VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 14. MARS: Et stappfullt Victoria fikk en konsertopplevelse av de sjeldne, med poeten Jan Erik Vold og barytonsaksofonisten John Pål Inderberg, godt støttet av Magne Arnesen – piano, Andreas Dreier – bass, Frederik Villmow – trommer. En drøy time med klassiske Vold-dikt, ispedd litt Rolf Jacobsen og Frank O’Hara, samt et par låter av Lee Konitz, Om jeg skal oppsummere konserten i et ord, må det bli virtuositet – i tekster, i samspill, i soli, i oppbygging – det hele fullstendig uanstrengt, og dermed poengterte de at virtuositeten slett ikke er noe poeng i seg selv.
Klassisk Vold og klassisk jazz – begge deler på ekstremt høyt håndverksmessig og kunsterisk nivå – sømløst satt sammen med en timing som i seg var verdt hele konserten. Jeg kan knapt huske noen bedre Vold/jazz-setting, der både tekster og musikk kom til sin rett, uten noen gang å gå i veien for hverandre, men alltid gjensidig understøttende/kommenterende. Kanskje var det en noe mer avdempet enn den Jan Erik Vold vi kjenner fra tidligere; litt mindre utslag i stemmebruk, men stadig kom de mange lagene i tekstene tydelige frem.
Volds fremstår av og til som en blanding av yppersteprest og rabulist der du aldri kan være helt sikker på hva som er hva; eller som en slags Far Godhjerta som i neste øyeblikket leverer den mest bitende ironi og kommentarer til hendelser i samfunnet. Han var innom både Stein Lillevolden og Sinnataggen; mot slutten av konserten også et ferskere eksempel, med bitende ironi om Therese som la feil klister på leppa.
Det var mange som ble minnet i løpet av kvelden; samarbeidspartnere og kunstnere som har vært viktige for Jan Erik og for John Pål. Mange av disse har gått bort, etter hvert ble det nødvendig å kommentere at det kanskje ble vel mye død en stund – introduksjonen av Frank O’Haras tekst om den dagen Billie Holiday døde ble kommentert med ‘ytterligere to døde’.
Jan Eriks mangeårige samarbeidspartner pianisten Egil Kapstad ble minnet med «Kapstad og fuglene», til tonene fra «Bye bye Blackbird», rimeligvis ettersom Jan Erik ser svarttosten som «fuglenes Kapstad». Gitt Kapstad store fugleinteresse får dette en ekstra dimensjon.
Bandet leverte på alle måter – ved siden av klangbunnen for diktene, også i tett samspill, tydelig spilleglede og intern kommunikasjon i bandet, strålende soli – mest plass til pianist Magne Arnesens klanglig smakfulle og lekende briljans, og til John Påls tilsvarende dels klare, dels finurlige linjer, understøttet av den mest diskrete sirkulærpust jeg kan huske å ha sett. I to låter av Lee Konitz fikk bandet fritt spillerom.
Jan Erik Volds produksjon er stappfull av uforglemmelige formuleringer og overraskende og potente bilder. Det mest overraskende er kanskje hvor godt disse holder seg gjennom årene, og den relativt gode spredningen i alderssammensetningen hos publikum bærer bud om et forfatterskap som har appell langt utover «68-generasjonen», som selvsagt var godt representert i salen denne kvelden.
Stående og lang applaus fra et publikum som gjerne hadde hørt en time til!
Tekst: Tellef Kvifte
Foto: Tomas Lauvland Pettersen
