BLOW OUT-FESTIVALEN 2025, CAFÉ MIR, OSLO, DAG 1, ONSDAG 20. AUGUST 2025: Etter at vi har tapt kampen om særing-begrepets status og konstituerende kraft for jazzfestivalen på Kongsberg, er det godt å være tilbake i det som har vært særingmusikkens hjem i over femten år. Som på Kongsberg i noen tiår, gjelder det i dette miljøet: Å beskrive noen som ‘særing’ er det største komplimentet du kan gi en person. Her er særing-tittelen et hedersmerke.
Sjøfart og jazz
Vi er i selveste Musikkens Hus nederst på Grünerløkka i Oslo, i Toftes gate 69. Vi skal ikke lage noen dårlige vitser rundt husnummeret i adressa til lokalet, men la det være sagt at ett av jazzhistoriens mest fruktbare samlag hadde sitt utspring her. Her flyttet Norsk Jazzforbund inn, her ble Foreningen Norske Jazzmusikere stiftet, og Oslo Jazzhus var i flere år etter 1985 ett av de viktigste stedene for å høre norsk jazz i hovedstaden.
I 1984 sto lokalene til det som fra 1889 var Svend Foyns praktiske borgerskole, en skole som skulle understøtte den stadig viktigere sjøfartsnæringa i det nye Norge som vokste fram på slutten av 1800-tallet. Denne næringa var en viktig del av grunnlaget for den politiske striden med Kongen i Stockholm, Oscar II, plassering av kongens utenriksstasjoner – konsulatsaken. Helt på tampen av dette hundreåret var utenrikspolitikken ett av de aller siste prerogativ som den gamle kongemakta hadde igjen, sammen med militæret. I løpet av disse tiårene vokste det fram et mer og mer innskrenket konstitusjonelt monarki, der makten ble flyttet over til folkevalgte organer. Det skjedde ikke uten trusler om kamp, og planlegging av krigsliknende tiltak.
Stortinget satte hardt mot hardt i konsulatsaken i tiden rundt århundreskiftet. Det sies gjerne at det var Stortinget som oppløste unionen – i en bisetning, den 7. juni 1905. Det er en sannhet med store og viktige modifikasjoner. I ti år hadde det ligget i kortene at den royale unionen gikk mot slutten. Da Sverige snudde til å føre en proteksjonistisk handelspolitikk på den tiden Foyn etablerte skolen i Toftes gate, var det i direkte motstrid til norske næringsinteresser, og til den nye sjøfartsnæringa som vokste fram. Venstre begynte umiddelbart med sin ‘knyttnevepolitikk’: Det ble krevet nasjonal kontroll med utenrikspolitikken og etableringen av norske konsulater og utenriksstasjoner.
I 1895 besluttet svenskene å oppheve og si opp mellomriksavtalen, en avtale som i minst tjue år i praksis hadde etablert et felles indre marked i Norge og Sverige. Med det var i realiteten også visjonen om en skandinavisme som hadde levd som en drøm hos enkelte, politisk død. Allerede da, vil noen hevde, ble unionen i realiteten drept. Den videre historien etter 1895 kommer jeg muligens tilbake til i løpet av de nærmeste dagene.
Kulturens radikalitet
Etter å ha gått runden og ønsket hverandre velkommen, og blitt ønsket velkommen, finner vi en plass i de gamle slitne flystolene fra SAS, som i lang tid prydet det gamle lokalet inne i gården, og som nå pryder det nye og større lokalet. Etter en liten runde på nye steder, mens det kommune-eide kvartalet ble pusset opp, var Blow Out-festivalen tilbake der den hører hjemme, for to år siden. Om enn altså, i et nytt lokale. I 2024 måtte jeg dessverre kaste inn håndklærne mine og stå over dette årets festival: En sykelig depresjon slipper aldri ordentlig taket, selv når du etter lang tid har mestret den nok til å korte vesentlig ned på tiden det tar (nok en gang) å erkjenne at man er sjuk, og få stavret seg på beina igjen.
Derfor er gleden desto større for at jeg kan vende tilbake i år. Med en følelse av å ha lading nok på batteriene til å kunne holde meg i gang disse fire dagene. Derfor er gleden stor over å se alle særingfjesene, å føle varmen fra et fellesskap. For denne festivalen viser er en av de som virkelig viser, hvor musikkens sosiale, kulturelle og eksistensielle verdi ligger. En verdi og en samfunnsmessig inntekt som er svært fjernt fra blårussens debet-konti og tellbarhets-syndrom. Kroner en, kroner to, kroner tre, … talte gubben i kveldinga. Vi veit hvordan det gikk i Vidar Sandbecks tekst, gubben opplevde ikke et meningsfylt og lykkelig liv.
