Pianisten, bratsjisten og komponisten Aruán Ortiz, kommer opprinnelig fra Santiago de Cuba, men er bosatt i Brooklyn, hvor han har vært en aktiv musiker innenfor den progressive jazz- og avantgarde-scenen i over 15 år. Han er kåret til «en av de mest kreative og originale komponistene i verden, og har skrevet musikk for ensembler, orkestre, dansekompanier, kammergrupper og spillefilmer, og har innlemmet påvirkninger fra samtidsklassisk musikk, kubanske, haitiske rytmer og avantgarde-improvisasjon.
Han streber konsekvent etter å bryte stilistiske musikalske grenser, og siden han kom til USA har spilt spilt, turnert og gjort plateinnspillinger med mjusikere som Wadada Leo Smith, Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney, Nicole Mitchell, Cameron Brown, Michael Formanek, William Parker, Adam Rudolph, Andrew Cyrille, Henry Grimes, Marshall Allen, Hamiet Bluiett, Oliver Lake, Rufus Reid, Graham Haynes, Terri Lyne Carrington og Nasheet Waits. Han har også samarbeidet med koreografene José Mateo, Danis Mora og Milena Zullo; filmskaperne Ben Chace, Mariona Lloreta og Mónica Rovira, poetene Abiodun Oyewole fra The Last Poets, forfatteren/poeten/filmskaperen Mtume Gant, DJ Logic og Val Jeanty Inc.; og de anerkjente tyske forfatterne Angelika Hentschel og Anna Breitenbach.
Her på Voss regnes han nesten som «en av oss» etter at han samarbeidet med vokalisten Grete Skarpeid på et par utgivelser, og for hans medvirkning på minnekonserten til henne, sammen med vibrafonisten Rob Waring, vokalisten Berit Opheim og koret d’kor på Vossa Jazz i 2024.Han har utgitt en rekke plater på Intakt Records, og i 2017 gjorde han soloutgivelsen Cub[an]ism.
Nå er han igjen ute med soloplate i spilt inn i Artesuono Recording Studios i Cavaicco i Italia den 17. og 18. desember 2024. Her får vi, i hovedsak, hans egne komposisjoner, men han gjør også Duke Ellingtons «Seven Aprils in Paris (and A Sophisticated Lady)» og «Lo que yo quiero en Chan Chan» basert på en komposisjon av Francisco Rapilado (Compay Segundo).
Ortiz er en kreativ og glimrende pianist, som i disse 10 komposisjonene/improvisasjonene nærmest serverer et helhetlig verk, som starter «åpent» og spennende i «L’Etudiant moir», hvor han viser seg fram som en ettertenksom og ytterst kreativ pianist. Dette er en politisk «melding» med tilbakeblikk på en politisk, internasjonal gruppe studenter i Paris i 1935. Og herfra og ut er dette en utgivelse hvor han tar for seg og hedrer flere politiske, sterke grupper, særlig innenfor den kreolske delen av verden, hvor han har sin historie.
Og med å legge inn Duke Ellington mellom disse, passer perfekt. Og hans versjon av «Seven Aprils in Paris (and A Sophisticated Lady)», er to utmerket fremførte låter som her kobles sammen til en fryd av balladefremføring.
Ortiz er en mester i å tolke ideer og historiske hendelser, samtidig som han, med sitt særegne, og relativt frie spill, kan han (nesten) sammenlignes med Keith Jarrett i sitt solospill. Men jeg synes han er mye friere enn Jarrett, og går, innimellom, tett på friere pianister, som for eksempel Cecil Taylor. Men han er en personlig pianist som også forteller verbalt om hendelsene han spiller, som i den fine «From the Distance of my Freedom».
Hele vegen gjennom har han laget en plate du blir nærmest «limt fast i stolen» for å få med deg alle detaljene i det fine spillet. Og når han lager en låt med tittelen «We Belong to Those Who Say No to Darkness», så vet du at han ikke er en av Trumps favorittmusikere.
Hele vegen er den forståelig, melankolsk tone over det han fremfører. Det er lyrisk, vakkert, ettertenksomt og man kan høre at det smerter Ortiz å tenke tilbake på historien hans folk har levd under. Det er mye historie mellom tonene her, som vi i Norden ikke har lært altofr mye om i historietimene på skolen.
Og heller hører jeg på Ortiz solo i 100 dager, enn fem minutter med den amerikanske presidentens tullprat. For dette er kreativ kunst på skyhøyt nivå. Det er bare å lene seg tilbake og nyte, selv om han hans hitorier treffer oss langt inn i sjela.
Jan Granlie
Aruán Ortiz (piano, voice)
