Alicia Lázaro er en klassisk utdannet pianist og vokalist. Helt siden hun var liten har livet hennes dreid seg om musikk, og hun brenner dypt for å dele sin kjærlighet til musikk. Hun gjør konserter i mange land, og blander elektronikk, piano og vokal til fengslende filmatiske stykker. Hun har tre bachelorgrader i komposisjon, klassisk piano og elektronikk, samt en mastergrad i improvisasjon og utøvelse fra ledende institusjoner i Skandinavia. Det siste tiåret har hun viet seg til undervisning og hjulpet studenter på alle nivåer med å oppdage sin unike lyd.
Og nå har hun også utgitt sitt debutalbum på eget selskap i Sverige, sammen med trompeteren Arve Henriksen, bassisten Jonas Nilsson, bratsjisten Andrea Oliva Blanco, fløytisten Liv Fridén og altsaksofonisten og klarinettisten Adrian Åsling Sellius.
I presseskrivet kan man lese: «Det finnes en dør, alltid på gløtt, inn til den usynlige verden. Den er laget av alle de tingene vi ikke kan se og ikke kan berøre. Den starter med en tone. Det finnes ingen ende på noe rundt, Alicia Lázaros debutalbum, utfolder seg som en konstellasjon av mytiske fortellinger. Inspirert av gamle historier fra hele verden, hørt og forestilt, knytter albumet seg til myten om den evige tilbakekomst, og utfolder seg som en sirkulær, uendelig emosjonell reise. Ved å blande klassisk og jazz-påvirkning med moderne elektronikk, inneholder det samarbeid med artister som, blant andre, Arve Henriksen».
Jeg kjenner ikke den fulle bakgrunnen til Lázaro, men mye tyder på at hun har en bakgrunn hvor portugisisk eller spansk er språket. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle, for det er musikken som er det viktige. Og allerede i åpningen, «The Unwishing Well» får vi et godt bevis på det svevende i hennes musikalske uttrykk. Med henne og Henriksen i en nydelig sekvens, tas vi over i «Los Curatros Muleros» fremfører hun en sår låt, som smyger seg ut av høgtalerne og får meg til å spisse ørene, selv om jeg ikke forstår ett ord av hva hun synger. En vakker «vise» med korsangere i bakgrunn og fin og enkel perkusjon, før vi får den fine «Love, How Long Will You Wait Ever To Land?», hvor jeg føler hun beveger seg inn seg inn i det keltiske og musikk som Enja kom med for en del år siden, blant annet tittelsporet til tv-suksessen «Harry’s Game». Ytterst sart og vakker vokal i fin dialog med Henriksens erketypiske trompetspill, støttet opp av Lázaros pianospill.
Og slik fortsetter det gjennom de 10 låtene. De beveger seg sømløst fra det keltiske til det Sør-Amerikanske, og det er gjennomgående en melankolsk stemning over det hele. Vokalen er strålende og, stor sett, neddempet, Henriksens trompetspill er nydelig, som alltid, og de andre medmusikantene og korsangerne glir fint inn i helheten.
Kanskje kunne jeg tenke meg et og annet «brekk» i stemningen som fikk meg til å spisse ørene. For det går kanskje litt vel pent og pyntelig for seg. Men uansett har hun laget en vakker utgivelse, sammen med blant andre Arve Henriksen, som sjelden eller aldri medvirker på ubetydelige utgivelser.
Det er ytterst sparsom informasjon i coverheftet til denne utgivelsen, bortsett fra tekstene. Så her blir det mye gjetting når det kommer til faktaopplysninger om utgivelsen. Kanskje er det helt bevisst, for at lytteren skal konsentrere seg om fremførelsene og musikken, og ikke forville seg inn i faktaopplysninger.
Jan Granlie
Alicia Lázaro (vocals, piano, electronics), Arve Henriksen (trumpet), Jonas Nilsson (double bass), Andrea Oliva Blanco (viola), Liv Fridén (flute), Adrian Åsling Sellius (alto saxophone, clarinet), 15 members choir
