandet er Chicago-basert og har tidligere blant annet spilt på Motvind-festivalen på Victoria.
Vi fikk tre låter – en lang intro – en mye lengre hoveddel – og en avslutning. Og de tre strekkene var ytterst meditative og repeterende. Men hele vegen la de inn små endringer og nye «hint», omtrent slik jeg oppfatter bøkene til Nobelprisvinneren Jon Fosse.
Jeg ble sittende ved siden av noen turister fra Australia, og i starten tror jeg kanskje de følte seg hjemme. For dette opplevdes som en form for urfolkmusikk, som gjerne kunne kommet fra deres hjemland.
Om man ikke er fullt konsentrert om det som skjer på scenen hele tiden på en konsert med dette bandet, så gjør ikke det så mye, fordi endringene underveis er såpass små, at det aldri er noe problem å «hekte seg på» igjen. Et stykke ut i «hoveddelen» skjedde det imidlertid spennende ting. Da entret altsaksofonisten Darius Jones scenen med kraftfullt og spennende spill, som gjorde musikken godt.
Jeg følte Alvarado spilte den samme, delvis suggerende, frasen gjennom hele konserten, med noen små og delikate innspill på elektronikken, og det var først i tredjedelen at bassklarinettist Stein fikk slippe til med en solo, som i tillegg var kreativ og spennende. Trommespillet til Avery gikk stort sett i det samme landskapet, men endret temperatur innimellom, som var med på å løfte opplevelsen. Og Abrams, som er den soleklare lederen for kvartetten, la inn de fleste av de små endringene i de lange improvisasjonene, som gjorde at Fosses skriverier dukket opp i bakhodet. Gjentagelser, gjentagelser, og ørsmå endringer som skaper en fin opplevelse.
Dette ble en konsert som satte seg solid fast ett eller annet sted i hjernen og har blitt der, så får vi se om noen av de mange konsertene jeg har planer om å høre i dag, hvor kollega Hauknes også vil bidra, får fjernet det repeterende fra konserten med Natural Information Society. Men originalt, spennende, kreativt og fint var det.
Tekst og foto: Jan Granlie
Mariam Walllentin og Kjetil Møster
Natural Information Society
Lisa Alvarado
Darius Jones
