Berlin-baserte Banquet of Consequences er kontrabassisten Antonio Borghinis nye sekstett. Han har hetet inn verdifull lærdom fra blant andre Charles Mingus, og denne lærdommen blandes med nederlandske, italienske og sørafrikanske jazztradisjoner i bandet Baquet Of Consequences. Komposisjonene er skrevet under Borghinis vinteropphold i Marseille i 2024, og albumet er innspilt i Studio Zentrifuge i Berlin den 17. november 2024, og opptaket er lagt opp som en livekonsert over to sett med en seks minutters pause, i form av låten «Intervallo».
Bandets forrige utgivelse, Banquet of consequences, ble anmeldt på salt peanuts* i november 2023, med de samme musikerne, og vi konkluderte med at de hadde «laget en deilig plate som inneholder mange elementer fra den kreative og morsomme musikken vi kjenner fra ICP, Willem Breuker og en del andre prosjekter som gjerne holder til i Nederland. Og at denne kreative formen for improvisert musikk også spilles andre steder enn i Amsterdam og nærliggende byer er bra. Det tyder på at de musikalske «gründerne» fra Nederland har inspirert musikere også fra andre deler av verden, noe denne innspillingen fra Antonio Borghini er et godt eksempel på».
I bandet har Borghini med seg altsaksofonisten Pierre Borel. Tenorsaksofonisten og klarinettisten Tobias Delius, cellisten Anil Eraslan, pianisten Rieko Okuda og trommeslageren Steve Heather, og de 10 komposisjonene er skrevet av Borghini. Og de starter med «Throwing at…», hvor sammenligningen med salige Charlies Mingus ikke akkurat er åpenbar. For her får vi moderne, frittgående improvisasjoner, som hele vegen henger fint sammen, og hvor hver og en av musikerne får god plass. Og det åpner med cello, bass og løse og fine trommer. Og herfra og ut, er dette et studium i hvordan frittgående improvisasjon skal gjøres for å fungere fint.
Andresporet, «…the dropper», tar utgangspunkt i en slags swingjazz-rytmikk, i nærheten av mye vi fikk fra Henry Threadgill og hans AIR-trio, men det er kun «grunnlaget» for denne ytterst «sprelske» frijazzen. For det går ikke lang tid før blåserne fører resten av bandet inn i en deilig og frisekvens, og Okudas pianospill er ytterst friskt under, særlig, altsaksofonspillet. En deilig og morsom låt, hvor slektskapet til nederlandske ICP ligger langt oppe i dagen.
I «Avanti tartarughe» tar de oss tilbake til det nesten stillestående i starten, hvor celloen og bassen får «leke» seg, før Delius’ klarinett kommer smygende. Men etter hvert tar Borghini oss nok en gang inn i ICP-land, med en vals man nesten kan danse til. Dette er moderne jazz med alle de 12 beina plassert i riktig gamle dager. Og for oss som liker litt «galskap» i musikken, er dette strålende. Valsen utvikler seg etter hvert, den blir skjeiv og sikkert vanskelig å «tråkke dansetrinn» til, for her kommer ideene som perler på en snor, og musikken endrer seg på en deilig måte. Den går rett over i «The applicant», som er fri improvisasjon, som hele vegen styres av bassisten og kapellmesteren, før de er over i siste låt i første sett, «Imppropriation», hvor en slags trommevirvel åpner og legger grunnelementene for cellisten og bassen, før pianoet kommer inn, og sammen legger de et grunnlag for Delius’ tenorsaksofon, som her virkelig får plass til å boltre seg i en herlig solo, og som bygger opp til en sekvens med temaet sammen med altsaksofonen. Her er ICP i godt selskap med mye av den beste jazzen vi fikk på 1960-tallet. Herlig!
