Det musikalske vennskapet mellom den sveitsiske saksofonisten Co Streiff og den amerikanske trompetisten Russ Johnson, har utviklet seg gjennom diverse musikalske samarbeid, og går tilbake til 2004. Deres erfaringer – Streiff som bandleder for diverse band og gjennom arbeidet med pianisten Irène Schweizer, og Johnson, som har spilt med «omtrent alle» i New York – er de beste aspektene ved interkulturell utveksling.
I 2012 ga kvartetten ut sin debut, In Circles, som fanget den felles estetikken for pianoløse kvartetter som strekker seg tilbake til Gerry Mulligan og Chet Baker, og spesielt til Ornette Coleman og Don Cherry.
De har gjort flere årlige europaturneer i flere år, etterfulgt av en lang pause. Musikerne ble gjenforent i 2019, med Gerry Hemingway på trommer, og Oracle, som er innspilt på forskjellige konserter under gruppens turné i 2023, var startskuddet for den omorganiserte besetningen. Og som det sies i presseteksten: «For at slike musikalske høyder skal være mulige, trengs et felles grunnlag – og her har dette grunnlaget blitt styrket av mer enn 20 år med kontinuerlig samarbeid».
I tillegg til Streiff på altsaksofon, Johnson på trumpet og Hemmingway på trommer, får vi også møte bassisten Christian Weber, og det hele starter med trommer og litt prat, før Johnsons trompet kommer inn, og Streiff og han legger ut temaet på Johnsons «Horizontal Heartburn», som trekker tankene til de tidligere ting blant andre trompeteren Bobby Bradford holdt på med. En nydelig ballade, og en utmerket åpning på en utgivelse som går rett i hjertet på denne anmelderen.
Alle fire musikerne leverer en slags kontrollert frijazz med røtter i 1960-tallet, men med klare retninger framover.
Så følger «Smithy Street», som er skrevet av Streiff, og som er litt hurtigere, men ikke mye. Her får vi strålende trompetspill i starten over utmerket bass- og trommespill, hvor Johnson fremstår som en trompeter jeg burde ha visst alt om. Men her fant jeg et solid hull i min allmennkunnskap om verdens, kreative trompetere. Det låter veldig 1960-tall og «loft», men på en moderne måte, og da Streiff kommer inn med fint altsaksofonspill, er, nesten, dagen reddet. En utmerket låt, som gjør at jeg gleder meg til resten.
Tredjesporet er Streiffs «In Circles» som kobles sammen med Johnsons «Yellow Crane». Dette er to strålende komposisjoner, som her blir utført på aller beste måte av kvartetten. Jeg legger, også her, merke til det strålende bass-spillet til Weber, og kommunikasjonen mellom de to blåserne er nesten sømløst. Og overgangen mellom de to låtene løfter det hele høyt opp. Utmerket!
Deretter får vi Johnsons «Saguache», en ballade som glir deilig gjennom rommet med strålende spill fra alle fire, før vi får Streiffs «Remember Little Feather» som er tilegnet minnet etter Beatrix Feder Klein, en drivende og deilig sak i landskapet fra en rekke amerikanske utgivelser fra slutten av 1960-tallet. Nydelig altsaksofonspill fra Streiff som første solist ut og et drivende, flott komp, som dobler tempoet rett før Johnson kommer inn, og vi får en fantastisk fremføring.
Så avrunder de denne «best on tour»-seansen med Streiffs «Oracle», som kanskje er den mest eksperimentelle komposisjonen på platen. Men hvor spillet «skuer framover» og gir oss en deilig avrunding. Duoen i starten med Johnson og Weber er fremragende, og i det Streiff kommer inn, får vi en sekvens hvor alt «henger» på en nydelig og bluesy måte.
Streiffs altsaksofonsolo beviser at dette er fire musikere som kjenner hverandre ut og inn, og kan tilpasse seg hverandre perfekt.
Dette ble for meg en stor overraskelse. Jeg har ikke hørt denne konstellasjonen tidligere, men, til glede for mine naboer, kommer denne platen til å spilles ofte i skrivestua framover. En utgivelse som gir energi og glede lenge!
Jan Granlie
Co Streiff (alto saxophone), Russ Johnson (trumpet), Christian Weber (double bass), Gerry Hemingway (drums)
