TAMPERE JAZZ HAPPENING, 30. OKTOBER – 1. NOVEMBER 2025: DAG 1 OG 2: Det er grå himmel over Bottenviken. De små øyene ligger som en linjal, eller et vater, over det litt mørkere havet. salt peanuts* er på veg med fergen fra Umeå til Vaasa. Det er torsdag, og det er åpningsdagen på Tampere Jazz Happening – jazzfestivalen vi har besøkt siden 2002, samme året som den avtroppende kunstneriske lederen for festivalen, Juhamatti Kauppinen startet si reise med Tampere Jazz Happening.
Hit har vi reist hver høst, som et slags rituale på overgangen mellom høst og vinter for oss i salt peanuts*. En tradisjon like viktig som advent, jul og nyttår. Og alltid arrangeres festivalen i sammen helga hvor det er halloween. Men i heavyrock-byen Tampere ser man egentlig ikke forskjell på en vanlig helg eller en helg med halloween. Lokalbefolkningen man møter i gatene (og til dels på festivalen) ser ut som de er på en evigvarende haloween-fest.
I år er festivalen i en ny situasjon. Det vanlige hovedspillestedet Tullinkamrin blir pusset opp, og hovedkonsertene er flyttet. Men gode, gamle Telakka er fremdeles på sin vante plass på torget. I og med at man satte i gang med oppussinge og omfattende renovering, var det et godt tidspunkt for Kaupinnen å avslutte sin karriere, så i år er det siste gang han svinser mellom lokalene og holder kontroll på de internasjonale gjestene og musikerne, med et klart overblikk over situasjonen.
Lokalt og globalt
Det hele startet egentlig før jeg ankom Tampere. Da jeg ankom byen, og etter mye om og men, med mye ombygging i gatene, hadde vi store problemer med å finne hotellet, ble det ytterst travelt for å rekke første konsert, med en lokale sekstetten Tahmela Six, men heller ikke det gikk helt etter planen. På Telakka var det «smekk fullt», og de to utsendingene fra Sverige og Norge fikk plass i andre etasje hvor vi kunne bivåne konserten på storskjerm. Men jeg følte ikke at jeg fikk nok «innsyn» i bandet til at jeg kan lage en fullstendig rapport. Men det jeg fikk med meg var et band i senbop-tradisjonen hvor de innimellom beveget seg fint i et slags Don Cherry-landskap som var interessant.
Snurr film
Mika Kaurismäki (den kjente, finske filmskaperen Aki Kaurismäki sin bror og tidligere kollega) laget dokumentarfilmen Every Note You Play til den andre Monheim-triennalen i Tyskland sommeren 2024. «Kaurismäki dokumenterer et musikalsk eksperiment, møtet mellom internasjonalt anerkjente musikere som møtes for første gang og lager musikk sammen, og fanger det unike øyeblikket musikken skapes i. Kaurismäki fordyper seg i denne kreative unntakstilstanden med kameraet sitt, visualiserer den mangfoldige og unike prosessen med sin unike signatur og stiller det store spørsmålet: Hva er kreativitet?», som det står i programmet.
Før de første konsertene denne fredagen besøkte jeg kinoen Niagara, for å opleve filmen om triennalen jeg har hørt så mye positivt om. Jeg har ikke selv hatt anledning til å besøke triennalen, men etter å ha sett filmen fra den andre versjonen, i 2024, fristet det kraftig til å ta en tur sørover.
Det har vært tyske Reiner Michalke som har vært en av drivkreftene bak triennalen. Her møtes 16 musikere, som skal dele sine ideer og improvisasjonskunnskaper med hverandre i helt nye konstellasjoner, noe som kan gå helt galt, men oftest, når det dreier seg om improviserende musikere, så ender det med ytterst interessant musikk, og som kan føre til langvarige samarbeid etter triennalen.
Den finske regissøren Mika Kaurismäki innledet en ny æra innen finsk filmkunst tidlig på 1980-tallet med sin første spillefilm The Worthless (1982). Han er kjent for sitt mangfoldige arbeid som strekker seg over flere tiår, og med mer enn 40 filmer på CVen sin er han en av Finlands mest produktive filmregissører. I tillegg til spillefilmer har han også laget flere prisvinnende dokumentarer, inkludert Mama Africa (2011) om Miriam Makeba, Brasileirinho (2005) om brasiliansk koreografi, og Tigrero – en film som aldri ble laget (1994) med Samuel Fuller og Jim Jarmusch.
I Every Note You Play fremstår gitaristen, bassisten og mye mer, Ismaily Shahzad som en slags hovedfigur. Det er han som inviterer oss inn i historien om denne versjonen av triennalen, og sammen med en rekke fritt improviserende musikere, får vi et fint innblikk i deres opplevelser ved et slikt prosjekt. Mesteparten foregår på en turistbåt som tar ut fra Köln og ender opp i Manheim, hvor de ligger ved kai, og hvor det arrangeres spontane konserter. I tillegg tar de i bruk en kirke, en baar og flere andre steder i Manheim, hvor de blant annet spiller sammen med barn i mange aldre. Det er også intervjuer med Reiner Michalke og andre som er involvert i prosjektet, og vi kan konstatere at Kaurismäki følger opp den gode tradisjonen til både han selv og broren. En fin måte å tilbringe 80 minutter på en regntung ettermiddag, før det hele virkelig braker løs på festivalen.
