Den amerikanske gitaristen Doug Raney ble født den 29. august 1956 i New York og døde den 2. mai 2016 i København. Han var sønn av gitaristen Jimmy Raney, og ble kjent for en rekke samarbeid med skandinaviske jazzmusikere.
Han utga en plate med faren, Duets, Stolen Moments, og var lenge bosatt i Danmark. Her spilte han med «alle», blant annet markerte han seg sammen med bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP) og trompeteren Chet Baker på platene The Touch of your Lips, Someday my prince will come, This is always og Daybreak, alle noen av selskapet SteepleChase sine beste utgivelser. Han har ellers spilt inn med musikere som Jesper Lundgaard, Mads Vinding, Ole Jacob Hansen, Bernt Rosengren, Ben Besiakov, Thomas Franck, Jukkis Uotila og Hugo Rasmussen, og han var medgitarist på Thorgeir Stubø sin utgivelse Everything we love, fra 1985. Han har også spilt med Ole Kvernberg Trio.
Never Say Yes – 1986 er tidligere uutgitte innspillinger med Raney sin kvartett, med pianisten Ben Besiakov, bassisten Jesper Lundgaard og trommeslageren Jukkis Uotila, innspilt i DRs Studio 3 i januar 1986 under ledelse av legendariske Ib Skogaard og Johnny Hjerting. Innspillingen fanger ham i en spesiell periode, da han nettopp hadde kommet tilbake etter noen vanskelige år hvor han hadde slitt helsemessig, og spiller med en blanding av moden ro, energi og melodisk skarphet.
Her får vi kvartettens versjoner av klassiske standardlåter som John Coltranes «Giant Steps», Jerome Kerns «I’m Old Fashioned» og Nat Adderleys tittelspor «Never Say Yes».
Jeg har alltid ment at det å spille skikkelig be bop på gitar er en øvelse ikke altfor mange takler like bra. Jeg har hørt Raney flere ganger tidligere på plate, og ofte har jeg notert meg at han får det til å fungere bedre enn de fleste. Særlig på platene med NHØP og Chet Baker, som alle er strålende,
Her får vi standardene «Never Say Never», som kanskje er den minst kjente, før vi får «Softly As In A Morning Sunrice», «I’m Old Fashioned», «I Hear A Rhapsody», «Giant Steps» og «All Or Nothing At All», før de avrunder med Cole Porters «Get Out Of Town».
Det virker som i løpet av noen år, var ideen om lyden i et slikt kvartettkonsept annerledes enn både før og etter. Særlig gjelder dette lyden i pianoet og, kanskje aller mest i bassen. Basslyden er nesten litt «plastisk», mens pianolyden gjerne blir litt «skarp». Så også her, mens både gitarlyden og trommelyden er utmerket. Og det overrasker meg at duoen Skovgaard / Hjerting foretrakk denne lyden.
Men det har ikke altfor mye å si på den musikalske fremførelsen av de sju standardene, som Raney gjennomgående gjør fremragende. Han har enn avslappet spillestil som gjør at soloene glir fint av gårde og at hans mange gode ideer kommer godt fram. Bass-spillet til Lundgaard er strålende, og han avleverer noen soloer som avslører at han ikke lå veldig langt etter NHØP i frapperende spill. Besiakov leverer fint ensemble og komp, pluss fine, og litt mer «moderne» soloer enn resten, noe som er med på å gjøre musikken enda mer spennende. Han var allerede i 1986 en pianist som lå langt framme i det improvisatoriske, samtidig som han var en utmerket bandmusiker. Og bakerst, og som den som stikker seg minst fram, trommeslager Uotila, som passer perfekt inn i dette selskapet med lyttende og fint spill.
Dette er blitt et fint minne om en av Nordens beste be bop-gitarister, som dessverre levde altfor kort. Og sammen med denne gjengen fremragende og hyggelige musikere, fikk han akkurat den roen han trengte, for å levere strålende gitarspill.
Jan Granlie
Doug Raney (guitar), Ben Besiakov (piano), Jesper Lundgaard (doublebass), Jukkis Uotila (drums)
