VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 24. SEPTEMBER 2026: Out to Lunch på scenen i 2026? 1980- og 1990-tallene leverer. ‘Fusion’, javel, men kvintetten Out to Lunch var et fenomen der de som var på scenen og de som ikke var på scenen, kommuniserte heftig og begeistret, lekte sammen. Leiken, sprelsk musikk som vaket som en 800 grams fjellaure i sommersolas lave stråler fra vest i et blankt vassdrag, der marfloa kravlet rundt i tusentall innunder myroverhenget der auren trivdes best. Vi antok det ville bli litt «Husker du?», men det var langt friskere og nyere enn det gamle TV-showet noen husker fra for lengst forgangne tider. «We have pigs in our decks, you know». Men Out to Lunch ruster ikke!
En lang lunsj tar til
Tenk deg, det er i slutten av februar 1985. Oslo Jazzhus er etablert, åpnet, etter lang tids planlegging, og iherdig arbeid for finansiering. Nå er det nye jazzhuset tre måneder inn i virksomheten etter åpningen i slutten av november. Lokalene er i Vikateateret på Aker Brygge, det er ennå noen måneder til man flytter inn i det nye Musikkens Hus i Toftes gate på Grünerløkka. I uke 8, 9 og 10 på Oslo Jazzhus, med konserter torsdag og fredag, er det ungdommene i Tamma som spiller 22. februar. Tamma med Erik Balke, Per Jørgensen og Finn Sletten, sammen med Sveinung Hovensjø og selvfølgelig, Miki N’Doye – gjorde furore i fjor sommer med to konserter i Kulturhuset under Moldefestivalen, med Don Cherry og Ed Blackwell. Og snart kommer det ei plate med opptak fra konsertene.
Den derpå følgende torsdagen, siste dag i februar, står det: Out to Lunch – et nytt band oppkalt etter en av de aller mest kjente skivene til Eric Dolphy. En uke seinere er det Bergensbandet Son Mu som spiller på Oslo Jazzhus. Se på rekka: Tamma, Out to Lunch, Son Mu. Der har du et tidsbilde!
Men hvem var dette, de som hadde stukket av fra kontoret, butikken eller hva det nå var, for å få seg en lunsj? I samme nummer av Jazznytt som vi fant konsertkalenderen for Oslo Jazzhus, fant vi i avdelingen Jazz Band Ball – en yrkeskatalog over norske jazzband, med kontakter – dette i Oslo-avdelingen: «OUT TO LUNCH 02/37 36 18 (B. Klakegg), Vidar Johansen ts brs ss, Rune Klakegg p, Bjørn Klakegg g, Olaf Kamfjord b, Svein Christiansen d». En kvintett: Noen-og-førti år gammel, voksen og veletablert trommis, en 31-årig saksofonist, en pianist på 29, hans lillebror gitaristen, akkurat fylt 27 år, og en ungdom på 22 på kontrabass. Musikere som allerede hadde gjort seg bemerket og etablerte i Oslos jazzliv. Rune Klakegg var dessuten medlem av Jazznytts redaksjon.
I Jazznytts tredje utgave dette året, der redaksjonsarbeidet antakelig ble avsluttet midt i mai, er Rune Klakegg forfremmet til ansvarlig redaktør av blekka. En av hans redaktørgjerninger var å opprette den uformelle spalta Sladrespeilet, eller «Jazznytts uetterrettelighetsspalte» som han også omtalte det som. Dette var Jazznytt-redaksjonens første remse, og som sådan en kanskje åpenbar forløper for dagens remse, Now’s the Time. I den første utgaven skriver redaktør Klakegg at «[a]v ren beskjedenhet nevnes sist i denne remsa … kvintetten Out to Lunch som består av Vidar Johansen, Bjørn Klakegg, Knerten Kamfjord, Svein Christiansen og redaktøren. Dette bandet, som i en engere krets gikk under navnet Storebror, Lillebror og Knerten er nå ferdig med matpausen og vender tilbake til scenen».