Den nye, britiske gitarhelten
Gitaristen Rob Luft (her kunne jeg brukt den lo-slitte tittelen Luft-gitar, men jeg vil spare dere for denne betegnelsen som nesten alltid brukes om den unge britiske gitaristen), kom til Tampere med sin kvartett. Her finner vi tenorsaksofonisten Joe Wright, bassisten Tom McCredie og trommeslageren Jay Davis. Mange (i alle fall i Norge), kjenner Luft fra hans samarbeid med bassisten Ellen Andrea Wang og/eller med saksofonisten John Surmans nyeste kvartett. Jeg har fulgt Luft siden jeg hørte han første gang solo i KoncertKirken i København for noen år siden, og han har vokst kraftig som gitarist siden den gangen. Han er en utmerket gitarist, men i et mylder av gode konserter og musikalske opplevelser, syntes jeg ikke dette prosjektet nådde helt fram.
For det første syntes jeg ikke han har et band som holder de forventede kvalitetsmål. Vi fikk noen helt ok saksofonsoloer, men ikke stort mer, og kompet var helt greit. Men det var gitarspillet til Luft som skuffet meg mest. Han begynner å bli mer og mer lik Pat Metheny, fra hans tidligere år, både i spill og fremtreden. Han får vist fram alt han kan på gitaren, og hvor «flink» han er, men jeg savnet «sjelen» og originaliteten i spillet. Så festivalens første, skikkelige konsert for mitt vedkommende, ble en liten nedtur.
Jazzpriser i tur og orden
Det finske jazzforbundets Yrjö-pris, er den viktigste prisen som gis til jazzmusikere i Finland. Den deles ut hvert år før den første konserten på festivalen, dette året for 12. gang. I tillegg deler man også ut Taimi-prisen, som i år deles ut for for tredje gang til en ung musiker som har utviklet sitt musikalske uttrykk med lidenskap og banet vei for fremtiden til jazzmusikk. Med prisen ønsker Det finske jazzforbundet å oppmuntre unge musikere til å søke sin egen stemme og vise den frem. I tillegg deler det finske kringkastingsselskapet Yle ut sin egen Varjo-Yrjö-pris («Shadow Yrjö») for å fremme jazzkultur i Finland. og år gikk Yrjö-pris til vokalisten Aili Ikonen som har fem soloalbum, det siste er Valo (2024), med Oulu symfoniorkester og en jazztrio. Taimi-prisen ble tildelt trommeslageren Veikka Kajamies, og den siste prisen, Vajo-Yrjö gikk til Juhamatti Kauppinen, som i år kunsterisk leder for Tampere Jazz Happening for 25 og siste gang.
Fløytejazz på aller øverst hylle
De som følger nøye med på salt peanuts* vil vite at undertegnede ikke er altfor begeistret for fløytespill i jazzen. Det finnes hederlige unntak, og et av unntakene fikk vi høre på fredagskvelden i Telakka.
Juhani «Junno» Aaltonen (hovedbildet) er den finske jazzzens «grand old man». Han ble født den 12. desember 1935 i Kouvola, og er en av de mest fremtredende tenorsaksofonistene og fløytistene i Europa. Han er en av grunnleggerne av UMO Jazz Orchestra har spilt i en rekke band og med en rekke musikere siden 1960-tallet, i Finland med blant andre Edward Vesala, Otto Donner, Raoul Björkenheim, Iro Haarla, Reiska Laine og Heikki Sarmanto. Han har også jobbet med Arild Andersen, Reggie Workman og Andrew Cyrille.
Jeg har hørt han en rekke ganger her i Tampere, sist gang for noen år siden, sammen med blant andre Joe McPhee. Denne kvelden fikk vi møte han sammen med bassisten Uffe Krokfors og trommeslageren Reiska Laine i en vidunderlig konsert.
Aaaltonen er ikke lemnger en ung mann, men runder om kort tid 90 år. Der4for får vi ikke lenger muligheten til å høre han Coltrane-inspirerte tenorsaksofonspill. Men så lenge han spiller fløyte slik han gjør, er denne anmelderen mer enn fornøyd. Også i fløytespillet kan man høre inspirasjonene fra John Coltrane. Hans frasering er nærmest perfekt, hans improvisasjoner og soloer er utmerkede, kreative og spennende og hans lune humor er hele tiden på plass.
Uffe Krokfors har spilt med «Junno» i mange år, og vet akkurat hvilke» knapper» han skal trykke på. Han har en litt «tung» tone i bassen, som blir en veltilpasset kontrast til fløytespillet, og det lekne og fine trommespillet til Laine.
