Den amerikanske pianisten Cecil Taylor (1929-2018), var en frontkjemper for den fritt improviserte musikken. Han debuterte på plate i eget navn med utgivelsen Jazz Advance i 1957, og fram til han forlot denne kloden i 2018, samarbeidet han med «alle», helt fram til hans siste utgivelse, Birdland, Neuburg 2011, et konsertalbum hvor han samarbeidet med trommeslageren Tony Oxley, og som kom ut på Fundacja Słuchaj! i 2020.
Fragments: The Complete 1969 Salle Pleyel Concerts er en monumental dobbelCD eller tre LP-boks, med liveopptak som aldri tidligere har vært utgitt, og som fanger Cecil Taylor Unit, på den åttende utgaven av Paris Jazz Festival den 3. november 1969, der de gjør to sett på Salle Pleyel. Denne historiske konserten byr på en kraftfull «line up» med Cecil Taylor (piano), Sam Rivers (tenor- og sopransaksofon, fløyte), Jimmy Lyons (altsaksofon) og Andrew Cyrille (trommer).
Utgivelsen inkluderer også et rikt illustrert hefte med konsertbilder av Jean-Pierre Leloir, Jan Persson, Christian Rose og flere, med nye tekster av Phil Freeman, Andrew Cyrille, Jack DeJohnette, Matthew Shipp, Karen Borca og Monique Rivers.
Utgivelsen er delt inn i tre sekvenser: «Evening Set Version», «Afternoon Set Version Part I» og «Afternoon Version Part II». Alle «fragmentene» er dedikert til Duke Ellington, uten at man akkurat kan påstå at Taylor og gjengen forsøker å «kopiere» Ellington. Dette er overhodet ikke noe «cover»-utgivelse – noe som skulle tatt seg ut, med denne «skarpe» gjengen av musikere!
Jeg vet ikke helt hva Duke Ellington ville ha sagt om han fikk servert denne musikken. For den ligger et godt stykke unna Ellingtons komposisjoner. For her er det fritt improvisert musikk med enorm energi fra hele bandet, og særlig fra de to saksofonistene, som virkelig får boltre seg i dette selskapet. Og for oss som hører en del på relativt frittgående musikk, er dette en sann fryd.
Jimmy Lyons ligger langt framme i lydbildet med sin skarpe altsaksofonstemme, mens Sam Rivers, i hovedsak holder seg litt mer i bakgrunnen. Og alle følger Taylors, uttrolig spenstige ideer hele vegen. Taylor innleder hvert strekk med et slags «tema», og så kaster de andre seg, bokstavelig inn i «kampen», og løfter ideene rett til himmels.
Og det er deilig å høre hvilken energi Taylor leverer til de andre musikerne, og hvordan de fanger dette opp og viderefører det inn i sin improvisasjon. Og pianospillet til Taylor var jo ekstremt originalt og spennende, noe vi godt kan høre i starten på «Afternoon Version Part II», som er en over 71 minutters improvisasjon som får veggene til å dirre i skrivestua. Her kan man også, siden man vet det, høre en viss inspirasjon fra Duke Ellington, selv om spillet til Taylor går langt utenfor det Ellington holdt på med. Her innledes det hele med en utmerket pianosolo, før Rivers kommer inn med utsøkt fløytespill, som blandes sammen med en del hyling (som jeg antar kommer fra Taylor), før han tar improvisasjonen videre inn i et relativt, mystisk landskap, hvor han også blander inn litt honky tonk-piano sammen med hans relativt heftige utforskning av pianoet. En lang sekvens med Taylor og Cyrille følger, og vi befinner oss langt inne i Taylors musikalske gullgruve, og vi kan ane elementer andre, og nyere pianister har hentet fra den gamle «mester». Denne sekvensen er ikke annet enn «grisetøff» og viser at han og Cyrille kommuniserer på en fantastisk måte.
Etter hvert kommer også Lyons og Rivers «smygende» inn og det hele utvikler seg til en solid fest for oss venner av frittgående musikk.
For den som ikke blir musikalsk tilfredsstilt av å høre på den musikken som serveres på for eksempel jazzkanalene på radio, og ønsker litt mer «galskap», er denne utgivelsen med Cecil Taylor Unit et «must». Lydkvaliteten er utmerket, og spillet «ut av denne verden».
Man kan kanskje lure litt på hva publikum mente om denne musikken da den ble framført i Paris i 1969. Men skal man dømme etter applausen i salen, tyder alt på at dette falt i svært god jord på festivalen. Og om naboene mine leverer inn klage på høy musikk, så kan jeg leve med det, for dette er musikk som skal spilles høyt, og som går rett i mellomgulvet og blir der.
Takk for turen!
Jan Granlie
Cecil Taylor (piano), Sam Rivers (tenor saxophone, soprano saxophone, flute), Jimmy Lyons (alto saxophone), Andrew Cyrille (drums)