Det er fortsatt 1985 og det er sommer – det er Miles’ andre år på Molde-festivalen – Marilyn Mazur + Miles = sant. På Lucullus, det mest røykfylte lokalet vest for vannskillet, der står storebror, lillebror og Knerten på scenen, sammen med de fjerne fetterne, Vidar og Chrico. Nå har de endelig fullført lunsjen, mens vi andre ventet tålmodig.
Jazznytts to foregående redaktører var i Molde og rapporterte: «Fredag kveld på Lucullus: Out to Lunch … ny gruppe av året … [med m]usikere som representerer de tre siste decennier(!) i norsk jazz … Svein Christiansen er en frisk og levende bakgrunn for sine yngre medmusikere. Vidar Johansen og Rune Klakegg er 70-tallets dyktigste nykommere (husker noen ‘Busken Smoul’? [kvartett med Bjørn Kjellemyr og Eyvind Olsen Wahlen], og Olaf Kamfjord og lillebror Klakegg representerer 80-tallets nye talenter. … Out to Lunch har en sterk publikumsappell. Ganske virkningsfullt å lage ‘Out to Lunch’-sangen[?] med publikums vokale bistand … bandet [har] lykkes med å skape en dialog med publikum …. på musikalske premisser».
Er det ikke middag snart?
Det ble etter det to plater. Først Odin-skiva Out to Lunch i 1988, nummer 23 i rekka av Odin-utgivelser. Odin som platelabel var initiert og eid av Norsk Jazzforbund, fordi det ikke var mulig å få utgitt ny, norsk jazz på de kommersielle og store plateselskapene. To Odin-utgivelser av fire dette året – hvoriblant Out to Lunch – ble nominert til Spellemann-prisen 1988 for Årets jazz-plate, sammen med Blåmann! Blåmann!, utgitt på Hot Club Records. Vinner ble Odin-skiva Off-Balance med Oslo 13.
I mars 1995 kom andreplata, denne gangen utgitt av Knut Værnes’ nye label Curling Legs. I september året før hadde de spilt inn et større antall låter med Den norske strykekvartett og Sidsel Endresen. Albumet fikk navnet Kullboksrytter etter Vidar Johansens låt på plata, som igjen har navnet etter den norsk oversettelsen av en kort Franz Kafka-tekst, fra 1917, Der Kübelreiter. Teksten betegnes av og til som novelle, men Kafka beskrev det selv mer uformelt, som dagboknotater, da det ble publisert. Albumet med denne titteln kan gjerne puttes i boksen crossover, men det er langt fra jazz with strings, med schmelz-aktige strykearr som dreper alle nyanser og detaljer. Denne plata ble ikke nominert til Spellemann, meg bekjent.
Jazzen ble av flere på denne tiden beskrevet å være i en identitetskrise, og denne jakten på nye kombinasjoner, nye musikalske uttrykk, var kanskje et utslag av dette. Akkurat som da jazzen den gangen gikk gjennom en tilsvarende identitetskrise i USA på midten av 1950-tallet. Og blant de band som forsvant inn i denne krisa, og aldri kom ut igjen var Out to Lunch.
Men albumet innledet også sluttfasen av bandet Out to Lunch. «OUT TO LUNCH – Oslo Jazzhus. Jazzrock», står det for lørdag 10. februar 1996 i konsertkalenderen i det som ennå en stund het Arbeiderbladet. Noen av oss var nok ikke enige i stilkarakteristikken som avsluttet angivelsen. I september 1996 finner jeg igjen de siste dagsaktuelle sporene etter kvintetten.
De siste konsertene jeg finner spor etter er 17. og 18. september 1996, i hhv. Gimle Kultursenter i Moss, og i Tønsberg bibliotek. Den siste konserten var arrangert av den tønsbergenske jazzklubben Urijazz i samarbeid med foreningen Musikkens Venner. I nummer 4/97 melder riktignok Jazznytt at Norsk jazzforum har Out to Lunch med Den norske strykekvartett tilgjengelig for konserter i hele vårsemesteret 1997. Men jeg finner ingen spor av noen konserter med kvintetten i noen norske aviser denne våren.
