Svenskene ledet lenge, men fikk hard kamp i «ekstraomgangene»

PUNKT FESTIVAL, KRISTIANSAND, 4. SEPTEMBER 2026, DAG 3: Så var siste dag av Punkt Festival 2026 gjennomført. Og om noe skal kalles å gjennomføre med stil, så var det årets festival. Det har rett og slett vært tre fantastiske dager i Kristiansand med mye strålende musikk og fine opplevelser.

Fløyter fra skogen
Jeg startet dagen med konsert med Henriette Eilertsen Trio. En trio jeg ikke har rukket å høre på konsert tidligere, noe jeg tar kraftig selvkritikk for, for dette er en trio man bare skal høre. Ved siden av Eilertsen på fløyter, fikk vi høre barytongitaristen Torstein Slåen, som hadde kommet inn i stedet for cellisten Joel Ring, som var hjemme og for å bli far, og trommeslageren Øystein Aarnes Vik. Dette er to relativt unge musikere på den norske jazzhimmelen, som fungerer perfekt sammen med Eilertsens utmerkede fløytespill. Og for den som har fulgt salt peanuts* sin relativt kritiske holdning til jazzfløytister, så er Henriette Eilertsen en musiker som kaster de fleste av våre fordommer over bord.

Hun er en utmerket fløytist som jeg føler har mye av energien fra «Motvind»-gjengen innenfor skjortekraven. Og i motsetning til altfor mange andre jazzfløytister, har hun en sterk personlighet som kommer godt fram i hennes utmerkede spill. Og selv om Joel Ring hadde andre, og viktigere ting på tapetet denne kvelden, fungerte «vikar» Torstein Slåen perfekt som sparringspartner for Eilertsen. Og bak var Aarnes Vik den perfekte rytmeholder i trioen.

En utmerket åpning på avslutningsdagen, som ga bud om en strålende dag og kveld.

Håvard Wiiks musikalske univers
Jeg droppet live remixen av denne konserten med Erik Honoré, Eivind Lønning og Jan Bang, men var på plass for et første møte med kvintetten Cimota.

Jeg har en følelse av at alle som snakker om Cimota, snakker om bandet mest fordi det er Atomic baklengst. Og ja, det har noe med det svensk/norske superbandet Atomic å gjøre. Tre av medlemmene i Cimota har sin bakgrunn fra Atomic. Bassisten Ingebrigt Håker Flaten, trommeslageren Hans Hulbækmo og pianisten Håvard Wiik. I stedet for svenskene Fredrik Ljungkvist (saksofon og klarinett) og Magnus Broo (trompet) har de fått med duoen Streifenjunko, en veletablert duo bestående av tenorsaksofonisten Espen Reinertsen og trompeteren Eivind Lønning.

I Atomic var komponeringsarbeidet, i hovedsak, fordelt på Håvard Wiik og Fredrik Ljungkvist. Og i Cimota hadde Håvard Wiik tatt ansvaret for den jobben. Og til den turneen de nå er i ferd med å avslutte, har Wiik skrevet sju komposisjoner for bandet, som vi fikk gleden av å høre denne kvelden.

Håvard Wiik er en komponist som aldri tar lett på oppgaven. Han skriver relativt «avanserte» komposisjoner, som jeg ofte kaller intellektuelle. Ikke dermed sagt at komposisjonene er «vanskkelige» tilgjengelig, men han setter, utvilsomt medmusikantene på prøve.

Men med disse musikerne er det aldri noe problem. Og i stedet for å gjøre forsøk på å skape et «nytt» Atomic, tilpasser han komposisjonene til omgivelsene, slik at det, innimellom høres ut som en versjon av Håvard Wiik Trio møter Streifenjunko.

De to blåserne, Lønning og Reinertsen er utmerkede improvisatorer, som spinner runndt hverandres improvisasjoner og skaper et helt særpreget landskap for de andre i bandet. Med Håker Flaten som et slags nav i maskineriet med hans «tunge» og energiske spill og Hulbækmo sin «lek» bak trommene, hvor de to legger et grunnlag for de to blåserne til å spille med stor frihet. Og som «styrmann på skuta», den eminente og kreative pianisten og komponisten Håvard Wiik. Her er det ikke en tone som legges ned på «de sorte og de hvite» som virker tilfeldige. Dette er improvisasjon og styrmannsegenskaper man sjelden ser hos andre pianister. Han spiller lekent, samtidig som det er relativt innfløkt og spennende, og med sitt lederskap fører han de anddrred musikerne gjennom en times musikk som svinger på «gamlemåten» i ene øyeblikket, før alt åpnes opp i neste.

Dette var slutten på en slags lanseringsturné for Cimota, og etter dette går det bare en veg – rett til himmels!

Det topper seg mot slutten
Etter konserten med Cimota, var det «straka vegen» mot slutten for Punkt Festival 2026. Først med svenske Goran Kajfeš Tropiques, før festivalen virkeligslo på stortromma og hadde invitert til gjenforening av kjernen i Bugge Wesseltoft New Conception of Jazz.

Her skulle Bugge, sammen med trommeslager Anders Engen og bassist Ingebrigt Håker Flaten live remikse konserten med Goran Kajfeš Tropiques.

