Dette er en utgivelse med to, for meg helt ukjente veteraner på den amerikanske jazzscenen, sammen med to «ringrever» som har medvirket på et hundretalls utgivelser opp gjennom årene.
Adegoke Steve Colson (uttales Ah-Day-Go-Kay) er pianist, komponist, saksofonist, historiker og pedagog. Han har utgitt plater på selskaper som Columbia/Sony, Evidence og Black Saint. Steve er født i Newark og oppvokst i East Orange, New Jersey, og begynte å skrive musikk mens han gikk på videregående skole. Han har studert ved Northwestern University School of Music og ble med i musikerkollektivet Association for Advancement of Creative Musicians (AACM) i 1972 mens han bodde i Chicago. Han returnerte til østkysten i 1982 og flyttet til Montclair, New Jersey. Opp gjennom årene har han spilt med musikere som Reggie Workman, David Murray, Henry Threadgill, Malachi Favors, Joseph Jarman, Anthony Davis, Andrew Cyrille, Tyshawn Sorey, Oliver Lake med mange flere, og han har samarbeidet med kunstnere fra andre disipliner som poeten/aktivisten Amiri Baraka, danseren/koreografen Carmen de Lavallade og kunstneren Willie Cole. Han er medeier av plateselskapet Silver Sphinx sammen med kona og musikalske partner Iqua, og deres første utgivelse i 1980 ble senere en del av Gilles Petersons samlealbum Freedom, Rhythm & Sound fra 2011, som ga dem æren for å være de tidlige røttene til «indie»-bevegelsen sammen med andre store kunstnere som Maurice White, John Coltrane, Sun Ra og Mary Lou Williams. Han har tidligere medvirket på 14 innspillinger, seks som ensembleleder og ett solopianoalbum.
Iqua Colson (uttales EE-kwah) begynte å studere piano, dans og sang som barn, noe som førte til at hun begynte å studere piano på Northwestern University School of Music som 16-åring. Hun fikk tidlig stor oppmerkseomhet i både Down Beat og Billboard for sin kunst, og mediene har plassert henne i selskap med noen av våre mest kjente vokalister og stylister, inkludert Sarah Vaughan, Nina Simone og Abbey Lincoln. Hun er medeier av plateselskapet Silver Sphinx sammen med ektemannen og sin musikalske partner Adegoke Steve Colson
Iqua jobbet med tenorsaksofongiganten Fred Anderson i flere år i sin tidlige karriere. Dette samarbeidet, pluss påvirkning fra trommeslageren Steve McCall bidro til at hun ble med i AACM i 1974. Selv om hun har spilt en hel del med andre sentrale Chicago-musikere som Hamid Drake, Amina Claudine Myers, Joseph Jarman og Roscoe Mitchell, er hennes vanligste samarbeidspartner ektemannen, Adegoke Steve Colson.
Trioen på Glow, som er basisen på denne utgivelsen med Adegoke Steve Colson på piano, trommeslageren Andrew Cyrille og bassisten Mark Helias, med Iqua Colson som vokalist på fire spor. «Denne platen ble ikke unnfanget som et protestalbum», sier Iqua, «men når verden utvikler seg slik den har gjort, blir musikken et vitne. «Atrocities» er den komposisjonen der tekstene taler mest direkte – i linjer som: ‘Thoughts and prayers don’t change the game / Can you list each murdered name?’ That one cuts to the core.’ Den går rett til kjernen.» Mens «Atrocities» taler tydelig til vår politiske tid, åpner resten av Glow seg inn i dypt emosjonelle, åndelige og personlige rom. I låter som «Getting Comfortable» og «Clouds on a Sunny Day» tar opp temaer som motstandskraft og håp, mens «For Freddie» hedrer Freddie Hubbards innflytelse med varme og glede.
Jeg innrømmer «glatt» at jeg ikke kjenner altfor godt til ekteparet fra før, men Helias og Cyrille har jeg hørt flere ganger både på plate og konserter. Så det var overraskende, særlig å høre Adegoke Steve Colsons fine pianospill, som har mye historie fra 1960-tallet og framover i spillet. Og med Cyrille på trommer og Helias på bass er «kompet» solid på plass.
Alle komposisjonene er gjort av Adegoke Steve Colson, med unntak av femtesporet, «Atrocities» som Iqua Colson er ansvarlig for, og de åpner med den instrumentale «Getting Comfortable». Og det er akkurat det den gjør. Den setter lytteren i godt humør i en låt som kan ligne på mange låter fra 1960-tallet, men som har et særpreg, både i pianospillet og, særlig i Cyrilles pågående og samtidig lette trommespill.
De fortsetter med «Clouds On A Sunny Day». Og her dukker også fru Colson opp. I det hun satte an tonen måtte jeg sjekke coveret for å se om nylig avdøde Sheila Jordan medvirket på dette sporet. For Colsons vokal har mye av Jordan i seg. Så følger triosporet «Truly», som er en fin «sak» hvor samspillet mellom de tre er utmerket. Det er Colson som fører an, med både bass og trommer tett på.
Deretter er fruen på plass igjen i «Midnight Samba», hvor Cyrille legegr en fin intro, før Iqua og resten kommer inn i en særpreget samba, som fremføres omtrent slik Sheila Jordan ville gjort den. Her får vi noen fine sekvenser hvor kommunikasjonen mellom ektefellene er tett som «lim», og pianosoloen til «far sjøl» nesten er verdt hele prisen.
Så får vi Iqua sin nydelige og sterke «Atrocities», hvor hun fremfører en slags ballade som går rett i sjela. En fantastisk låt i en svært fin fremførelse hvor jeg blir sittende ytterst på stolen i ren konsentrasjon gjennom ni-og-et-halvt minutt låten varer.
Den instrumentale «For Freddie» er, som nevnt over, en hyllest til trompeteren Freddie Hubbard. Dette er en låt som «rusler» fint og vennlig av gårde med en fin pianosolo og med fint bass- og trommespill, og som kunne vært gjort av mange av de pianistene Hubbard spilte med opp gjennom årene, før de avslutter med tittelsporet «Glow», en ballade med strykebass som åpning, som utvikler seg til en låt med ordløs vokal og som jeg (nesten) kan sammenligne med noe Monica Zetterlund kunne ha gjort med Bill Evans Trio.
Dette er blitt en utmerket utgivelse med to store overraskelser, ekteparet Iqua og Adegoke Steve Colson, pluss de to «gamle ringrevene» Mark Helias og Andrew Cyrille.
Jan Granlie
Adegoke Steve Colson (piano), Iqua Colson (vocals), Mark Helias (double bass), Andrew Cyrille (drums)