Mens bandmedlemmene, med unntak av kapellmesteren, trekker seg tilbake for å få en pause i «Intervallo», blir «pausemusikken» tatt hånd om av Borghini (sjefen må jobbe, mens de andre kan slappe av backstage), og vi får en deilig bass-solo, hvor han kan boltre seg alene, uten å ta hensyn til saksofoner, cello og trommer. Og det gjør han på en fremragende måte. Her får vi virkelig vist seg fram som en utmerket bassist, hvor de drøyt seks minuttene er bass-spill i øverste verdensklasse. Hadde jeg fått denne i en blindebukk, kunne jeg raskt ha hevdet med styrke, at dette var Ole Morten Vågan, for han dukker raskt opp i bakhodet når jeg hører på. Og med Vågan som referanse vet alle at det er perfekt utført.
Andre sett, eller Secondo tempo som det heter her, starter med «Nothing changes like the past», og sekstetten er tilbake med en videreføring av swingjazzen inn i vår tid. Her svinger det storveis, og de to blåserne spiller som om de skulle ha spilt swingjazz hele livet, og, nok en gang, får vii en strålende solo fra Delius og hans tenorsaksofon, før Borel stiller seg helt framme på tåballene og går «i krigen» med Delius over et herlig og drivende komp, før stemningen plutselig brytes og celloen og pianoet skjener ut til venstre og inn i noe Cecil Taylor kunne ha stått ansvarlig for, og vi er over i «Escargot a la Rostropoviĉ». Her tar de oss inn i den «klassiske» avdelingen med strålende cello- og pianospill.
Etter hvert er de tilbake i det frittgående, og de to gjør dette til stor kommunikasjonskunst, før de leder oss over i «Memories of who?», som starter helt nede med cello og bass, før blåserne kommer snikende inn. Jeg blir sittende å bare vente på eksplosjonen, og at de skal over i en ny swingsekvens, men det lar vente på seg. Blåserne legger inn noen akkorder som kunne vært bestemt av Duke Ellington, mens pianoet beveger seg nærmere og nærmere den gamle Eubie Blake-låten «Memories of You», og etter et kort «stopp» beveger de seg igjen over i swing-epoken, men i den balladeaktige delen.
Derfra tar Borghini og Heather oss igjen over i det frittgående, og vi er over i avslutningslåten «Societé de la solidarité lingustique». Her virker det som om de har bestemt seg for å slippe publikum, selv om dette ikke er et tradisjonelt livealbum, ut i natten med lyden av fri improvisasjon, gjort i relativt organiserte former. Delius leverer, nok en gang, en utsøkt solo, hvor sekstetten beveger seg mer og mer over i swingjazzen vi har fått flere utmerkede eksempler på gjennom denne timen, og jeg er overbevist om at salige Misha Mengelberg humrer godt fra sin plass i det hinsidige. For dette er akkurat slik musikk han bragte inn i ICP, og som gjorde den «gale gjengen» til et fremragende band, og et av mine absolutte favoritter. Her vokser og vokser musikken, fra det relativt frie, via swingjazzen til en fest som passer perfekt som avslutning på en konsert som publikum vil huske i lang tid.
Det er noe med denne musikken som gjør at man kan plassere den i Sør-Europa. Særlig gjelder det i åpningen, hvor ikke alle musikerne medvirker. Men straks godeste Delius kommer inn på tenorsaksofon, og Borel på altsaksofon, beveger musikken seg automatisk nordover og ender opp langs kanalene i Amsterdam.
Hvis man, som meg, er opptatt av kommunikasjon i de fleste delene av livet, så er dette et utmerket eksempel på hvordan det skal gjøres. En aldeles herlig utgivelse som tar arven fra Henry Threadgill og AIR, via ICP til det beste av dagens drivende improvisasjonsmusikk.
For alle jazzfestivalarrangører i Skandinavia vil jeg tipse om at denne sekstetten er noe man skal ha på programmet. For dette er moderne jazz, kombinert med det tradisjonelle som vil bidra til å gjøre festivalen til en virkelig fest. Og siden ICP er et stort band som sikkert koster en del å dra til lands, og Henry Threadgill ikke lenger har sin AIR-trio, er det like tøft, om ikke tøffere, med Antonio Borghini & Banquet of Consequences. En alldeles herlig utgivelse!
Jan Granlie
Antonio Borghini (double bass), Pierre Borel ,alto saxophone), Tobias Delius (tenor saxoophone, clarinet), Anil Eraslan (cello), Rieko Okuda (piano), Steve Heather (drums)