Kunst og kultur er den viktigste verdien vi har, den er en kilde til sosial mening, til eksistensiell selvrealisering, til fellesskap og samfunnsbygging. Det er åpenbart for alle at kulturaktiviteter er under et sterkt press for å marginaliseres og latterliggjøres av den fordummende, populistiske høyresida. Og grunnen er jo åpenbar, for fascister og fascistoide populister er en frilynt og frodig kultur farlig – en trussel.
Erica Berthelsens åpningstale var et kamprop om å stå opp for kulturen ved Stortings-valget om et par uker. Kunst er i sin natur radikal, samfunnsomveltende, kunsten går alltid til kjernen, til rota. Kunst skal provosere, skal bryte normer, skal være sær. Alternativet til et samfunn som fremmer kunst og kultur, som fremmer likestilling og frihet til å være den man vil være, er ikke et liberalt drømmesamfunn med frihet for alle: Alternativet er et strømlinjeformet helvete der ingen er trygge, der et krav om konformitet og trusler om vold, dreper all frihet.
Vi er all ears
Første punkt på årets festival er en nymusikk slagverkstrio som kaller seg Pinquins – et nyord som kan leses på mange måter. Trioen består av Jennifer Torrence, Ane Marthe S. Holen og Sigrun R. Gomnæs. I det vi nå skal få høre, samarbeider de med Mariam Rezaei, på sampling/platespiller og elektronikk – og pling-plong blir kræsj-bang. Et heftig sett, der min plassering med den ene subben rett ved siden, gjør at lyden av Torrences basstromme, forsterket nede i infralyd-området under 20 Hz, blir i aller heftigste laget.
Men etter å ha flyttet meg en drøy meter bort, blir det noe mer levelig. Lyden av hovedsakelig idiofoner, altså klingende, perkussive objekter, iblandet objekter med membraner, og med Rezaeis manipulasjon av lyduniverset, er heftig. Elementer av infralyd – knapt hørlige basslyder, under ca. 30 Hz, som føles i sin virkning på kroppen, og ikke høres med ørene – er en sentral del av lydbildet. Et annet element er stokastisitet. Men spørsmålet er hvor blir det av improvisasjonen. Og hvor går skillet mellom Cageiansk stokastisitet og improvisasjon?
Et strekk gir meg en assosiasjon til opplevelsen av Karlheinz Stockhausens Telemusik, en orden i en kakofoni av lyder fra hele verden. Men jeg savner et mer åpenbart inntrykk av at musikken endrer retninger underveis, etter initiativ og tilfeldigheter. Derfor blir jeg sittende med et inntrykk av at jeg ser mer en gjenskapning av et fastlagt, «komponert» repertoar, mer enn improvisatorisk spontan-komponering. Det er absolutt flott musikk, men jeg føler meg ikke dratt inn i den. Jeg blir sittende som tilskuer, på utsiden – og ikke som deltaker.
Tusenbein og hundrebein
Spontan, friformig improvisasjon blir enkelte ganger betegnet som tusenbein-musikk. Har du sett et tusenbein – en millipede – vandre foran deg, kan du nok lett få øye på bakgrunnen for denne betegnelsen. En glidende bevegelse der ulike deler av kroppen beveger seg med en synkronisert bølgebevegelse langs tusenbeinets lengde. Men der totaliteten er en effektiv, koordinert bevegelse framover for dette dyret.
Visste du for øvrig at milli-pedes – fra latin tusen-bein – hører til en orden myria-poda – fra gresk mange-bein? På norsk kalles de mangefotinger, og bare så det er sagt, de er ikke i slekt med hodefotinger. I samme orden av mangeforinger, er også centi-pedes – latin for hundre-bein. På norsk kaller vi dem skolopendere – fra gresk som med et usikkert opphav kan bety ‘piggete’ eller ‘tornete jordorm’. Den biologiske klassen av skolopendere heter også chilopoda – eller leppefotinger. Dette navnet beskriver en av deres sentrale kjennemerker, det fremste paret med lemmer er omdannet til munndeler, til pinsettformede, giftledende ‘lepper’.
Det er lett å se forskjell på tusenbein og skolopendere: De viktigste forskjellene er først at mens tusenbeinet er herbivor – vegetarianer, er skolopenderen karnivor – en kjøtteter. Den andre forskjellen er den som er lettest å se, tusenbeinet har to par – i alt fire – bein på hvert segment, mens hundrebeinet har ett par bein per segment. Bevegelsene er også forskjellige. Når man vet dette er det derfor åpenbart hvorfor man ikke kalte denne formen for musikk for hundrebein-musikk.
