Billy Mohler er en Grammy-nominert produsent, låtskriver og multiinstrumentalist. Han vokste opp i South Orange County og er Bill Medleys (fra Righteous Bros.) gudsønn. Han gikk på og ble uteksaminert fra Berklee College of Music, hvor han studerte elektrisk og akustisk bass.
Han var medlem av rockebandet The Calling frem til 2002. Bandets debutalbum Camino Palmero har solgt mer enn 5 millioner eksemplarer over hele verden. Han har spilt inn med Lady Gaga, Dolly Parton, Miley Cyrus, Katy Perry, Linda Perry,Nile Rodgers, Chic, Pat Benatar, Mavis Staples, Alison Krauss, Macy Gray, The Calling, Lifehouse og Debi Nova med mange flere, og han har produsert plater for mange av de forannevnte.
På The Eternal har han alliert seg med gitaristen Jeff Parker, trommeslageren Damion Reid og altsaksofonisten Devin Daniels, musikere som oppholder seg godt innenfor den moderne jazzen, og det er bare å forvente temmelig annerledes musikk enn hos de fleste av de «stjernene» han har spilt med tidligere.
Vi får 12 komposisjoner av Mohler, og de starter med «Those Who Know», somm er en behagelig og drivende sak med relativt tungt bass-spill under, i første rekke, altsaksofonen til Daniels. Og denne åpningen svinger upåklagelig, og viser en bassist som klarer seg mer enn godt utenfor popmusikkens kommersielle verden. Her er vi inne i neobopen, men fire musikere som tydeligvis trives godt i dette landskapet. Kanskje kan vi si at Mohler har tatt seg et fortjent friminutt, og holder på med den musikken han aller helst vil gjøre.
De fortsetter med den fine balladen «Reflection», hvor gitarspillet til Parker ligger fint under altsaksofonspillet, før vi får «Eternal 1», som er en relativt kort bass-solo, som presenterer den gode bassisten på en fremragende måte.
Så er de over i «Hawk Wind», som også legger seg fint inn i landskapet hvor 1960-tallets idealer vises fram på en fin måte. Her får vi også en fin gitarsolo fra Parker, hvor han sitter relativt godt tilbakelent i fremføringen.
Og slik fortsetter det gjennom 12 relativt korte låter, hvor jeg først og fremst legger merke til det utmerkede bass-spillet til Mohler, pluss altsaksofonspillet til Daniels, som trekker veksler på en rekke altsaksofonister fra 1960-tallet og framover. Hele vegen er dette musikk som svinger på utmerket måte. Kanskje kan det bli litt for ensformig i lengden, men med fire såpass dyktige musikere, blir det aldri kjedelig. Og Mohlers samarbeid med trommeslageren Damion Reid er, hele vegen, tett og fint. Og Reid er en trommeslager som passer perfekt inn i kvartetten med løst og ledig spill, som samtidig hele vegen er helt på plass. Og altsaksofonspillet er gjennomgående spennende og tilbakelent, og han spiller med solid oversikt og med mange, gode solistinnspill.
Jeg er ikke sikker på om denne gjengen er i stand til å «velte» en jazzklubb på konsert, men det kan vi vel leve med. For musikken er veldig «røddig», snill og fint gjennomført. Men jeg kunne gjerne ha ønsket meg noen sekvenser hvor de har «sluppet taket» litt, og tatt noen sjanser. Men fin jazz med røtter i 1960-tallet er det utvilsomt. Og det er ingen tvil ooom at Mohler er en fremragende bassist, noe som vises godt i de fem, korte solosekvensene «Eternal 1», «Eternal 2», «Eternal 3». «Eternal 4» og «Eternal 5», som avrunder denne tilbakelente og deilige utgivelsen. Så da kan gjerne popstjernene få låne han innimellom, men ikke såpass mye at det går ut over hans jazzaktivitet!
Jan Granlie
Billy Mohler (double bass), Jeff Parker (guitar), Damion Reid (drums), Devin Daniels (alto saxophone)
