Da vokalisten Trine Duesund Straume kom med sin første utgivelse, Over vannet (Apollon Records, 2024), roste vi vokalisten opp i skyene. Ikke fordi hun var den nye jazzvokalisten på den norske musikkhimmelen, men mer som en musiker som burde betales godt av det norske helsevesenet for sine inngående og sterke tekster om mellommenneskelige relasjoner og om det å slite psykisk. Jeg siterer fra min egen konklusjon på debutplaten: «En norsk hitlåt, som har tålt tidens tann, heter «Det hainnle om å leve» (Kine Hellebust, 1997), og på Duesunds debutplate får vi åtte utsøkte låter som handler om akkurat det. Dette er en plate som, garantert, vil hjelpe mange som sliter med problemer, og ved å lytte til Duesunds utgivelse, kan man spare helsevesenet for mange konsultasjoner. Jeg gleder meg til å høre henne igjen på en scene i nærheten».
Etter dette har jeg hørt henne på konsert flere ganger. Hun holder til på Stamnes, nord for Dale i Hordaland, og nylig lanserte hun sin nye utgivelse Under overflaten og boken Over Under, med tekster fra de to platene, pluss personlige betraktninger rundt det å leve, på konsert på Voss jazzklubb.
På platen får vi ni komposisjoner gjort av Duesund, og sammen med trommeslageren Ivar Thormodsæter, pianisten Øystein Folkedal, bassisten Eline Rafteseth og gitaristen Simen Walle, får vi nok en høytidsstund med vokalisten.
Det er noen der ute, som mener at salt peanuts* må «spisse» det vi skriver om noe. Noen mener at vi «sprer oss» for mye stilmessig, og ikke klarer å holde fokus på «jazz og annen nyskapende musikk» (som er vår nye målsetting). Men i tider da omtale av god musikk er så godt som utelukket eller uteglemt fra de store mediehusene, vil vi nok, fra tid til annen, også anmelde musikk vi i salt peanuts* mener trenger oppmerksomhet.
Duesund har tidligere markert seg lokalt på Vestlanndet med duoen Dumper Divas, med vokalisten Helle Karlsdotter, en relativt rå duo. Men som soloartist fremstår hun på en helt annen måte. Her er det tekstene, stemmen og de fine melodiene som dominerer, og som kommer krypende til oss på en måte det ikke er mange som gjør henne etter her i Norge.
Personlig synes jeg musikken på det nye albumet har vokst enda mer siden debutplaten. Duesund har utviklet det musikalske en del, og åpningssporet og tittelsporet «Under overflaten» skiller seg mye ut fra det vi har hørt tidligere. Men allerede i andresporet, «Avhengig», kommer den første fine teksten til en mer pop-aktig melodi enn tidligere. Arrangementene er annerledes, og særlig er trommene fremtredende.
Og slik fortsetter det gjennom resten av platen med personlige og sterke tekster i et utmerket, musikalsk landskap. Og selv om plateselskapet reklamerer med både jazz, pop, folk, soul og americana, er det vel egentlig ikke så mange elementer av «ren» jazzmusikk i de ni låtene. Men det spiller ingen rolle. Vi får servert ni utmerkede låter med sterkt innhold, som fremføres på utmerket måte, hvor jeg innimellom, kanskje, synes trommene ligger litt for langt framme i lydbildet, jeg skulle kanskje ha ønsket vokalen enda mer framtredende, men det er en bagatell i det store og hele.
Vi får fint gitarspill fra Walle, utmerket piano- og synthbehandling av Folkedal, bass-spillet til Rafteseth fungerer fint, trommespillet til Thormodsæter er eminent og vokalen smyger seg fint inntil oss, og alt er pakket inn i et behagelig og fint lydbilde.
I min anmeldelse av debutplaten, oppfordret jeg de som styrer eter- og fjernsynsmediene i Norge, til å lytte til Duesund, og gjerne invitere henne inn i noen avb de mange «talt showene» som serveres i beste sendetid, om å invitere henne inn i stedet for alle, mer eller mindre håpløse kjendiser, influensere og andre «noksagter», for Trine Duesund Straume har noe å komme med, som går langt utenpå de sleste andre «artigkarene» som stadig vekk dukker opp på fjernsynskjermen.
Under overflaten er blitt en utmerket utgivelse i vise/pop-tradisjonen, med betydningsfulle tekster og fine melodier, og hun og medmusikantene har utgitt nok en perle av en plate, det bare er å skaffe seg, like godt først som sist!
Jan Granlie
Trine Duesund Straume (vocals), Simen Walle (guitar), Øystein Folkedal (piano, synthesizer), Eline Rafteseth (double bass), Ivar Thormodsæter (drums, percussion)