Straks tilbake!
Aldri? Man skal aldri si aldri har vi lært. Høsten 2025 var det nesten tretti år etter at de siste sporene for lengst hadde mistet all friskhet og duftende sporstoffer etter trekket blant jazzklubbene. Da ble Martin Horntveth aus der Tunsberg, bedt av Haugar-museet midt i byen om å kuratere en konsertserie i forbindelse med museets 30-årsjubileum, og veien var kort.
Da Jaga Jazzist ennå gikk rundt i Tønsbergs gater som et lokalt fenomen, gikk det eponyme førstealbumet på repeat i gjengen. Men bandet spilte ikke lenger! Den ikke fullt så unge lenger, Martin H, undret seg i 2025, kunne det være en mulighet til å få høre bandet han hadde drømt om å se på scenen, likevel? Svein Chrico Christiansen døde for ti år siden, så det måtte en erstatning til der. Men … det lot seg gjøre. Per Oddvar Johansen stilte opp. En reserve fra førstebenken i et hvilket som helst annet band.
Dessverre var heller ikke Vidar Johansen i stand til å delta, av helsemessige årsaker. Men broder Lars Horntveth hadde alt materiale innabords. Alle låter, alle kor kunne han gjengi med innlevelse, trøkk og suffisanse. Sammen med de tre gjenværende bandmedlemmene, storebror, lillebror og Knerten, lot det seg gjøre. Out of Lunch spilte sin første konsert på nesten tretti år som avslutningen av Horntveths konsertserie.
De av oss som ikke hadde anledning til å ta turen tur-retur til Tønsberg onsdag 5. november 2025, undret oss: Greidde de å skape nytt liv i det gamle repertoaret? Kunne de gjøre det relevant for en tidsepoke som er helt annerledes enn 1980- og 1990-tallene? Der hockeysveis, vide jakker og gule bukser (heldigvis vil noen av oss si!) er blitt bleike minner. Ble det med denne one shot-en? Var dette alt?
For jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Alt var ikke bedre før. Noe var bedre, men det aller meste var verre før. Og dessuten: Å vandre langs fiktive nostalgiske veier, for de av oss som er gamle nok, til å gjenoppleve en forgangen tid, igjen oppleve levende minner som etter hvert er blitt større og større, eller for de yngre, å drømme om en førstegangs opplevelse av store opplevelser i historien, dette er ikke den improviserte musikkens vesen. Dens credo, dens raison d’etre. Men greier man å trekke linjene bakover, og gjenskape en nysgjerrighet på og levende skaping av det som ligger foran oss, og ikke bak oss, da kan det være en fruktbar vei å gå. Tilbake, etter en lang lunsj.
Det er servert!
Så da den nasjonale jazzscena stilte opp på torsdagskvelden og inviterte til en bedre lunsj, var vi noen som ikke var så vanskelig å be. Selv hadde jeg hodet fullt av John Coltranes liv og musikk etter at gårsdagens hundreår ble markert her i salt peanuts*. Og etter at hans Impulse!-katalog har gått sekvensielt på platespilleren de siste 48 timene, trengte jeg å hvile hode og kropp før de gikk over de helsemessig skadelige grensene for varmgang.
Derfor var jeg på plass, uten tanker om å skulle omtale konserten i ettertid. Jeg var der først og fremst for å ha de hyggelig blant gode venner, de allerede kjente og de ennå ikke kjente. I ettertid vurderte jeg det til dette: Om det ikke fantes spor fra Out to Lunch etter 1996, så la det i det minste være spor etter 2026, tredve år seinere. Derfor disse linjer. Derfor disse vandringene for å få historien om Out to Lunch oppdatert.
Og det ble et flott og livlig møte, musikken spreller fortsatt som den 500-700 grams fjellauren du tok av kroken for nær to mannsaldre siden. Ypperlig fisk, ifølge min mors far, som basis for årets rakfisk. Igjen ville bestefar sørge for verdens beste rakfisk til hele storfamilien. Det var bare å glede seg til jul.
