Bassism Trio har sin idé fra en sterk musikalsk tilhørighet og et felles ønske om å utforske de strukturelle og klanglige mulighetene i en ukonvensjonell besetning, uten tradisjonelle, harmoniske instrumenter. Resultatet er en tett, fysisk og stadig utviklende lyd, hvor samspillet mellom lave registre blir kjernen i trioens musikalske språk.
Saksofonisten Enrico De Fabritiis og bassklarinettisten og el.bassisten Alberto Popolla, som også spiller sammen i hornseksjonen i det kreative bandet Roots Magic, møter trommeslager Ferdinando Faraò, en musiker med en lang karriere og som dirigent for Artchipel Orchestra, hvis spill kombinerer strukturell bevissthet med uttrykksfrihet. I tillegg får vi en gjesteopptreden fra vokalisten Naima Faraò i tittelsporet. Albumet er innspilt i Crossroad Recording Studio i Milano den 13. februar i år, og vi får seks komposisjoner gjort av trioen.
Dette er en drøy halvtime med musikk hvor de «grove» instrumentene spiller hovedrollen. Men overraskende nok, starter de med «Dreams Must Explains Themselves», som er skrevet av Papolla, og som, nesten, kan karakteriseres som en poplåt. Teksten her er hentet fra en tale holdt av den amerikanske forfatteren Ursula K, Le Guin, og fungerer fint som teksti denne drivende låten. El.bassen starter før vokalen kommer inn og så barytonsaksofonen, for det glir ut i et slags svevende B-parti, med elektronikk (som ikke er nevnt i line upen), før de er tilbake i A-delen, med vokal og barytonsaksofon i fint «driv» over leken bass og trommer.
Så er de over i det mer eksperimentelle og frie i «Fesh Valley Part I». Fremdeles er det elektronikk i fronten, uten at det er mulig å finne ut hvem som har jobben som elektriker, men det spiller ingen rolle. En av de tre er det nok. Dette er et svevende strekk skrevet av Fabritiis, og som blir en slags overgang til Popollas «Hampstead Heath», det bedre strøket av London. Dette er en helt ok låt med drivende bass og trommer uunder barytone- og altsaksofon, og er en litt lett sak, som rusler fint av gårde. Dette minner meg om flere band som gjestet europeiske festivaler på 1990-tallet, gjerne med flere saksofoner, og som lagde fest for festivalpublikum. Men som trio får man ikke helt «drag» på festen. Men det er fint saksofonspill over et fint komp.
«Foggy» er også skrevet av Popolla, og er akkurat en beskrivelse av et tåkelagt landskap. Og ingen instrumenter er bedre til å beskrive en slik tilstand enn bassklarinett og barytonsaksofon. Her får vi de to sammen i en fin og neddempet sak, som svinger fint, før vi får Fabritiis sin «Kesh Valley Part 2», som er en fin fortsettelse av førstedelen, som begge skiller seg relativt kraftig fra resten av låtene. Her får vi høre Ursula K, Le Guin i arkivopptak over det elektroniske, men det gjør ikke nok til at interessen forsvinner litt, fordi det ikke skjer nok i det elektroniske.
Så avslutter de med Fabritiis sin «Shake», hvor de er tilbake i det drivende. Her er bassklarinetten i front, sammen med friskt trommespill, og høyrefoten begynner å bevege seg til det relativt enkle kompet, før de slipper seg mer løs, og vi er tilbake i de mest drivende låtene på platen.
Dette er blitt en utgivelse hvor komposisjonene og «stilen» til bandet skrifter i overkant mye gjennom den halvtimen den varer. Kanskje skulle de laget to plater – en med det tøffe og drivende, og en mer ettertenksom med elektronikken i førersetet. Her føler jeg det, kanskje, blir litt for stor variasjon til at jeg helt «finner roen».
Jan Granlie
Enrico De Fabritiis (baritone saxophone, alto saxophone, kalimba), Alberto Popolla (bass clarinet, electric bass), Ferdinando Faraò (drums, vocals), Naima Faraò (vocals)
