Den kanadiske komponisten, vokalisten, fiolinisten og altsaksofonisten Don Macdonald blander på sin utgivelse Short Stories, «intimiteten i folkemusikken, den rytmiske vitaliteten til jazzen og den emosjonelle umiddelbarheten i god låtskriving, og markerer et slående nytt kapittel i sin mangesidige karriere», som man kan lese i presseskrivet. Macdonald er kjent for sine film- og korkomposisjoner, og vender med dette albumet tilbake til sine røtter som utøver. Med i bandet finner vi gitaristen Mike Rud, pianisten David Restivo, bassisten Jill McKenna, og trommeslageren Joel Fountain, med gjestene Allison Girvan (vokal) og Kiyo Elkuf (tenorsaksofon).
Vi får ti låter, hvorav syv er skrevet av Macdonald og tre coverversjoner, skaper han sitt eget univers sammen med musikerne sine, selv om mye av det vokale kan sammenlgnes med for eksempel Chet Baker på en livlig dag. Det merkes allerede i åpningssporet «Sofia’s Coming Out» til balladen «Fall From Grace» og versjonen av Bob Dylans «One More Cup of Coffee». Innspillingen er gjort i Selkirk College Contemporary Music and Technology Program i Nelson, hvor han også underviser, og det er en variert plate vi får lytte til.
Jamie Coz sin «Nobody Knows You When You’re Down And Out», blir med sin Chet Baker-aktige vokal nesten litt komisk. For det er ingen tvil om at dette kunne vært en ung Baker, med den litt nasale stemmen, og vi legger merke til fint gitarspill fra Mike Rud som bryter litt med den coole vokalen, men hvor det fungerer.
Macdonald legger seg tett på den amerikanske vokaltradisjonen vi har fått litt for mye av de senere årene. Det er bra utført, og også når han plukker fram altsaksofonen kan vi (til nød) akseptere det han fremfører. Han har med helt godkjente musikere som får plass til å boltre seg med soloer i låtene, som alle kunne gått rett inn i standardavdelingen, og i fjerdesporet, «Invisible» får han selskap av vokalisten Allison Girvan, som jeg ikke helt forstår hvorfor er med, for hun bidrar ikke med at låten løfter seg nevneverdig. I femtesporet, «Clementine» før vi en fin bassintro, men hvor låten går rett inn i landskapet til de mannlige jazzvokalistene som hvert år gjester festivaler i Europa.
På flere av låtene synes jeg enkelte av musikerne, særlig pianisten, går i en litt annen retning musikalsk enn kapellmesteren, og selv om det som fremføres er av godkjent karrakter, så spriker det litt i alle retninger stilistisk.
I det åttende sporet, «One More Cup of Coffee», både synger han og spiller fele. Og her går han et stykke bort fra Baker-inspirasjonen, og blir mer en pop/visesanger. Og det er kanskje her han burde oppholde seg mest, for han og musikerne lager en fin versjon av Dylan-låten. Men i neste spor, «Stormy Night With You» er han tilbake til den litt for kommersielle jazzen vi kan høre av amerikanske vokalister på europeiske festivaler. Her spiller han fint fele i et slags string-swing-landskap som sikkert salige Stéphane Grappelli ville ha likt, før de avrunder med den gamle standarden «I Cover the Waterfront», hvor vokalen til Girvan igjen dukker opp. Hun presser stemmen såpass at det nesten høres litt «surt» ut, noe jeg ikke synes fungerer, men det bedrer seg når hun synger duett med Macdonald. Dette er en låt som er spilt noen tusen ganger opp gjennom årene siden Johnny Green og Edward Heynab skrev den i 1933. Og dette er ikke den mest spennende versjonen jeg har hørt.
Don Macdonald er en musiker som synger bra i en velkjent tradisjon, og han har med seg flere helt ok musikere. Mitt forslag til neste plate er at han fokuserer mer og lager en plate med ett uttrykk, i stedet for å spre seg utover et litt for stort lerret, slik jeg føler han gjør her.
Jan Granlie
Don Macdonald (voice, violin, alto saxophone), David Restivo (piano), Mike Rud (guitar), Jim McKenna (double bass), Joel Fountain (drums), Allison Girvan (voice), Kiyo Elkuf (tenor saxophone)
