MOLDEJAZZ, SØNDAG 13. JULI, DAG 0: I år er salt epanuts* spesielt godt forberedt for Moldejazz. Undertegnede starter festivaluka en dag for tidlig, siden det var u,mulig å få seg flyreiser nordover på åpningsdagen, mandag. Men å komme seg fra Voss til Bergen, deretter ut til Flesland, og så med fly over fjellene til Molde viste seg å ikke være så enkelt denne søndagen.
Tidlig oppvåkning, omtrent på den tiden fuglene fiser for første gang, med sykkel ned til Voss stasjon. Men siden det først var togavsporing på Myrdal for noen dager siden, og så strømstans mellom Voss og Bulken, for to dager siden, var jeg litt stressa på om VY ville ta meg til Bergen.
Heldigvis sjekket jeg VY grytidlig på morgenen, og oppdaget at mitt tog var kansellert, og det var ikke satt opp noen buss for tog. Men ifølge VY, så var det buss for tog med toget som skulle gå en time før mitt. Så jeg slang meg på sykkelen og raste ned til stasjonen for å rekke denne. Men da jeg ankom Knutepunktet, som det så fint heter på Voss, vvar det kun en VY-buss på plass. Og det var bussen som gikk fra Oslo til Bergen, som hadde en kort stopp på Voss. Jeg tenkte at det gikk jo fint, det er bare å komme seg med den. For Vy er Vy, uansett.
Men der tok jeg feil, skammelig feil. For bussen fra Oslo til Bergen var organisert i VY Commersial og hadde ingenting med tog og buss å gjøre. Men etter mye akkedering, fikk jeg og to andre bli med til bydn, på grunn av en hyggelig bussjåfør. Jeg kunne slappe av, for nå hadde jeg relativt god tid til å nå den omdiskuterte Bybanen fra stasjonen til Flesland. Trodde jeg.
Men nei da. Bybanen var innstilt! Og da var eneste måten å hive seg i en overpriset taxibil ut til flyplassen.
Å komme med fly fra Bergen til Molde på en dag hvor værgudene smiler til oss, og ennå ikke har oppdaget at det stunder til jazzfestival, er en opplevelse. Du kommer over fjellene nord for Ålesund, over det som enten kalles Sunnmørsalpene eller Romsdalsalpene, alt etter hvor du kommer fra i dette merkelige fylket. På venstre side ser du Otrøya (Ottræn, slik blant annet bassisten Steinar Raknes utaler det) og nordenfor Gossen, de to ytterst ulike øyene, hvor Otrøya har bratte fjellvegger, mens Gossen er flat som ei pannekake. Flyet skjener til høyre og du ser hjemstedet til Norges sureste fotballtrener, Kjetil Rekdal på høyre side, du passerer over naturreservatet på øya Tautra, før du får Julsundet og Kvam på venstre side, og jordet der jazzcampen en gang holdt til. Deretter flyr vi lavt over sentrum, hvor vi kjenner hver kvadratmeter. Seilet, Røkkeløkka og Alexandra, og vi passerer alle stedene undertegnende har hatt adresse gjennom noen år på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet. Det er nesten som da du bestilte taxi i byen for mange år siden: «Kaia, Meieriet, Alex … ledig bil», før vi flyr lavt over Fuglset, Bergmo, Hansens pølsemakeri, hvor jeg hadde sommerjobb i hine hårde dager, før vi går mykt inn for landing på sjølvaste Årø International Airport. Vi er tilbake i Molde. Ett år etter forrige gang. Det er ikke mange om bord i Widerøe-ruten fra Bergen, som ser ut som de skal på jazzfestival, og det er ikke tegn til festivalsjåfør Svein Åge eller noen fra det frivillige festivalkorpset ved ankomst. Ingen skilt med navn på internasjonale stjerner som Miles Davis, John Scofield eller Joshua Redman, hva nå de skulle ha gjort i Bergen?, så det er en sjeldent stille flyplass jeg har havnet på.