På scenen er Eve Risser på klaver, Lene Grenager på cello og Espen Reinertsen på tenorsaksofon. Vi får et intimt, levende sett der tre mestre vandrer ut og inn i mønstre og figurer, før de forlates helt. En imponerende lydhørhet, der bruken av ‘extended techniques’ på de tre respektive instrumenter kanskje ikke er nyskapende, men smakfullt brukt med musikalsk formsans.
Viktigst i slik musikk, som i all improvisert musikk, er ikke nødvendigvis innsikten om ‘what to play’ eller ‘when to play’. Minst like viktig er innsikten i ‘what/when not to play’. Bruken av rom i musikken som kreativt medskapende element er essensiell i slik musikk. Alle rom skal ikke fylles igjen – til langt over plimsollmerker og sikkerhetsgrenser. De tre vandrer akustisk ut av og inn i disse rommene, og bygger nye rom.
For det er herlig akustisk, fysisk, konkret. Du kjenner det på kroppen. Ikke insisterende høylytt, men lavmælt overbevisende. Detaljrike tepper, finurlige elementer som blomstrer opp. Tusenbeinet beveger seg i retning av sin fullbyrdelse. For det er ikke noe mat-lager der framme. Dens vandring skaper energi, formidler energi, gir energi. Det er utrolig hvor mye kraft det kan være i en liten ters, en mollters.
Trombone, trombein, trombø
Emil Bø er en av de som har sørget for at vi i dag er godt forspent med gode trombonister i dette landet. Etter jazzstudier i Trondheim og Oslo har han etablert seg som en sterk og særegen stemme i koret av trombonister. I 2023 fikk han Talentprisen ved Oslo jazzfestival, og svarte på det med prosjektet Not Normal. Et prosjektnavn som jo passer svært bra på den brokete forsamlingen av særinger som samles rundt Blow Out!
Noen ganger går Fantomet rundt i Oslos gater som en vanlig mann, het det en gang. Noen ganger spiller Emil Bø solo trombone som en uvanlig trombonist. Og det gjør han i dag. Et trombonesett der den grovmessingen får lov å blomstre, og der trombonehistorien vaker i fjære. Et spontant skapt sett, der det hele starter ut som en engasjert meningsutveksling mellom to, en dialog breddfull av engasjement og følelser, men som man sier til slike meningsutvekslinger; det kan høres ut som et gammelt ektepar. Du kan jo fortsettelsen. Det ender på en lang pedal. En veksling mellom luftfylte og reine toner er virkningsfull.
Et fascinerende sett, Bøs vidstrakte tekniske bruk av instrumentet og hans jakt på meningsfylte lyder, skaper interessant musikk. Musikk som lokker deg inn og omslutter deg. Musikk som gjør deg til en aktiv og lærende deltaker. Historiefortelling med hele bøttepaletten av farger.
Old style med Twist
Vi gjør oss klar til siste sett for kvelden. En kvartett som består av brasilianske, Berlin-bosatte Camila Nebbia på saksofon, polske Marta Warelis lokalisert i Amsterdam, på klaver, Vini Cajado fra Sao Paulo på kontrabass og Steve Heather fra Australia, bosatt i Berlin, på trommer. De to første, Nebbia og Warelis hørte vi tidligere i sommer på Kongsberg jazzfestival, Nebbia med trioen Decoy og Warelis med Dave Douglas. Det fristet.
Et leikent førstestrekk der Warelis’ bruk av pianoet taler særlig høyt. Nebbia er til tider litt for ivrig etter å fylle rom. Men Cajados basspill er smakfullt og fargerikt. Steve Heathers trommespill får jeg ikke helt tak på i kveld. Igjen blir jeg sittende på utsiden, jeg føler ikke jeg blir invitert inn. De spiller først ett lengre strekk, og avslutter med et tilleggsstrekk som blir annonsert å skulle være et kort tillegg. Det kunne gjerne ha vært kortere.
Vi pakker sammen for i kveld, og vender nesa hjemover – takket være Oslo sporveiers nedstenging av deler av T-banenettet, tar det oss nå for tiden over en time å komme hjem fra Grünerløkka!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Pinquins & Mariam Rezaei.
Lene Grenager og Espen Reinertsen.
Marta Warelis, Camila Nebbia og Vini Cajado.
