RIKSSCENEN, OSLO, TORSDAG 5. FEBRUAR 2026: «Folk på torsdag» er en av Riksscenens konsertserier, med variert, men alltid høykvalitets program. Slik også denne råkalde torsdagen tidlig i februar, med irske Brid Harper på virtuos og følsom fele, stødig og oppfinnsomt kompet av norske Magnus Wiik på gitar.
Mitt første minne om levende irsk musikk, er fra en konsert i storsalen på Chateau Neuf en gang på 1970-tallet, da jeg nærmest i ekstatisk sjokktilstand frøys på ryggen sammenhengende under et sett med riler ti minutter.
Jeg er kanskje ikke like lett å bevege i dag, men Bríd Harper er en av de veldig få som har fått meg til å minnes denne opplevelsen.
Bríd hører til det absolutte toppskiktet i irsk felespill, og forbindes gjerne med feletradisjonene i Donegal nord i Irland. Men hun har tatt opp i seg mange impulser som hun har formet til sitt eget personlige uttrykk: virtuost som alt irsk felespill på profesjonelt nivå, men først og fremst musikalsk fortellende, med en buefrasering full av detaljer, variasjon og nyanser, som bringer et helt eget liv til låtene hun spiller.
Variasjon kommer også til uttrykk i repertoarvalget, og i løpet av konserten fikk vi høre et utvalg med riler, jiger, strathspeys, marsjer, polkaer, hornpipes; også et par sanger der Magnus stod for vokalen, med lekre innspill fra Bríd.
Magnus Wiik er en multiinstrumentalist med høyt teknisk nivå på mange instrumenter, og etterspurt som medspiller i inn- og utland. Hovedinstrumentet er (sannsynligvis) gitar – i hvert fall det instrumentet han brukte mest på konserten med Bríd. I tillegg fikk han brukt fela på et par nummer, og bidro med sang på ytterligere to – triste og tildels makabre viser, som seg hør og bør, som Chesterson skriver om irene: «For all their wars are merry, / And all their songs are sad».
Klimpre-strengeinstrumentkomp til irsk/skotsk/shetlandsk felespill (og fløytespill/sekkepipe, for den saks skyld) er en velutviklet genre, med mange røtter – med figurer som Andy Irvine og Willie Johnson som brakte impulser fra hver sine kanter av verden. Magnus har sitt helt egne grep på dette, med varierte inn- og utspill; akkordisk/linjer som utfyller og/eller følger felas melodiske ekstravaganser på ulike måter.
Samarbeidet mellom Bríd og Magnus går noen år tilbake, og har utviklet seg til et tett samspill – to diskrete nikk fra Bríd, og konserten var presist i gang i stort tempo. Små blikk og diskrete smil underveis røper hvordan de to stadig setter pris samarbeidet.
Wiik beskrev også en smule kulturutveksling i duoen: Han fikk lære irsk felespill av Brid, som i sin tur fikk lære norske slåtter av Wiik – som vi fikk en prøve på underveis.
En godt besøkt klubbscene ga høylytt uttrykk for sin begeistring.
Brids musikk er ikke tilgjengelig på strømmetjenestene. Som flere av sine irske kolleger, bidrar hun ikke til Spotifys uproporsjonale inntekter. Men hennes to glimrende album kan skaffes gjennom hennes hjemmeside https://www.bridharper.com/?page=3.
Tekst og foto: Tellef Kvifte
