Andreas Haddeland er en gitarist som holder til på Nesodden, rett utenfor Oslo. Han har lenge vært en drivkraft i jazzmiljøet der ute, ved siden av sin trio, har han vært å høre med trioen Østerlide og Line & The Lions. I trioen finner vi også bassisten Lars Tormod Jenset (Espen Eriksen Trio) og trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud (Østerlide, Parallax, Sphinx Trio).
I presseskrivet står det å lese at «det går en strøm av vann gjennom Andreas Haddeland Trios tredje plate. Vann i mange former. Som grunnlag for samstemte åretak, som skyer i stadig skiftende formasjoner, som ugjennomtrengelig tåke». Og tittelen, Estuar, (som kommer fra latinske aestuarium, «en tidevannsmyr, mudder dekket av vann ved høyvann, kanal innover fra havet». Estuar er en bred, traktformet elvemunning hvor tidevannet trenger inn, særlig karakteristisk for områder med stor tidevannsforskjell. Elvestrømmen danner et brakkvannslag i overflaten, mens saltere vannmasser blir revet med fra dypere lag i en motgående understrøm fra havet. Disse opplysningene er ikke hentet fra egen kunnskap om det maritime, men fra Wikipedia, og ut fra det, er det kanskje også naturlig at vann og særlig saltvann er av betydning for Haddeland, der han bor på Nesodden, og er, stort sett, avhengig av bår for å komme seg til og fra sivilisasjonen i Oslo.
Men hadde jeg ikke visst at dette dreier seg om vann og hav, hadde det nok ikke vært det første jeg hadde tenkt på når jeg hører denne musikken.
For her får vi en utmerket og god gitarist, som står ansvarlig for de seks komposisjonene. Han har en del av historien til jazzrocken i blodet, men det blir overhodet ingen jazzrock-plate. En av grunnene til det er, muligens, at han har med den overordentlige veltilpassede bassisten med aner fra Molde. Vi er vant til å høre han i «snillere» sammenhengen, som med Espen Eriksen Trio. Men her er han et like viktig element i musikken som Haddeland, og bass-spillet er hele vegen utmerket. Han spiller pågående og er ikke en ren «komp»-musiker, men «legger seg opp i» gitarspillet, samtidig som han utfører jobben som komp-bassist. Og bak er Ibsen Thorsrud et solid ankerfeste til de andre to, med utmerket og ytterst lyttende og drivende spill.
De fem komposisjonene varierer i intensitet og temperatur. Så hele utgivelsen blir en en deilig reise, kanskje med Nesoddbåten til til hovedstaden en sen kveld hvor solen er i ferd med å gå ned. Eller andre vegen, etter at Haddeland har vært for eksempel på Victoria og hørt minneverdig musikk. Særlig kan dette merkes i balladelåtene, som tredjesporet, «Cumulus», hvor strykebass-spillet er fremragende, og femtesporet «Ysme», hvor man nesten kan se Terje Rypdal i baugen på Nesoddbåten sammen med bassisten Bjørn Kjellemyr, og vi snakker Chaser-trioen. Men trioen beveger seg også tett på den man kan kalle jazzrock, og jeg har en mistanke om at Haddeland lytter mer på gitarister som John McLaughlin og Terje Rypdal enn for eksempel Pat Metheny når han trenger inspirasjon.
Jeg har ikke fulgt med altfor mye på hva Haddeland har gjort av musikk tidligere. Men denne utgivelsen frister til å høre mer. For her har han samlet to musikere som fullt ut forstår hvor han vil bevege seg musikalsk, og resultatet er blitt strålende.
Jan Granlie
Andreas Haddeland (guitars), Lars Thormod Jenset (double bass), Ulrik Ibsen Thorsrud (drums, percussion)
