Camila Nebbia er en av de «nye» saksofonistene som musikalsk beveger seg et sted mellom den tradisjonelle frijazzen og den mer organiserte, moderne jazzen. Her møter vi henne sammen med bassisten Gonçalo Almeida og trommeslageren Sylvain Darrifourq, i et opptak fra Take 2-festivalen i Thessalonoki i Hellas den 15. mars i år.
Vi får fire spor, som på vår digitale utgave ikke er oppsatt med andre titler enn låtlengden. Men det spiller ikke så stor rolle, for det er hva de tre leverer av triomusikk som er det viktige.
Camila Nebbia er en tenorsaksofonist som jeg hadde mulighet til å høre på Vossa Jazz tidligere i år, men den sjansen benyttet jeg meg, dessverre, ikke av. For om hennes duokonsert med pianisten Kit Downes, var i nærheten av det hun leverer her, så burde de fleste jazzinteresserte som var på Voss den helge ha benyttet seg av muligheten til å høre henne.
Hun er en saksofonist som har det «maskuline» uttrykket i tenorsaksofonen. I tillegg er en ytterst kreativ i spillet sitt, og med sine lange soloer, minner hun litt om Sonny Rollins, men i en helt annen bandsammenheng enn Rollins noen gang var å høre i. I tillegg har hun en «råere» tone i hornet enn Rollins, og en tone som går rett hjem hos denne lytteren.
Innpakningen, eller medmusikantene, beveger seg i et adskillig mer moderne og råere landskap. Det kan høres at dette er to musikere som har spilt mye med hverandre tidligere, for spillet er tett og nesten i overkant «buldrende» bak Nebbias «røffe» saksofonspill.
Andresporet, «8.17», er annerledes enn det relativt «friske» førstesporet. Her tar de det helt ned, men landskapet er allikevel det samme. Bass og trommer legger en «buldrende» bakgrunn for Nebbias fine spill i front, som her er relativt «prøvende» i starten. Men hennes spill vokser utover i låten, og vi får en spennende improvisasjon over det, kanskje, litt for massive kompet.
Tredjesporet, «8.59», er litt i samme landskap som den foregående. Dette er musikk som, kanskje, kan befinne seg innenfor impro-avdelingen, særlig på grunn av det massive kompet. Men Nebbia ligger hele tiden fremst, og serverer interessant improvisasjon. Og bakgrunnen med den impro- og nærmest drone-lignende lydteppet de to lager, gjør det perfekt for Nebbia nesten til å kunne gjøre akkurat hva hun vil. Men hun holder seg på «matta», og serverer spennende, litt lange toner som gir dronelandskapet mening.
Til slutt får vi «11.30», hvor rytmiske innspill i bass og trommer utfordrer Nebbia til å grave fram det mest kreative. Her minner hun om flere av de senere årenes saksofonister i tone og improvisasjon. David Murray dukker opp sammen med flere av etterkommerne etter John Coltrane. Og hele vegen er det den tøffe og «røffe» tonen som fascinerer, sammen med kreativiteten i improvisasjonene.
Hele vegen er det Nebbia som er den førende solisten, mens bass og trommer hamrer løs og lager en slags bakteppe av moderne og fri improvisasjon. Derfor blir dette, i første rekke, Nebbias album. Men de to i kompet utfordrer henne hele tiden, på en måte som gjør at hun virkelig får vist seg fram i full bredde.
Et spennende album som viser at Camila Nebbia er en av de mest spennende tenorsaksofonistene på dagens jazzscene.
Jan Granlie
Camila Nebbia (tenor saxophone), Gonçalo Almeida (double bass), Sylvain Darrifourq (drums)
