Når det kommer en plate med tittelen One for John!, tenker man nesten automatisk at dette er en hyllest til John Coltrane. Men bassisten Andreas Dreiers hyllest er ikke til Coltrane, men til barytonsaksofonisten John Pål Inderberg, som lenge har vært en av lærerne på den såkalte «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim. Inderberg har i mange år vært en bauta i jazzmiljøet i Trondheim, og særlig har han vært god på å samarbeide med yngre musikere, men han har også sin bakgrunn fra cooljazzen og New Cool Quartet, Lee Konitz, Bodega Band, Siri Svale Band, Trondheim jazzorkester, Henning Sommerro, Heidi Skjerve, Steinar Raknes og, ikke minst Subtrio, som samarbeidet med Paolo Fresu på en heidundrandes turné som ble til plate etter hvert for en del år siden.
Andreas Dreier studerte i perioden 1998-2003 på Det Jydske Musikkonservatorium i Århus, hvor han startet sine konservatorie-studier som klassisk pianist, men skiftet til kontrabass i 1999. Fra 2003 til 2007 studerer han jazzkontrabass i Den Haag på The Royal Conservatoire i Nederland, og fra 2011 til 2014 skrev han sin masteroppgave om gehørundervisning i samspill på Institutt for musikkvitenskap i Oslo. I dag underviser han på Musikklinja ved Kongsberg Videregående skole og på Kongsberg Kulturskole. I tillegg spiller han i flere band, han har sin egen trio (med Bjørn Vidar Sollii, som vi også hører på denne plata, og han medvirker i bandet Rubber Soul. Han har utgitt flere plater, blant annet, STEW i 2008, Poinciana i 2014, Music with Z i 2016, But Not for Me i 2017 og Blackbird med Rubber Soul Quartet i 2021. Og han har komponert en rekke egne komposisjoner og arrangert alt fra Big Band til ad hoc blåserekke og for mindre jazzgrupper.
Med seg på dette prosjektet har han John Pål Inderberg på barytonsaksofon, Bjørn Vidar Solli på gitar, Kristoffer Kompen på trombone og Frederik Villmow på trommer, og vi får sju komposisjoner, hvorav fire er skrevet av Dreier, åpningssporet «Ahmad’s Waltz» av Ahmad Jamal og «Two In One» og «One for John!» av Villmow. Hadde jeg vært Inderberg ville jeg blitt beæret over en slik hyllest, selv om jeg hadde vært nødt til å være med på platen selv. Og det er Inderberg og Solli som er de viktigste og mest benyttede solistene. Og det de to serverer av solier på denne tilbakelente og ytterst coole platen er av aller høyeste kvalitet. Og i de to komposisjonene hvor Kristoffer Kompen medvirker, får vi utmerkede eksempler på hvilken uhyre dyktig trombonist Norge har fått i Kompen (for ytterligere sjekk er det bare å lytte til hans nylig slupne plate solo, som er en perle).
Drejer skriver, i likhet med Willmow, svært hørbare komposisjoner, som her kommer som perler på en snor etter Jamals åpning. Hele veien svinger dette på en tilbakelent og fin måte. Og det er mye coolmusikk i komposisjonene. Og med Inderberg i front, får vi denne jazzstilen fremført på aller beste måte. I tillegg synes jeg Solli sitt gitarspill tangerer eller overgår svært mye av det vi får av lignende gitarspill fra Sambandsstatene i dag. Og hele veien spiller Inderberg strålende. Hans idérikdom i soliene er oppsiktsvekkende, og sammen med Solli kommuniserer de som om de ikke har gjort annet de siste 100 årene. Og bak ligger kompet stødig og fint uten å «gå i veien» for solistene en eneste gang (Dreiers bass-solo i sistelåta, «Reflection» er det eneste stedet han stikker seg litt fram. Og, som nevnt, er trombonespillet til Kompen strålende, både i ensemblespillet og i soliene.
Andreas Dreier har her laget en strålende plate med tilbakeskuende jazz, og i en jazzstil som (nesten) er i ferd med å gå i glemmeboka, i alle fall i Norge. Hele veien er dette usedvanlig delikat og deilig levert, og hadde vi på salt peanuts* holdt på med det misvisende fenomenet terningkast, så hadde denne utgivelsen stått til yatsy på første kast!
Jan Granlie
Andreas Dreier (bass), John Pål Inderberg (baritone saxophone), Bjørn Vidar Solli (guitar), Frederik Willmow (drums), Kristoffer Kompen (trombone)
