Dyp Tid, er det femte albumet fra den norske psykrockgruppen Electric Eye, og er, ifølge presseskrivet en betraktning av det ukjente og ubeskrivelige. Videre sier presseskrivet at «platen er laget i et landskap der tid og rom kollapser, og er Electric Eyes mest ambisiøse og eksperimentelle prosjekt hittil. Dyp Tid, som opprinnelig ble bestilt av Sildajazz i Haugesund, og hadde premiere der i 2022, er både en meditativ reise og en utforskning av hva det vil si å eksistere i et univers der tiden strekker seg langt utenfor menneskehetens fatteevne».
I bandet møter vi Anders Bjelland på Roland Jupiter, Fender Rhodes, bass blokkfløyte, vokal,og minimoog, Øystein Braut på gitarer, mellotron, Beringer model d, vokal og pedal steel gitar, Njål Clementsen på bass, gitarer, Arturia microbrute, piano og vokal og Øyvind Hegg-Lunde på trommer, perkusjon og mellotron. I tillegg har de invitert med Sigbjørn Apeland på kirkeorgel, Linn Frøkedal og Annette Kathinka Servan på vokal.
Jeg hørte bandet under fremførelsen på Sildajazz i 2022, og selv om musikken skilte seg en del ut fra resten av festivalprogrammet, passet musikken fint inn i det kirkerommet den ble framført.
Dette er en utgivelse som har blitt liggende altfor lenge i skrivestua, men nå var det virkelig på tide å plukke den fram. De seks låtene er alle skrevet av bandet i fellesskap, og innspillingen er gjort i Duper studio i Bergen.
Platen er i hvit vinyl, og de starter psykedelisk med Hegg-Lundes bastante trommer i bakgrunnen som driver det hele framover. Men det går ikke lang tid før de er inne i et rocka landskap jegg husker fra kirkekonserten på Sildajazz. Og dette er ikke musikk man vanligvis hører i kirkerommet. Det er relativt psykedelisk, men samtidig er det noe melodisk over det hele som gjør at det føles helt naturlig at musikken skal fremføres i et kirkerom. Og enda bedre blir det med vokalistene som legger et fint tilskudd til lydbildet.
I den senere tiden er det flere band og musikere som har gått tilbake i tid – ikke kun til de gamle helter innenfor jazzen, men også innenfor den psykedeliske rocken. Og i denne sjangeren synes jeg Electric Eye fungerer utmerket.
Musikken blir på mange måter gitarbasert, men ikke med heftige gitarsoloer, men mye mer med et litt tungt lydbilde som blir understøttet av bassen og masse keyboards av forskjellige typer, pluss kirkeorgelet, der de mener det er plass til å la Apeland få boltre seg litt. Og med den ordløse vokalen skaper de et slags trolsk lydbilde som fungerer fint. Men det som virkelig gjør platen og lydbildet, er Hegg-Lundes utmerkede og bastante trommespill, som noen har sammenlignet med Per Lindvall som hadde en viktig rolle i Nils Petter Molværs Khmer-prosjekt, blant annet.
Låtene er satt sammen slik at det hele føles som en helhet og en slags «messe» for oss som ikke går i kirken hver søndag. Jeg synes flere som sysler med å arrangere kirkekonserter, bør lytte til denne utgivelsen, og gi de plass i deres lokale kirke. Men musikken er også god for alle oss andre som fra tid til annen ønsker noe mer og annerledes enn frittgående jazzmusikk.
Jan Granlie
Anders Bjelland (Roland Jupiter, Fender Rhodes, bass recorder, voice, minimoog), Øystein Braut (guitars, mellotron, Beringer model d, voice, pedal steel guitar), Njål Clementsen (bass, guitars, Arturia microbrute, piano, voice), Øyvind Hegg-Lunde (drums, percussion, mellotron), Sigbjørn Apeland (church organ), Linn Frøkedal (voice), Annette Kathinka Servan (voice)