Goran Kajfeš Tropiques er et svensk band som har eksistert en god stund, med de «faste» musikerne Alexander Zethson på piano og synthesizer, Johan Bertling på bass og Johan Holmegard på trommer, sammen med Kajfeš på trompet og synthesizer (hovedbildet). I tillegg hadde de med seg cellisten Leo Svensson Sander, som etter hvert er blitt et, mer eller mindre, fast medlem av bandet og bratsjisten Tove Bagge som erstatning for fiolinisten Josefin Runsteen.

Jeg har hørt denne «chille» konstellasjonen flere ganger, og overraskes stadig av de nye «grepene» Kajfeš tar sammen med musikerne. Denne konserten ble, for eksempel, noe helt annet enn sist jeg hørte dem, på Tamperee Jazz Happening i fjor.

Det virker som om Kajfeš utvikler musikken2 temmelig myye etter hvilke musikere han har til rådighet til enn hver tid. Og denne gangen var mye mindre «chill» og hva jeg kaller «caféjazz», og mye mer en energisk, tøff og, ikke minst, drivende konsert. Og i stedet for å servere en «ren» jazzkonsert, fikk vi, særlig i et parti mot slutten, en drivende sekvens med cello, bratsj og kontrabass, som kunne gått rett inn i en av konsertfilmene til Philip Glass.

Kajfeš er en utmerket trompeter, som, nesten, kan gå inn i Miles-landskapet. Han legger sge ikke altfor mye bort i hva de andre solistene gjør, og de tre strykerne, fikk opprere mye ii samspill og, nesten, som premissleverandører. Og med Holmegards utmerkede trommespill som «base», og Zethsons kreeative og fine piano- og synhesizerspill, ble dette, kanskje, festivalens høgdepunkt for meg.

Og på denne konserten fungerte også lysdesignen perfekt. Innimellom så det nesten ut som de spilte inne i en stor katedral, og med en av Norges beste lydmenn bak lydspakene, ble dette en helhetsopplevelse som satt akkurat slik det skulle.

Så bar det ned i kjelleren igjen for å oppleve 30-årsjubilanten Bugge Wesseltoft New Conception of Jazz gjenforenes med å forsøke å gjøre noe nytt ut av Kajfeš sin musikk.

Jeg er overbevist om at de ikke «kopierte» altfor mye av Kajfeš sin musikk, men tok inspirasjon fra dem og lagde sine egne versjoner. Og ser man 25-30 år tilbake, så er jeg overbevist om at Kajfeš på den tiden, lot seg inspirere av Bugges band, som var med på å introdusere den «norske bølgen» i jazzverdenen sammen med Nils Petter Molværs Khmer-prosjekt.

Jeg har tidligere, under denne festivalen, nevnt Bugges evne til, ved hjelp av øynene og smilet, å knytte nær kontakt med de andre musikerne han spiller med. Det skjedde også i stor grad i dette live remix-settet. Han styrte det meste fra sitt keyboards, som groover og svinger akkurat like tøft som det gjorde for 30 år siden. Og Håker Flatens bass-spill minnet meg sterkt om første gangen jeg hørte dem, på «taket» på North Sea Jazz i Haag i Nederland. Da hadde enten flyselskapet eller bagasjehåndterene på Skipol flyplass «hærpa» bassen til Håker Flaten, så det var en sint og aggressiv musiker som sto på scenen. Håker Flaten har blitt 30 år eldre, og ikke like sint. Men aggressiviteten er fremdeles til stede, og han var hele tiden «på» Bugge med sine, nesten, vanvittige bassutløpt.

Den som, kanskje, har utviklet seg mest bort fra «New Conception»-landskapet er nok trommeslageren Anders Engen. Men det gikk ikke mange minutter fra en litt «prøvende» start til han var akkurat der han skulle, og leverte trommespill som fungerte perfekt sammen med de andre to.

Bugge har hatt flere «gjenforeninger» med New Conception of Jazz-prosjektet opp gjennom årene – gjerne med yngre, kvinnelige musikere. Men ikke siden «strohetstiden» har jeg hørt dem bedre enn på denne sene live remix-kvelden!

…..

Så gjensto bare minglingen med musikere, slitne arrangører og venner, før man kunne finne rom 601 på Hotell Norge, før man hadde en altfor tidlig henting i dag tidlig, for å bli fraktet standsmessig til Kjevil flyplass og vegen hjem (selvfølgelig med buss for tog fra Bergen til Voss).

Jeg har brukt reisen på å se meg over skuldrene og tenke tilbake på alle opplevelsene i Kristiansand disse dagene. Sola, som dukket opp etter hvert. Besøket i Kunstsiloen, som var stort, den utmerkede servicen fra arrangørene og det frivillige korpset, uhøytidelige møter med gamle og nye venner an, stort sett, treffer på festivaler, seminarene, hvor David Toop introduserte oss for mange nye og spennende kunstnere, og, ikke minst, de mange utmerkede konsertene og live remiksene som satte mye av musikken iinn i et nytt perspektiv. Og en stor takk til Erik Honoré og Jan Bang som har holdt denne kreative «bobla» av en festival gående i over 20 år.

I’ll be back!

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og hotell for salt peanuts*, er betalt av festivalen)

Henriette Eilertsen Trio