VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 20. SEPTEMBER 2025: En nestorlig ungdom på straks de 80, to leikne 50-åringer, og en guttunge på 40 satte ikke bare fyr på Nasjonal jazzscene. Det er et under at lokalet fremdeles sto da vi gikk ut i Karl Johans gate utenfor, noen timer etter at vi gikk den motsatte veien.
Arild Andersen Group har vært på turné i over 14 dager siden de startet det Andersen betegnet som en «celebration tour» i Lillestrøm. Andersen selv fyller 80 om en måneds tid. Helge Lien og Håkon Mjåset Johansen passerer begge i år det gamle sjømerket 50, det som i gamle dager markerte overgangen til middelalderen, men som i dag er et plimsollmerke for at den første ungdomstida er slutt. Og som om det ikke er nok, Marius Neset passerer 40-merket, en gang det nye 30, men i dag kanskje noe mer i retning av en ‘coming-of-age’-alder.
Mest av alt sier kanskje denne situasjonen, med 220 som lysende neon over turneen, noe om hvilken samfunnsutvikling vi har opplevd gjennom de 150 siste årene. I siste halvdel av 1800-tallet var Norge i sin samtid ett av Europas rike land. Men i forhold til levekårene i dag, var det vesentlig verre for folk flest. Mellom ett og to av ti barn døde før fylte ett år på 1870-tallet. I 2024 døde mindre enn to barn av 1000 i løpet av sitt første leveår — en faktor hundre mindre. Antallet barn som dør av smittsomme sykdommer er idag så godt som null i vår del av verden. Trenger man noe bedre bevis for at vaksiner og annen medisinsk fagkunnskap har en samfunnsverdi? Trenger man mer bevis for at vi har mye å være takknemlig for?
Men jubileumsturneen forteller oss også noe helt annet, om betydningen av å være nysgjerrig, leiken, utforskende, uansett alder. Ingenting er mer foryngende enn å leike. Leiken er ikke et tidsfordriv, men en forutsetning for et utviklende liv. Blant psykologer og andre adferdsforskere blir det klarere og klarere hvordan leiken hos barn – og barn som er litt mer voksne – er en systematisk utforsking av den lekendes møte med sin omverden. Leiken er kanskje den viktigste læringsarenaen av dem alle. Det er ikke skolebenken, det er ikke lekselesinga, det er i leiken.
Et gagns menneske er et leikende menneske, leik og leikenhet er det en lærings- og adferdsstrategi – det er en måte å gjennomføre alle mulige aktiviteter på. Læringen gjennom leik skjer gjennom en kreativ utforsking av og leik med et ‘jeg’ i møtet med verden. Og jeg mener at det er akkurat det Bill Evans’ karakteristikk av jazz, at jazz ikke er et ‘hva’, men et ‘hvordan’, dreier seg om. Improvisert musikk er leik: Å spille er å leike, og å leike er å spille. Norsk er ett av de få europeiske språkene der denne siste setningen ikke framstår som en absurd tautologi: Zu spielen ist zu spielen, und zu spielen ist zu spielen. Hæh?
Livet er en utforsking av grenseskiktet mellom meg og omverdenen, livet er en kontinuerlig improvisasjon rundt et omfattende og inderlig eksistensielt tema, leiken. Hvem er ‘jeg i verden’? Improvisasjon er selve essensen av det å leve. Leiken er livet. Lego, ergo sum! I leiken blir jeg til. Det er lett å tenke slik når fire herrer på øverste hylle sprudler i nær innpå to timer.
De kommer til Nasjonal jazzscene som siste konsert på jubileumsturneen, den tolvte konserten på litt flere dager. Fra første kantslag på skarpen til Mjåset Johansen, og hele veien ut til «Nesten seinere» toner ut som andre ekstranummer, er det full tenning. Har du noen gang satt en fyrstikk til en haug med tørr, oppluftet halm? Da veit du at det kan være langt sterkere enn krutt. Som joiken spraker og flammer det med en intens varme. Denne varmen sto i flammer i kveld. Med mesterlige bidrag på alle plasser. Det er bare å drømme seg inn i Helge Liens vertikale og horisontale fantasier. I Marius Nesets mange kontrapunkt og heftige dans rundt Andersens låter. Jeg tror det var gitaristen Håvard Stubø som omtalte Mjåset Johansen som en orangutang fra Trøndelagen, en gang. Her er det bare å sørge for at bukseselene er på plass, for å sørge for at haka blir hengende, … i det minste over navelen.
Og løvebassens handler og mester, Andersen selv. Han skriver noen framifrå låter, det er like før vi bryter ut i allsang av de mange kjente temaene. Og dette: Fingrenes dans over gripebrettet kan være som den vakreste koreograferte stildans fra slottene i Wien og Versailles, og som spretten disco eller new wave fra New Yorks CGBG, Studio 54 og Mudd Club, det hele befruktet av en dyp rytmisk, harmonisk og melodisk innsikt, og evnen til å uttrykke det. «Den gikk i 15/4-takt. Det er jammen ikke dårlig på en lørdagskveld». Det er ikke dårlig hvilken som helst kveld.
«Infinite Distance», fra ECM-albumet Hyperborean fra 1997. Landstrykeren «Landloper», fra 1981-albumet Lifelines. «Short Story» fra den siste ECM-utgivelsen Affirmation. «Saturday» fra Andersens trioalbum The Triangle med Vassilis Tsabropulos og John Marshall, og «First Song» fra albumet Short Fairytales. «Rising» finner jeg ikke igjen på noen kjente utgivelser med Arild Andersen.
Vi får til slutt to ekstranummer, «The Day», som framsto på plate med trioalbumet Moon Water, med Patrice Heral og Carsten Dahl, og helt til slutt, showstopperen, og det evige minnet om vakker musikk, Andersens «Nesten senere». På tross av at den ‘alltid’ var med på konserter i en årrekke med Masqualero, er det vel bare liveutgivelsen fra Nattjazz 1988 på samlingen Mattjazz 20 år, der den er utgitt? Her får vi en versjon av den som setter luft i luka, rør i livet og hodet i spinn.
Det blir en minneverdig kveld av de store, en kveld som setter merke. En kveld som er skjellsettende, den setter skille. Engasjement, leikenhet og formidlingsevne er ikke bare sentrale elementer i muligheten til å underholde, like mye er det evnen til å berike et publikum med stor musikk, ‘med vacker musik, och litet blues’, som jeg hører en trubadur som også vanket en del i Oslos gater, hvisker i mitt øre. Her var det ørenslyd å få.
La meg avslutte med sterkt savnede Axel Skalstads mantra, det er gøy med musikk. Musikk er gøy! Ingenting kan bedre illustrere dette bedre enn den formidlingsiveren og -gleden kvartetten på scenen midt på Karl Johans gate i Oslo, denne lørdagskvelden, viste.
Tekst og foto: Johan Hauknes
