Siden han ble uteksaminert fra Grant MacEwan College i 1990, har Chris Andrew blitt en nøkkelmusiker på jazzscenen i Alberta, Canada. Hans musikalske mangfold kan sees gjennom hans samarbeidsprosjekter gjennom årene innenfor jazz, funk, pop, latin eller musikalsk teater. Han har studert på Cuba og har turnert over hele Canada utallige ganger i en rekke band i forskjellige musikalske stilarter. Selv om han er kjent som jazzpedagog i Alberta, er han mest kjent som musiker. Han har spilt med musikere som Joshua Redman, Sonny Fortune, Bud Shank, Pete Christlieb, Joe LaBarbera, P.J. Perry, Kirk MacDonald, Paquito D’Rivera, Brad Turner og Steve Wallace, for å nevne noen få.
Hans soloutgivelse ble Innspilt på Le Domaine Forget de Charlevoix i Quebec over tre dager våren 2025, og vi får 11 komposisjoner, hvor de fleste er gjort av Andrew, men som også gjør sin versjon av Gigi Gryce sin «Minority» og Van Heusen og Burkes «Like Someone In Love».
Opp gjennom jazzhistorien er det gjort utallige solopianoalbum. Bill Evans har gjort det, Jon Balke har gjort det, Espen Berg har gjort flere, Oscar Peterson, Kenny Barron, Theloniouus Monk og Keith Jarrett har gjort noen av de mest inderlige og beste. «Alle» har en eller annen gang i karrieren gjort det. Og hva kan egentlig denne, relativt unge pianisten fra Alberta gjøre som fremhever han i den store bunken av plater?
For det første så skriver Chris Andrew fine låter, hvor han har latt seg inspirere av de eldre deler av jazzhistorien, og særlig swingjazzen. Det vi at han ikke er den mest «frie» utøveren av faget, men serverer utmerket pianojazz på sølvfat som kan nytes uten at du trenger å konsentrere deg altfor mye. Men allikevel er ikke dette bakgrunnsmusikk. Det er rett og slett pianomusikk som er behagelig fra start til mål, og som gjør noe godt med kroppen.
Selv om musikken svinger utmerket gjennom alle de 11 komposisjonene, så hviler det en stoisk ro over spillet som jeg liker. Spillestilen kan av og til minne en nhel del om Bill Evans sin måte å spille på, mens han var i «det lystige hjørnet». Men ved at han er innom så mange av forbildene, blir utgivelsen også personlig og deilig.
En plate å sette på når du vil senke skuldrene og «hvile» hodet. Pianobar-jazz? Å langt ifra!
Jan Granlie
Chris Andrew (piano)