Jeg husker en gang i forrige århundre. Da var jeg redaktør for festivalavisa Fire Flate, og jeg skulle på evalueringsmøte en torsdag i november i Molde. Jeg hadde vært i Stavanger på et møte, og fløy nordover i regn og typisk høstvær. Vi var to personer som forlot flyet i Molde – en klassisk musiker som skulle ha konsert hos Musikkens venner og meg. Det regnet «kattunger» da vi landet. Og ingen bagasje ble levert ved ankomst.
Dagen etter traff jeg den klassiske musikeren, som hadde vært hos Pettersons og kjøpt seg nytt konsertantrekk, mens jeg mente jeg kunne leve med min slitne herretrikotasje. Og etter noen timer dukket den gjennomvåte bagasjen opp. Den hadde stått ute i regnet på rullebanen på Årø International hele natten. Kvelden før hadde det regnet såpass mye at selv bagasjepersonalet ikke gadd å gå ut til flyet for å sjekke.
Min vanlige limousin-service var dessverre ikke på plass i år. Min privatsjåfør var på Syden og kommer ikke hjem før senere i går kveld. Så i år ble det å lure seg med en musikertransport inn til byen. Et sentrum som rigger for fest. Det er full aktivitet i Alexandraparken, rett ved siden av Thon Hotell Molde, hvor festivalen denne uka huser salt peanuts* sin medarbeider. Jeg lurer på om festivalen (ev. hotellet) hadde registert min strabasiøse ferd, for i år ble jeg oppgradert til suite! Hva hadde jeg gjort?
Jeg sjekket inn, og hadde hele søndagen på meg selv til akklimatisering. Jeg ville sjekke ut hva som har skjedd i byen siden i fjor. Ned mot fjorden, på torget, har man fått montert noen kunstinstallasjoner, hvor den nyeste som har fått tittelen «Øyesteinen» eller «ananasringen» som allerede, kun få dager etter avdukingen, er blitt navnet på folkemunne, helt ytterst på Sjøfronten.
Jeg hadde tenkt å bruke dagen til å gjøre klart for ei hektisk uke i byen jeg kaller Andeby – en by med noen altfor rike personer, om noen av dem fremdeles har adresse i Norge, eller kanskje heller er å treffe på bulevardene i Lousanne eller innover der, i et sørligere land med gunstige skattefordeler. Men stort sett var alt som før i byen. Storgata lå der, slik den alltid har gjort. Eneste forskjellen er at butikkene skifter navn og innhold. Gode, gamle Kaffistova, er de senere årene blitt oppgraderte restauranter, og bak den, kulturhuset Plassen, som nå er festivalens episenter, hvor vi tidligere fant Trappekiosken, med verdens beste pølser, som jeg en sommer hadde vært med på å produsere.
Jeg tar en time på senga – i soverommet i suiten, for å sjekke programmet grundig. Og jeg oppdager fort at det har skjedd en del endringer fra i fjor. Den nye, svenske kunstneriske lederen, Magnus Lunay, som jeg har kjent i mange år, fra flere av hans tidligere arbeidssteder innenfor den svenske kulturen. Og i år er det første året han virkelig setter sitt fingeravtrykk på programmet.
Og det kan man merke på programmeringen av årets festival. Festivalen er mye «hippere» i år. Det er ikke hentet inn like mange store, amerikanske stjerner som tidligere, og det musikalske har litt mer «kommersielt» eller rettet mer til yngre lyttere. Det er mange artister i år jeg, og mange med meg, ikke har hørt om før, og det kan både være bra og dårlig. Men når søndagen opprinner om ei uke, tenker jeg at jeg kan reise fra byen med mange nye, spennende navn på blokka, etter en uke hvor den største faren for publikumssvikt kan være at det er meldt strålende og varmt vær hele uka – noe vi ikke er vant til i denne byen.
Men siden Trondheim Jazzorkester er Artist in Residence, så vet vi at vi vil få mange, store, musikalske opplevelser. Så får bare Kamelen og andre i den kommersielle delen av musikklivet holde på som de vil oppe på Romsdalsmuseet.
Jeg gleder meg uansett til ei fin uke i byen!
Tekst og foto: Jan Granlie
