Den amerikanske bassisten Billy Mohler er en musiker vi har merket oss tidligere. I fjor kom han ut med platen The Eternal på Contafnious Music, sammen med gitaristen Jeff Parker, altsaksofonisten Devin Daniels og trommeslageren Damion Reid, en utgivelse som fikk god omtale her på salt peanuts*.
Hans nye utgivelse, Live in Europe, er tatt opp på hans Europaturné i april i fjor, og låtene vi får er tatt opp på Bimhuis i Amsterdam og på Carambolage i Bolsano / Bosen i Alto Adige, helt nord i Italia. På Europaturneen har han alliert seg med andre musikere enn på The Eternal-platen, og her møter vi den italienske, København-boende saksofonisten (og klarinettisten) Francesco Bigoni, den amerikanske trompeteren Hermon Mehari og den amerikanske trommeslageren Nate Wood, som har spilt med Mohler siden tenårene. Seks komposisjoner av Mohler, fire fra Bimhuis og to fra Carambolage, og det er en utgivelse med solide røtter tilbake til 1960-tallet og den nyskapende musikken vi den gang fikk fra for eksempel Ornette Colemman.
Nå har vel aldri Bigoni vært noen Coleman-kopist, men heller en av de mange, utenlandske musikerne som har slått seg ned i København, som vi ofte finner i «nyere» improvisasjonssammenhenger, pluss i de tilfellene hvor musikere trenger en habil saksofonist og, særlig, klarinettist til sine prosjekter som grenser mellom jazz, samtidsmusikk og mer klassiske sammenhenger. En ting er at han ikke forsøker å legge seg i et Coleman-landskap, men serverer et engasjerende og kreativt tenorsaksofonspill som er hans eget (med klare røtter hos flere av hans forgjengere fra 1960-tallet), som er med på å gjøre denne utgivelsen til en svært hyggelig opplevelse. Hans soloprestasjoner på denne utgivelsen er fremragende, og, for meg, er han den største overraskelsen på albumet.
Trompeteren Hermon Mehari ligger derimot tett på flere av de beste trompeterne vi hørte på 1960-tallet (og framover). Her er det ideer som tangerer både Clifford Brown, Freddie Hubbard, en tidlig Boddy Bradford og litt Don Cherry, og hans relativt skarpe tone i hornet er med på å gjøre dette til en utmerket utgivelse.
Trommeslageren Nate Wood er akkurat slik vi gjenkjenner en dyktig, amerikansk trommeslager. Hos mange av dem er det «timingen» og tilstedeværelsen som gjør de originale og lette å lette å bestemme hvor de kommer fra. Wood er lyttende, og kommer med gode innspill og «kommentarer» hele vegen.
Som selveste «fyrbøteren» i dette neo-bop-bandet holder Mohler «skuta» på full knops fart fra det flate, kanalregulerte landskapet i Nederland og nedover i Europa, til den lille byen Bolsano, like ved Brennerpasset, hvor innbyggerne ikke er helt sikre på om de er italienere, østerrikere eller tyskere.
Fra de åpner med «Adaptation» og til de runder av med «Perseverance», får vi seks låter i den, den gang, «nye» jazzen, som Ornette Coelman var en av forkjemperne for. Det svinger upåklagelig hele vegen, og man legger merke til det utmerkede trompetspillet til Hermon Mehari, som ligger tett på mange av de amerikanske musikerne som var med på å stake ut den «nye» jazzen på 1960-tallet. Og Frencesco Bigoni, som jeg har hørt en hele del ganger i mange forskjellige sammenhenger i København, viser seg her fra en helt ny side, for meg. Her serverer han drivende, svingende og kreativt spill som passer perfekt til Mohlers komposisjoner. Han overbeviser stort i sine soloer på disse konsertopptakene, på en måte jeg aldri har hørt tidligere. Bassen til Mohler ligger relativt langt framme i lydbildet, og er den drivende kraften i alle de seks komposisjonene. Han har en fyldig og fin tone i bassen, og de soloene han leverer er av svært høy klasse. Og sammen med Wood sitt fine trommespill, må det ha vært en fryd å være blåsere i denne sammenhengen.
Komposisjonene til Mohler kunne vært tatt rett ut av den moderne «Real Book» fra 1960-tallet. En periode hvor jazzen levde i svært dårlige kår, og hvor mye av den mest spennende jazzen de siste 80 årene ble laget, etter min smak. Kreativiteten, friheten og entusiasmen, uten den minste tanke på kommersiell suksess, og i en tid hvor rocken tok mer og mer over for den kreative jazzen. Og at Mohler og hans venner tar tak i denne musikken og gjør den til sin, i deres tid, begeistrer både denne anmelderen og publikum på Bimhuis og Carambolage.
Dette er jazz som treffer meg midt i solar plexus, og jeg er overbevist om at mange andre som lytter til denne kvartetten vil oppleve det samme.
Jan Granlie
Billy Mohler (double bass), Francesco Bigoni (tenor saxophone), Hermon Mehari (trumpet), Nate Wood (drums)