Vidar Johansens låt fra Odin-skiva med tittel fra hans egen postadresse, «0658», eller store deler av Vål’enga. Detta går bra! Pianistens «Stillehavet» er som åpningen med på 1988-albumet. Som disse, er med fire unntak, ni av de tretten låtene vi blir presentert for. De som husker tilbake, vet jo at det er ni spor på CD-en, altså får vi hele albumet presentert.
Tredjelåta «Den evige attrås gylne eple», med tittel fra en av Milan Kunderas novelle i Latterlige kjærlighetshistorier. Storebror skrev denne til Kullboksrytter, å finne en Kundera-referanse under en Kafka-referanse, må vel være bortimot det ultimate surrealistiske grepet.
Bjørn Klakeggs «07» minner ikke om 007. Derimot er det visstnok det gamle retningsnummeret til Trøndelagen, tilbake i den tiden da vi hadde sekssifrede telefonnummer. En svevende, «mer prosaisk» ifølge storebror, låt. Midt i 1980-tallets fusion-estetikk. Klakeggs SG-gitar med hans Reodor Felgen-aktige fiskesnellebaserte, manuelle rotator, bølger, det er vel like før jeg hører Stings vakre vokal synge om månen over Bourbon Street.
Runes «Claudes kjøkken», ifølge Klakegg gjenfunnet på en teip av en konsert med Out to Lunch i Volda. Åpninga gjør det klart, kjøkkenet tilhører ikke Daddy, men Claude Debussy. Og gud bedre, så flott å høre Klakegg over brettet som det en gang ble omtalt som i jazzkretser. Det skinner som i rekka av glaserte potter og kjeler på øverste hylle i Claudes kjøkken. «Cauda Equina» – hestehale. Hvite prikker på sort glasur glitrer i takt med dansen i ørene.
Om inngang og bakgang
«Din inngang skal bli din utgang», dukker opp i bakhodet, når Klakegg forteller om storband-seminaret på Kongsberg jazzfestival i 1973, med Gerald Wilson var det vel? Vidar Johansen var førstetenor, Rune K var andretenor. Som han sier, det var på begynnelsen av Vidars saksofonkarriere, og slutten på hans egen. Eller blir det forgang, bakgang, men uten tilbakegang?
«Her (aner ikke)» skrev Vidar Johansen visstnok som 18-åring. Den går tilbake til urbandet, til Busken Smoul, der Rune K og Vidar J fant hverandre musikalsk. Vakkert, vakkert. Runes «Tropisk Aroma». Svevende tonalt landskap, over oppstrammende bass. Og Lars Horntveth spilte koret tonerett fra Klakeggs solo på samme låta.
Det blir også kaker til nevøer og brødre. «Sindige Sindre» (RK), «Oscars drøm» (VJ). Den siste, Johansens hilsen til Chricos drømmer, innledes med et strålende trommestrekk av Per Oddvar som bru fra Sindre til Svein Oscar. Rune K følger opp med en flott verbal tributt til Svein Christiansen.
Førstealbumets utgang blir nestsiste låt: Vidar Js «In a Dream». Før inngangen til albumet, «Song for an Absent Piano Player» av Vidar Johansen avslutter den ordinære delen av konserten. Som ekstranummer får vi Rune Ks «So ro» fra hans egen Odin-skive Anaerobics, utgitt i 1992.
Et deilig gjentreff, og med friske nye fraspark over musikk fra den gang da. Å itt’nå! Fornyelse, ikke gjensyn og -hør. Nye versjoner, nye inntrykk, nye minner. Og ikke minst dette: Det er morsomt og utbytterikt å høre denne musikken som vi kjenner fra plata med 1980-tallets skrudde lyd-estetikk, til dagens eminent skrudde lyd av Ingar Hunskaar.
Når blir det middag?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Out to Lunch.
Rune Klakegg.
Olaf Kamfjord.
Per Oddvar Johansen.
