Det som var ment å være et engangsmøte, mellom den franske saksofonisten Emile Parisien, den nederlandske pianisten Yaron Herman, den indiske perkusjonisten og tablaspilleren Prabhu Edouard og den australske bassisten, som har tilhold i USA, Linda May Han Oh, viste seg å være umulig å gi slipp på.
Nesten et år og to konserter etter at de spilte sammen første gang, gikk kvartetten i studio, fast bestemt på å fange den samme spontaniteten og friskheten som preget den første kvelden, fremfor å polere den bort.
Jeg har hørt den franske saksofonisten, med sin helt særegne plassering av alt- og sopransaksofonen, flere ganger på festival. Men jeg ahr aldri blitt den helt store tilhengeren. Men med dette «holdet» va medmusikanter, hvor bassist Linda May Han Oh, er den mest kjente, og som figurerer på en rekke, amerikanske plater nå om dagen. Yaron Herman har jehg også hørt flere ganger. Men er du nederlandsk pianist, så har du klare utfordringer med å nå opp blant de mest «spennende», men innimellom har jeg satt stor pris på hans bidrag. Prabhu Edouard er et helt nytt navn for meg, men med tabla i dette selskapet er med på å sette en egen «spiss» på låtmaterialet, som er fordelt mellom låter av Parisien, Gurdjeff & de Hartmann, Herman, Herman og Parisien i fellesskap – og så er det også blitt plass til en komposisjon av Han Oh.
Jeg har en oppfatning av at det produseres altfor mange, helt ok plateutgivelser nå om dagen, som sjelden eller aldri tar «tak i meg» som lytter, men som i stedet bare «glir lett forbi», uten å feste seg. Og en av disse er, dessverre Emile Parisien sin seneste.
Det som serveres av musikk på platen er mer enn godkjent. Men blir, rett og slett, for «snilt» for denne anmelderen. Det er ingen tvil om at Parisien er en utmerket saksofonist, og i denne kvartetten har han med utmerkede musikere. I hovedsak er det kapellmesteren soms dominerer med utmerket sopransaksofonspill, godt «pushet» fram av Linda May Han Oh sitt utmerkede bass-spill, som blir det mest positive. Pianospillet til Yaron Hermen er fint på plass, men jeg savner mer av hans personlige spill, og det er i de sekvensene hvor Prabhu Edouard plukker fram tablatrommene at han gjør en positiv forskjell.
En fin utgivelse som vokser for hver gjennomlytting, men hvor jeg savner litt «galskap» i svingene, slik at den kan komme inn i favorittbunken. Men for den som er ute etter utmerket, fransk jazz med internasjonale kvaliteter, så kan denne anbefales. Mest på grunn av sopran- og bass-spillet, men også for helheten. Og de «indiske» sekvensene er ed på å løfte helhetsinntrykket.
Jan Granlie
Emile Parisien (soprano saxophone), Yaron Herman (piano), Prabhu Edouard (tabla, percussion, vocals), Linda May Han Oh (double bass)