Det ble, naturlig nok, mange ballader denne kvelden, i spedd en rekke kommentarer, som jeg ikke forsto stort av, siden de foregikk på finsk, men som det voksne publikummet elsket. Mange egne komposisjoner, noen «finske» standarder og noen fra den amerikanske standardboken, så som «Sonny Boy» i en deilig versjon og, ikke minst, min store favoritt fra Aaltonen, «Nature Boy», som han gjorde i trioversjon på albumet Mother Tongue på TUM Records i 2003. De var også innom albumet Nana (1970), hvor Aaltonen samarbeidet med Edward Vesala og Arild Andersen, og andre «godbiter».
Dette ble en ytterst trivelig time, så jeg måtte, dessverre droppe saksofonisten Daniel Erdmann’s Organic Soulfood, for å få en liten hvil før kvelden siste konsert for mitt vedkommende sto for døren.
Den cooleste gitarstemmen i utsøkt selskap
Jeg avrundet dagen og kvelden inne i hovedsalen i Paja Kongressi, med min absolutte gitarfavoritt, amerikanske Mary Halvorson og hennes Amaryllis Sextet. Dette er en sekstett bestående av vibrafonisten Patricia Brennan, bassisten Nick Dunston, trombonisten Jacob Garchik, trompeteren Adam O’Farill og trommeslageren Tomas Fujiwara. Halvorson selv satt med sin halvakustiske gitar og hadde full kontroll på disse strålende musikerne.
Halvorson har, de senere årene, blitt regnet som en av de beste og mest originale gitaristene på den internasjonale jazzscenen. I spillestil ligger hun tett på sin læremester Joe Morris, men har tatt den litt «spinkle» spillestilen til helt nye nivåer. Ved siden av flere spennende samarbeidsprosjekter er hun, kanskje mest kjent fra trioen Thumbscrew, sammen med bassisten Michhael Formanek og trommeslageren Tomas Fujiwara. Hun har samarbeidet mye med sine venninner, pianisten Kris Davis og saksofonisten Ingrid Laubrock, og hun har spilt med Anthony Braxton. Og siden 2004, hvor han var med på Trevor Dunn sin plate Sister Phantom Owl Fish, har hun vært en original og spennende stemme i all den spennende jazzen som kommer fra Brooklyn. Med dette Amaryllis-prosjektet har hun gjort tre plateinnspillinger, Amaryllis (2022), Cloudward (2024) og den nyeste About Ghost, som kom tidligere i år, alle på selskapet Nonesuch.
Jeg var litt spent på hvordan hun ville fremstå i konsertsituasjon med såpass «kraftige» og energiske musikere som vi finner i denne prosjektet. På de tre platene fungerer det utmerket, men om hun ville «nå gjennom» i dette selskapet, på konsertscenen, var jeg litt usikker på. Men har var det komponisten Mary Halvorson som styrte «skuta», og som bestemte, så hver «enkle» tone fra gitaren kom godt fram i komposisjonene.
I Amaryllis har hun alliert seg med et stjernelag av musikere. Fra venstre på scenen, Brennans energiske og drivende vibrafonspill, Dunstons ytterst overbevisende bass-spill, og Fujiwaras, overraskende, energiske trommespill, i heftig samspill og til tider kontrasterende blåserrekke med O’Farrills, til dels, skarpe trompetspill og Garchiks fremragende trombonespill (merk dere dette navnet!). Og i midten, kapellmester Halvorson, som med små nikk og hentydninger, styrte konserten til å bli festivalens høydepunkt til nå.
I denne settingen var jeg spent på hvordan det «nye» lokalet ville fungere i forhold til den «gamle» hovedscenen, men det kunne jeg ta helt med ro. Lydbildet blir litt tettere og musikerne «nærmer seg hverandre» mer, noe som føltes som var godt for musikken. Og banndet fremsto vel så tett og fint som på platene.
Og med Halvorsons ytterst originale, g litt «spede» gitarspill, kombinert med noen soloer som fremsto som svære «kloke» og kreative, styrte hun konserten inn til en fantastisk opplevelse for oss ii salen.
……….
Så var ideen å avrunde kvelden med å høre den finske pianisten (og harpisten) Iro Haarla sitt nyeste prosjekt. Men nå var kropp og hode overfylt av store, musikalske opplevelser, så i stedet ble det en kort prat med trommeslageren Hamid Drake, som skal spille i dag, før jeg fant roen på rommet.
(Hotell og reise for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Vajo-Yrjö-prisen gikk til Tampere Jazz Happenings kunsteriske leder gjennom 25 år, Juhamatti Kauppinen. Foto: Maarit Kytöharju
Juhanii Aaltonen – still going very strong
Rob Luft
Mary Halvorson
Patricia Brennan
Tomas Fujiwara, Adam O’Farill og Jacob Garchik
Mary Halvorson Amaryllis Sextet
