Å spille John Coltranes musikk var langt fra opplagt for den svenske saksofonisten Elin Forkelid. Hun takket faktisk nei da hun ble spurt av Fasching i Stockholm om å gjøre et slikt prosjekt i 2018. Knapt to år senere ble albumet Plays For Trane utgitt, hvor hun og bandet vrir og vender på Coltranes låter, og med stor kjærlighet til originalene, gjør de til sine egne. Nå er oppfølgeren Plays for Trane Vol. 2 ute. Bandet, som består av henne selv på tenor-, alt- og sopransaksofon, David Stackenäs på gitar, Mattias Ståhl på vibrafon og sopransaksofon, Vilhelm Bromander på bass og sopransaksofon og Jon Fält på trommer, legger nå ut på lanseringsturné med et par festivaljobber i Europa, pluss flere jobber i Sverige. Så kan vi bare håpe på at noen flittige arrangører i Norge, også booker dem.
Vi får sju Coltrane-originaler, hvor de åpner med en medley inneholdende «Dearly Beloved», «Sun Star» og «Venus», før de gjør «Expressions», «Naima» og «Peace On Earth», før de avslutter med «Reverend King».
Å gjøre John Coltrane sine komposisjoner på plate og konsert, er en krevende jobb. For å gjøre forsøk på å «covre» Coltrane, fører ingen steds hen. Her må de gjøre sine egne versjoner, gjerne på sine helt egne premisser. Og de går hardt ut, med Forkelid, Ståhl og Bromander på sopransaksofoner (!) i en kollektiv improvisasjon som legger seg tett på noe Coltrane godt kunne ha gjort, og som her kun får følge av Fälts trommer i en praktfull hyllest. Og det er morsomt å høre både Ståhl og Bromander traktere sopransaksofonen i denne relativt heftige og frittgående åpningen. Etter hvert legger Ståhl fra seg sopransaksofonen og Bromander plukker opp bassen, og vi får en frisk vibrafonsolo fra Ståhl, mens Forkelid går over på tenorsaksofon og fortsetter det heftige spillet.
Etter å ha «harvet» over «Dearly Beloved», «Sun Star» og «Venus», går de over på «Expressions», som er siste spor på platen med samme navn fra 1967, hans siste, offisielle utgivelse. Her tas det hele ned, men fremdeles med Forkelids tøffe tenorsaksofonspill, som ligger tett på den tonen Coltrane selv hadde, men hun gjør det personlig og fint. De siste årene Coltrane var aktiv, beveget musikken seg over i det mer spirituelle, noe også de låtene vi får på denne utgivelsen bærer preg av. Og selv om dette, nesten, kan betraktes som en ballade, er Forkleid sitt spill heftig og ytterst energisk.
«Naima» er, kanskje, Coltranes mest kjente ballade. Og her starter den med en fin intro fra Stackenäs sin gitar, og da Forkelid kommer inn med temaet, er låten, nesten, som å høre Coltrane eller noen av hans «disipler». En fin versjon, men kanskje litt for mye «covring» av «mesteren». Den eneste forskjellen er egentlig Stackenäs sitt fine gitarspill og Ståhls vibrafon.
Så følger «Peace On Earth», en låt Coltrane skrev mens han var i Japan helt på slutten av livet, og som ble med på trippelalbumet Live in Japan (Impulse), og låten ble spilt inn i Shinjuku Kosei Nenkin Hall, Tokyo, den 22. juli 1966. Her får vi den i en slags meditativ versjon, som viser all mulig respekt for Coltrane, med utmerket balladespill av Forkelid, og med resten av bandet helt framme på «tuppa». En deilig versjon.
Så avslutter de med «Reverend King» fra utgivelsen Cosmic Music, innspilt 2. februar 1966, også på Impulse. Dette er også en fin ballade fra «mesteren», og på hans versjon spiller han blant annet sammen med fru Alice Coltrane på piano og Phoroah Sanders som medsaksofonist og fløytist. Den versjonen vi får servert her, er en fin avslutning på en plate med låter komponert av Coltrane fra hans siste leveår. Og Elin Forkelid er en utmerket tolker av «mesteren», og leverer, hele vegen, ytterst solid spill i beste Coltrane-tradisjon.
Hun har en relativt «tung» og energisk tone i hornet, og er den perfekte tolkeren av Coltrane sin musikk. Det eneste jeg har å innvende er at hun ligner litt for mye på Coltrane, både i ensemblespillet og i de relativt heftige soloene. Men hun er den perfekte arvtager etter «mesteren», og jeg er overbevist om at han tar seg en pause i «himmelens jam session» mens Forelid fremfører disse låtene for å lytte på hver tone den svenske saksofonisten gjør. Og med et såpass solid «hold» av medmusikere, som gjennomgående bygger fint opp under Forkelid sitt spill, og er med på å gjøre dette til en utmerket utgivelse fra toppskiktet i svensk jazz, og er, fra start til mål, en verdig hyllest til «mesteren», som ville fylt 100 år i morgen, den 23. september.
Jan Granlie
Elin Forkelid (soprano saxophone, alto saxophone, tenor saxophone), David Stackenäs (guitar), Mathias Ståhl (vibraphone, soprano saxophone), Vilhelm Bromander (doubble bass, soprano saxophone), Jon Fält (drums)
