Med kvintettprosjektet No Nation but Imagination leverer den britiske pianisten og komponisten Alexander Hawkins nok et utmerket prosjekt med gode samarbeidspartnere. I denne kvintetten spiller han selv piano, synthesizer og sampler, sammen med harpisten Rhodri Davies, trommeslageren Hamid Drake, fløytisten Nicole Mitchell og Matthew Wright på turntables og live sampling. De ni komposisjonene er med to unntak, tredjesporet «Mirror No Borders», og sistesporet «Coda over the Fence», skrevet av Hawkins, mens de to siste er gjort i samarbeid med de andre musikerne. Innspillingen er gjort i Fish Factory i London den 3. februar 2025, mens noe er lagt til fra opptak fra Café Oto fra «oppvarmingskonserten» kvelden før. Albumtittelen, No Nation but Imagiination er inspirert av Derek Walcott’s berømte ord fra diktet «The Schooner Fight».
De starter med «Solo Way Far Gone» med Hawkins «lekende» på synthesizeren med litt innslag fra pianoet, og er en slags intro til det hele, før vi får «Resolution Each and Every» hvor Drake legger an en slags reggae-rytme, slik han er en mester til, under frittgående fløytespill. Og det de leverer her er både spennende og, ytterst, originalt. Og det er Drakes rytmer som tar dette framover, og uten ham kunne dette lett blitt i overkant eksperimentelt. Denne føles, nesten, som en hyllest til regnskogene og tar oss med ut på en reise langt fra Hawkins hjemland, England.
De fortsetter med den kollektive «Mirror No Border», som også er relativt eksperimentell, og hvor harpen fører an i starten. Og harpe-spillet er rått, og kan nesten høres ut som det foregår inne i pianoet. Dette er adskillig friere enn det este jeg har hørt fra Hawkins de senere årene, hvor han ofte har alliert seg med de beste italienske musikerne. Men dette er friere, men som holdes sammen av Drakes distinkte trommespill, slik nesten ingen andre gjør det.
«Circles in the Celestial Garden» åpner oogså med harpe, men denne gangen mer slik vi er vant til å høre harpen blir traktert, før Mitchells «eksotiske» fløytespill kommer inn, og vi har reist videre fra den truede regnskogen og til «fjerne Østen» og noe som nesten høres japansk ut. Mitchell spiller fint fløyte over det like fine harpe-spillet, og de to får dominere denne låten på en fin måte.
I «Lullaby Much Further» tas det hele ned, og blir en «prøvende» sak som også har litt eksotisk natur i seg – og jeg tenker en øy i Stillehavet som er i ferd med å forsvinne på grunn av klimaendringene. Her går alle musikerne inn i en slags musikalsk «boble», og med Hawkins piano og synthesizer, ledes de andre med inn i problematikken. En låt som vokser og vokser, og hvor Drake får mer og mer plass til sitt kreative og fine trommespill. Her bidrar også Mitchell med utmerket fløytespill og «stabiliteten» holdes på plass av Wrights elektronikk.
På «Hocket Fierce Peaceful» fortsetter reisen, og jeg føler vi befinner oss i India eller Pakistan (eller innover der), med en slags raga som grunnelement. Men etter hvert endrer det seg, og ragaen endrer seg til en mektig og fin låt med fløyten over det raga-aktige og med trommene som et solid ankerfeste. Komposisjonen bølger av gårde med synthesizeren, mens Drake lager bølgene og tar bandet opp og ned som et strålende komp. Og sammen med han kaster Hawkins seg ut i en heftig og deilig solo på synthesizeren, som får fint følge av Mitchell, og det hele blir en eventyrlig fin reise, hvor både den indiske musikken og den moderne jazzen og improvisasjonsmusikken går hånd i hånd.
I «Joy Beyond Blazing» kan det virke som om Hawkins ser lyset i det fjerne. At det allikevel er et lite håp for kloden. Denne føles også som at den har røtter i folkemusikken, men kun som grunnidé, mens Hawkins sin synthesizer oog Mitchells fløyte leder oss videre på en eller annen sti høyt oppe i et eller annet fjell (som ikke ligger i Norge, men i et mer eksotisk område).
Så følger «Open Sea, Boat’s Land» som åpner med Hawkins kreative behandling av pianoet. En eksperimentell og ytterst spennende sekvens, før Drake kommer inn med en fin rytme og låten utvikler seg til en fin reise, hvor alle musikerne kommer inn og bidrar med små kommentarer, som i helhet blir en sammensetning som fungerer godt, før det glir ut i det frie og eksperimentelle mot slutten. Spennende!
Så avslutter de denne reisen med «Coda over the Fence», som er laget av Mitchell, Hawkins og Drake. Dette er også en eksperimentell sak i starten, før Drake setter ned foten og legger inn et utmerket, rytmisk løp, og jeg føler vi beveger oss tett på noe av den musikken som ble laget av den sør-Afrikanske pianisten Dollar Brand (før hans skiftet navn til Abdullah Ibrahim). En deilig avslutning på en ytterst spennende verdensomseiling styrt av den utrolig kreative pianisten Alexander Hawkins.
Det er tydelig at dette er en politisk utgivelse, hvor Hawkins tar utgangspunkt i klimakrisen som rammer verden mer og mer, og hvor han, sammen med de utmerkede musikerne han har med seg, gir sitt bidrag til at vi, og ikke minst de som styrer kloden og bidrar til at vi nærmer oss «stupet» mer og mer, og raskere og raskere. må tenke oss om og ta trusselen på det største alvor.
Jan Granlie
Alexander Hawkins (piano, synthesizer, samler), Rhodri Davies (harp), Nicole Mitchell (flute), Metthew Wright (turntables, live sampling), Hamid Drake (drums)
