TAMPERE JAZZ HAPPENING, 3. NOVEMBER 2025: DAG 4: Så var siste og avgjørende sett av Tampere Jazz Happening over for i år. Det eneste som står igjen er at salt peanuts* sin utskremte skal få en siste natt på Sokos Hotel Villa, før det blir å vente på transport til flyplassen i Helsinki, og stillheten kan senket seg over resepsjonen på hotellet, som har vært mitt faste «kryp-inn» i denne rare byen de siste 25 årene under festivalen.
Hovedkonsertene denne siste dagen ble avholdt i Tampere Hall, hvor Mummi-museet holder til, i et auditorium som passet helt fint til konsertene denne dagen.
Marokkansk som ikke helt holdt mål
Vi har hørt den marokkanske guembri-musikeren Majid Bekkas tidligere, både her og på Umeå Jazz Festival, da sammen med hans Magic Spirit Quartet (med Goran Kajfes, Jesper Nordenström og Stefan Pasborg), og da syntes jeg de fungerte fint sammen og vi fikk fine, musikalske opplevelser.
Nå samarbeidet han med pianisten François Raulin og trommeslageren og perkusjonisten Émile Biayenda i en trio jeg rett og slett ikke «trodde på» i det de fremførte.
Riktignok åpnet de med en låt av Don Cherry, som burde kvalifisere til positiv omtale, før de fortsatte med tradisjonell, marokkansk musikk, noen komposisjoner av Raulin og litt annet. Roulin skriver musikk som nesten like gjerne kunne vært skrevet av Dollar Brand, den gangen han kalte seg det, og ikke Abdullah Ibrahim, som han gikk over til senere. Men Raulin har ikke samme tone i pianoet, som var så karakteristisk for Brand. I tillegg syntes jeg trommespillet ble altfor amerikansk, og ble en slags kulturkollisjon med Bekkas guembri (som er en slags marokkansk bassgitar med en særpreget lyd). I tillegg ble musikken altfor stereotyp og ikke ikke mitt litt slitne hode noen særlige positive innspill.
Etter en pause var det tid for den franske altsaksofonisten Émile Parisien med kvartett. Men den konserten måtte jeg la gå sin gang uten meg. Jeg har hørt ham flere ganger tidligere, og fant ut at en lunsj, selv om den var kraftig overpriset i forhold til resultatet, måtte bli løsningen i ventetiden før siste hovedkonsert.
Tropiske svensker pluss en nordmann
For man går ikke med tom mage når man skal høre den svenske trompeteren Goran Kajfeš (hovedbildet) og hans band Tropiques. Og denne gangen fikk vi bandet i en utvidet utgave med de faste medlemmene Alexander Zethson på piano, organ og synthesizer, og Johan Hollmegard på trommer. Denne gangen hadde bassisten Johan Berthling fått fri, men i stedet hadde man hentet inn forsterkning i form av den norske bassisten Jo Berger Myhre (for øvrig den eneste, norske musikeren på festivalen i år), pluss fiolinisten Anna Rubinsztein og cellisten Leo Svensson.
I tillegg til å være en utmerket trompeter og bandleder, er Goran Kajfeš også en utmerket komponist. Og i denne konstellasjonen får vi reise inn i det litt svevende landskapet, hvor jeg ofte tenker på Philip Glass sin filmmusikk. Dette på grunn av Rubinsztein og Svenssons repeterende spill som varer og varer, mens resten, med Zetson i spissen lager til tider kontrasterende «kommentarer» som smyger seg inn i strykeseksjonen, mens Berger Myhre (hans første jobb med bandet) lager sine egne «fraser» som fyller opp og utvider fiolin- og cellorepetisjonene, slik at musikken beveger seg framover på en nydelig måte. Og bak legger Hollmegard inn et utsøkt, «teppe» av lekne rytmer som Kajfeš legger seg på toppen av med et trompetspill som, i mange tilfeller, lett kan oppfattes som en forlengelse av det Miles Davis gjorde fra utgivelsen You’re Under Arrest og framover. Samtidig legger han også inn noen synthesizerriff og ideer som, på mange måter, styrer i hvilken retning han vil at de andre skal bevege seg.
