For den observante leser, så oppdager man snart at Cimota er Atomic baklengst. Det vil si at den norske delen av Atomic (pianisten Håvard Wiik, bassisten Ingebrigt Håken Flaten og trommeslageren Hans Hulbækmo), har gått i kompaniskap med den norske duoen Streifenjunko (tompeteren Eivind Lønning og saksofonisten Espen Reinertsen).
Atomic var et utmerket, norsk/svensk samarbeid hvor den norske delen spilte sammen med trompeteren Magnus Broo og saksofonisten Fredrik Ljungkvist. Og i Cimota får vi mye av den musikalske retningen som i «moderbandet», men her har Wiik skrevet alle komposisjonene.
I Atomic ble komponeringen, i stor grad, fordelt mellom svenske Ljungkvist og pianisten Wiik. Og det fine med dette bandet var hvordan de to skrev forskjellig type, moderne jazz, hvor Ljungkvist skrev det «publikumsvennlige» og «drivende», mens Wiik var den intellektuelle komponisten i bandet, og skrev de mer intrikate komposisjonene. I Cimota får vi derfor en samling intellektuelle komposisjoner, som de tre «gamle» Atomic-musikerne, som på utmerket måte deler det intellektuelle med de to medlemmene i Streifenjunko, som er kjent for akkurat det intellektuelle og utforskende.
Men blir da denne nye konstellasjonen en slags forlengelse, eller kopi av Atomic? Overhodet ikke! Bandet bygger på flere av erfaringene fra Atomic, men med Lønning og Reinertsen får vi et tilskudd til musikken man ikke alltid fikk hos det svensk/norske bandet.
Vi får fem komposisjoner, innspilt i Øra Studio i Trondheim den 20. og 21. mai 2025, og de starter med «Spirit of ’76 (Scherzo)» og Håker Flatens erketypiske og løse bass-spill over Hulbækmo sitt «lekne» trommespill, før Wiik kommer inn med sitt like gjenkjennelige og intrikate og ytterst spennende pianospill. Og da Lønning og Reinertsen kommer inn, først med små hentydninger i noe som kan kalles et tema, er vi rett inne i Atomics musikalske verden. Og selv om de to «Streifenjunkoerne» ikke låter som Ljungkvist og Broo, er det noe med intensiteten i komposisjonen og improvisasjonen, som ikke er til å ta feil av.
Når man hører de fem komposisjonene under ett, så er mye av musikken en forlengelse av hva den norske delen av Atomic holdt på med, men jeg føler at dette mye mer er et resultat av hvor Wiik står som komponist akkurat nå og mye av spillet hans ligger tett på det han gjør i samarbeidet med trommeslageren Tim Daisy og bassisten Antonio Borghini på utgivelsen One Brief Cure (Relay Recordings), som kom for en stund siden, og som er en av mine favoritter til nå i år.
I blåserrekken kan Lønning, særlig i de roligere partiene, nesten, sammenlignes med Magnus Broo, mens Reinertsen er mer intrikat enn Ljungkvist. Og resten, og da særlig det fascinerende bass-spillet til Håker Flaten som er som skapt for «duellering» med Wiik, og trommespillet til Hulbækmo, som er relativt annerledes enn forgjengeren Paal Nilssen-Love i Atomics første år, men som skapte et nytt lydbilde i Atomic, og som, muligens, gjør seg enda bedre i Cimota.
Dette er blitt en ytterst spennende utgivelse fra Wiik og hans gode, musikalske venner. Det er fascinerende å høre Eivind Lønning i hans mange forskjellige, musikalske konstellasjoner, hvor mye han kan variere i spill og stemning, fra å nesten kunne forveksles med Broo og lignende, til å trekke inn elementer av Streifenjunko, til å være en viktig brikke i hyllesten av Miles Davis for kort tid siden i Bergen, og til alle de andre, spennende prosjektene han medvirker i. Reinertsen er vel egentlig den mest anonyme av musikerne på platen, men han gjør seg godt gjeldene der han slipper til. Og Håvard Wiik sitt pianospill er, også her, nesten ut av denne verden. Det er ikke mange pianister i dagens jazz som er mer spennende enn han.
Og da de avslutter med den drivende og fine «Sunday Picnic», som jeg, på mange måter, i alle fall den første delen, før de slipper seg mer løs i det frie landskapet, synes oppsummerer Cimotas debututgivelse [ˈkɪmɔtɑː] på en fin måte, så er i alle fall denne anmelderen mer enn overbevist om at dette er et av Europas mest spennende jazz- og improviserende ensembler akkurat nå!
Jan Granlie
Håvard Wiik (piano), Eivind Lønning (trumpet), Espen Reinertsen (saxophone), Ingebrigt Håker Flaten (double bass), Hans Hulbækmo (drums)
