Pigri er en samling standarder, pluss to originalkomposisjoner av duoens spanske trommeslager, Guillermo Martin-Viana. Sammen med den italienske vokalisten Emilia Vancini, som begge er bosatt i den Hague i Nederland.
Det er ikke hver dag vi får tilsendt utgivelser med kun vokal og trommer, spesielt iikke når de velger å gjøre flere velkjente standarder, så som David og Bacharach sin «Alfie», som åpner «ballet», Stings «Bring on the Night», Mingus sin «Duke Ellington’s Sound of Love», Parish og Perkins’ «Stars Fell on Alabama» og Gillespies «He Beeped When He Shouuld Have Bopped», pluss noen flere, fram til avslutningen med Vianas «Song for Victor Jara» satt sammen med Grazianis «Pigro».
Emilia Vancini sitt reportuar spenner fra jazz til «canzone d’autore italiana», en samling sanger av italienske singer-songwritere fra 1950-tallet og frem til i dag. Med en stor lidenskap for jazztradisjonen, og dyp tilknytning til røttene sine og en solid bakgrunn innen piano og klassisk musikk, har gitt henne respekt fra både jazzentusiaster og kritikere.
Guillermo Martin-Viana er trommeslager, billedkunstner, improvisator, komponist og pedagog, og han har medvirket på en rekke kreative prosjekter opp gjennom.
De starter med «Alfie» i en følelsesladd og vokalbasert versjon som fremføres utmerket, og hvor Vancinis vokal utmerker seg på en trygg måte, på den måten at hun er en vokalist som kjenner sin egen stemme svært godt, og hvor kontrollen er fullt ut til stede hele vegen. Men det er først helt mot slutten at hun går litt utenfor «melodien» og gir oss noe personlig.
I Stings «Bring on the Night» er ikke vokalen like dominerende som i åpningen, men det oser sikkerhet i det hun gjør, mens trommespillet her er litt mer «pågående», før vi får Gershwin og Weills «My Ship» i en fin versjon, men hhvor melodien følges litt for slavisk, etter min mening. Her, og i flere av de andre standardene, som mange av oss kjenner, hadde det vært ok med sekvenser hvor Vancini hadde gått litt lenger ut fra «blekkene» og gitt oss mer personlighet i tolkningene. For trommespillet er relativt fritt, selv om han holder seg godt innenfor det originale og rytmiske.
Vianas «For J.B.» er hans sololåt som egentlig føyer seg fint inn i det trommespillet han leverer på de andre låtene, før vi får N. Reis sin «Ilu Ayé», hvor de beveger seg mot det afrikanske, og hvor jeg synes vokalen fungerer bedre enn i de fleste andre låtene. Denne låten passer perfekt for hennes vokal, med fint trommekomp i bakgrunnen. Kanskje platas mest interessante spor.
Det er ikke enkelt å gjøre «Stars Fell On Alabama», stort sett som en solo vokallåt, men jeg synes Vancini fikser det på en helt ok måte, før vi får «He Beeped When He Schold Have Bopped», Birke og Van Heusens «But Beautiful» og Moraes og Jobims «Chega de Saudade», som alle egentlig låter temmelig likt, med unntak av Moraes og Jobims låt, som tar oss til Latin-Amerika, før de avrundet med Vianas «Song For Victor Jara» koblet sammen med Grazianis «Pigro», som jeg egentlig synes oppsummerer hele utgivelsen. Litt mer aktivt trommespill enn på standardene, men med en tilbakelent og trygg vokal som oppholder seg i det registeret hvor hun føler seg tryggest. Det starter med en relativt løs trommesolo, før de er over i «Pigro», som er det eneste stedet hvor Vabcini «trøkker» litt til over et fint rytmisk trommespill.
Og det er kanskje også det jeg har å innvende mot denne utgivelsen. Det blir litt for likt fra låt til låt. Jeg hadde ønsket mer variasjon og temperatur i de forskjellige låtene, og ikke at vi måtte vente helt til slutten før vi fikk litt energisk vokal. Men originalt er det.
Jan Granlie
Emilia Vancini (vocals), Guillermo Martin-Viana (drums)
