På Trio of Bloom møter vi tre eventyrlystne musikere. Keyboardisten Craig Taborn, gitaristen Nels Cline og trommeslageren Marcus Gilmore – har slått seg sammen for å skape en supergruppe med et nytt groove. Trioen kom til etter en idé av poeten og produsenten David Breskin, som har jobbet med hver av musikerne i trioen, og så i dette samarbeidet en slags oppfølger til bandet Power Tools, som Breskin samlet på slutten av 1980-tallet, og som bestod av Bill Frisell på gitar, Melvin Gibbs på bass og Ronald Shannon Jackson på trommer.
De tre musikerne er, hver for seg, toneangivende i hver sin del av den amerikanske jazzen, og de har alle tre medvirket på ei røys med plateinnspillinger og har turnert verden over i en rekke år.
På denne utgivelsen gjør de komposisjoner de tre musikerne har hatt med seg i studioet i Brooklyn, pluss at de har fylt opp med Ronald Shannon Jacksons «Night Whistlers», fra albumet Eye on You fra 1980, som åpner ballet, Wayne Shorters «Diana», fra Native Dancer (1975) som kommer omtrent midtveis, og Terje Rypdals «Bend It», åpningssporet på utgivelsen What Comes After (1974) som kommer som nest siste låt.
De åpner med Shannon Jacksons «Night Whistlers» med en drivende og energisk trommeintro, før Cline kommer inn med noen svevende toner som gått kunne vært gjort av både Terje Rypdal, Eivind Aarseth og James Blood Ulmer. Det er ikke ofte jeg hører Taborn spille el.piano og andre instrumenter i keyboardsfamilien, men her kommer han noen fine innspill som kommenterer legger seg tett inntil og bidrar, sammen med Cline, til et fint og litt kontrasterende spill til Gilmores fine trommespill.
Taborns ballade «Unreal Light» tar det hele fint ned, Introen med gitar og keyboards fører til at jeg bare blir sittende og vente på at Gilmore skal «smelle» til i trommene, og det fine, lyriske lydbildet endre seg. Men de holder seg nede, omtrent som Rypdals «Ørnen» som han gjorde med The Chasers sammen med Bjørn Kjellemyr (R.I.P.) og Audun Kleive. Låten vokser etter hvert og avsluttes fremragende, før de er over i Gilmores «Breath», som også starter nede. Ankepunktet her, er at jeg synes musikken står litt «stille», selv om pianospillet til Taborn er fremragende, men han kommer aldri helt fram i lydbildet, før vi får Clines mer drivense «Queen King», som svinger fint med en gjentagende bassriff og et litt funky trommespill.
Wayne Shorters «Diana» tolkes litt for «svevende» etter min smak, men for de som er blodfans av Shorter, faller nok denne versjonen fint inn, og den kollektive «Bloomers» blir, kanskje, platens frieste låt hvor det drodles rundt et enkelt tema og alle tre bidrar med fine innspill.
Deretter følger Clines «Eye Shodow Eye», med fin pianointro før Cline serverer et nydelig tema som får oss til å drømme om flere lyriske gitarister, men hvor både Rypdal og Aarset ligger langt framme i pannebrasken, før de gjør Taborns «Why Canada», som er en frisk og (nesten) litt stressende låt, hvor det går friskt og freidig unna i det relativt fritt improvisatoriske. Cline kommer tilbake med sin «Forge», som jeg også føler har litt Rypdalsk over seg i det lyriske, før vi får trioens tolkning av Rypdals «Bend It», hvor jeg synes de hyller «mester» Rypdal på en fremragende måte. Bassen er som å høre Sveinung Hovensjø fra glansdagene med Rypdal, og Cline har tydeligvis hørt mye på komponistens plate What Comes After og andre av hans beste plater. For dette blir som en ypperlig hyllest til gitaristen i Tresfjorden, før de avrunder med Clines «Gone Bust», hvor de «leker» fint med det frittgående i starten, før de drar over i en mer rocka låt som binder hele platen godt sammen med åpningssporet..
Dette er blitt en svært varierende plate, hvor tre musikere har kost seg i studioet, og levert en utgivelse med litt «langhalm», men absolutt med perioder med fremragende triojazz.
Jan Granlie
Craig Taborn (keyboards, piano), Marcus Gilmore (drums, percussion), Nels Cline 6-strings guitar, 12-strings guitar, lap steel guitar, bass)