Vi fikk det som (nesten) kunne oppfattes som en lang låt, men som var oppdelt i flere sekvenser, slik at alt ble til en deilig helhet det bare var å gynge med på. Deilig!
Vi avsluttet lokalt
Så var hovedprogrammet for festivalen over, og vi kunne bevege oss ned bakken og inn på Telakka for å skaffe en plass til den siste klubbkonserten.
Den avsluttende klubbkvelden i Telakka er alltid et kapittel for seg selv. For det første er det gratis adgang, slik at byens mange, unge studenter kan være med å avslutte festivalen på behørig måte. I år var det bandet Lauri Kallion yhtye som fikk æren å presentere seg for en fullstappet klubb, hvor festivalens gjester kunne ta ut det siste av krefter og energi, før DJ Paleface skulle grave ut den siste energien hos oss, og lede oss inn i natten med dansbar, alternativ disko for massene.
Lauri Kallio vokste opp i Tampere, og er en allsidig musiker, hvis arbeid kan finnes på rundt førti utgivelser: som lydtekniker, mikser og produsent, komponist og arrangør, pluss selvfølgelig musiker og fremfor alt gitarist. Han er imidlertid så langt ukjent som utøver av sin egen musikk – med mindre man inkluderer Pambikallio, som var en indiefavoritt for et par år siden som spesialiserte seg på en melodisk, finsktalende type psykedelisk pop. Lauri Kallio var «kallio», mens «Pambi» var sangeren, låtskriveren og fiolinisten Pauliina Koivusaari. I sitt prosjekt Lauri Kallion yhtye hadde han med trommeslageren Joonas Leppänen, som vi har hørt på festivalen i en rekke sammenhenger tidligere, saksofonisten og fløytisten Adele Sauros, bassisten Ville Rauhala og harpisten Natalia Castrillon, og vi fikk servert et ultracoolt sett som virkelig var en festivalavslutning verdig.
Da DJ Paleface skulle overta, hadde eders utskremte funnet vegen tilbake til hotellrommet for å skrive denne siste rapporten. For i morgen formiddag er det transport til Helsinki før Finnair skal ta meg over landegrensene og hjem til Vestlandet.
……….
Så var det tid for å oppsummere denne utgaven av Tampere Jazz Happening – Juhamatti Kaupinnens siste som kunstnerisk leder. Og jeg synes han avslutter med stil. Han har skapt et godt program som fulgte opp originalitene denne festivalen er kjent for. Her holder man «jazzfanen» høyt, og man er ikke redde for å eksperimentere i jazzens mange sjangere innenfor det mer moderne, samtidig som man presenterer noe av det beste den finske jazzen kan skilte med. Og i år vil konsertene med James Brandon Lewis Sextett, Mary Halvorson Amaryllis og Juhani Aaltonen Trio, pluss møtet med Goran Kajfeš Tropiques stå som høydepunktene. I tillegg fikk jeg meg en stor overraskelse med trioen How Noisy Are The Rooms? Og på Telakka fikk vi gode eksempler på at den finske jazzen lever i beste velgående.
Så kan vi ønske Martyna van Nieuwland velkommen til Tampere som den som skal overta etter Kaupinnen (se egen pressemelding under nyheter). Det blir spennende å se hvordan hun vil utvikle det musikalske programmet, for hun har ytterst store sko å fylle.
Kiitos 25 vuoden upeasta yhteistyöstä, Juhamatti. Nyt voit seurata meitä, Persjonisteja, puhtaalla omallatunnolla. Nähdään seuraavilla festivaaleilla, jossain muualla maailmassa.
(Hotell og reise for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Trio Raulin, Bekkas, Biayenda
Majid Bekkas
Goran Kajfeš Tropiques
Alex Zethson
Kajfeš sin avdeling for strykere, Anna Rubinsztein., Jo Berger Myhre og Leo Svensson
Goran Kajfeš og Johan Hollmegard
