Den nederlandske saksofonisten Benjamin Herman er alltid på utkikk etter nye tilnærminger til å lage ny musikk, og sammen med sin nye trio, med bassisten Thomas Pol og trommeslageren Jimmi Jo Hueting, har de vært på «ekskursjon» til Tokyo for å fordype seg i Tokyos hypereklektiske musikalske underverden. Her trålet de distrikter som Shimokitazawa og Koenji, der undergrunnsscenene i byen fortsetter å blomstre. Med støyartister, freejazz-anarkister, math punk-band … hver dunkel kjeller var en Pandoras eske av overraskende sjangerbrytende lyder.
Trollbundet og smittet fant Herman, Hueting og Pol befant de seg plutselig i en «utenfor boksen»-mentalitet til egen musikk. Under kyndig ledelse av den analoge innspillingseksperten Akihito Yoshikawa i hans Studio Dede – «samlet trioen sine kollektive evner for å smi friske lyder gjennom tidsherdede metoder», som det står i presseteksten.
Med seg har de noen av de mest anerkjente navnene som gitaristen Otomo Yoshihide og tenorsaksofonisten Tomoaki Baba. Trompeteren Shinpei Ruike måtte selvsagt med, etter å ha medvirket på Hermans album Nostalgia Blitz (2023), samt Akihito Obama på shakuhachi og Ko Ishiwaka på sho.
Gjennom live-situasjon, sampling og innspilling – går Herman og hans «hermanos» inn i et kollektivt arbeidsrom, hvor friazz, støy og new wave smelter sammen i kollektiv seanse.
Nå kjenner jeg Herman som er relativt konvensjonell jazzmusiker. Men det er noen år siden jeg hørte han sist. Men i møtet med sin nye trio, gjengen av japanske inspirasjonskilder og Tokyos «underliv», får vi noe helt annet enn det jeg hadde forventet på denne utgivelsen. For her er det heftig trøkk fra første sekund, ed et lydbilde hvor trommer og bass ligger relativt langt fremme i lydbildet, og med en energi man ikke hører hver dag fra nederlandske jazzmusikere.
Produksjonen er «moderne», med relativt mye ekko i saksofonen, slik at han blir mye mer en «del» av bandet enn den, hele tiden, førende solisten. Vi får 13 låter pluss to bonusspor, og de skifter hele vegen om hvem av de japanske musikerne som medvirker. Men hele vegen er det et drivende «kjør» i musikken som fascinerer.
Låtene har relativt enkle temaer, men med disse musikerne blir ingenting enkelt. Her er produksjonen gjort tett og energisk, og gjennomgående er dette «råtøft». Riktignok tar de det ned i enkelte av låtene, særlig der hvor de tradisjonelle, japanske instrumentene er med, men det er bare med på å gjøre utgivelsen enda mer spennende.
Her synes jeg Benjamin Herman har funnet sin rette plass i den nyere jazzen. I noen av komposisjonene kjenner vi igjen hans spill fra tidligere møter, men det er tydelig at Akihito Yoshikawa har hatt mye å si når det gjelder lydbildet, og sammen med hovedprodusent Jimmi Jo Hueting.
En drivende, tøff utgivelse som i «grunnen» er relativt tradisjonell, men som gjøres ytterst framtidsrettet på grunn av produksjonen. I tillegg avleverer flere av musikerne, spesielt Herman selv, utmerkede soloer gjennom hele denne festen.
En strålende «guttetur» til Tokyo!
Jan Granlie
Benjamin Herman (saxophones, flute), Jimmi Jo Hueting (drums, synthesizers, guitar), Thomas Pol (double bass), Otomo Yoshihide (electric guitar), Tomoaki Baba (tenor saxophone), Shinpei Ruike (trumpet), Ko Ishikawa (sho), Akihito Obama (shakuhachi)
