Emma Pilgaard er en ung musiker, vokalist og låtskriver bosatt i Odense. Her har hun studert ved Fyns Rytmiske Talentskole, MGK og Syddansk Musikkonservatorium, hvor hun ble uteksaminert med en bachelorgrad i 2021. Hun har deltatt i utallige prosjekter som Emma Pilgaard Band, Lydens Hule, Haletudserne, Emil Savery Trio, Papa Rocketship, Jorge Degas Quartet og Odense Jazzorkester. Hun har også hatt viktige jobber med Odense Symfoniorkester.. I 2022 mottok hun prisen som «Årets Fynske Jazztalent» på Musikhuset Dexter som en del av Odense Jazzfestival.
Hennes tredje album i eget navn samarbeider hun med pianisten Rahel Taits, bassisten Hilda Nordkvist, trommeslageren Patrycja Wybrachńczyk, vibrafonisten Viktoria Søndergaard og trompeteren Ida Brinch, et rent «kvinnehold», og alle de ni komposisjonene er skrevet av Pilgaard, og er tilegnet viktige, kvinnelige kunstnere og andre mer eller mindre kjente kvinner i Danmarkshistorien, fra billedkunstneren Anna Ancher til stumfilm-stjernen Emilie Sannom og kvinneforrettskjemperen Thit Jensen. Og albumet er innspilt i Peak Productions i Odense i januar 2026.
De åpner med «Glowing in the Light of a Sunbeam», tilegnet Anna Archer, og herfra og ut, får vi nykomponerte låter som går fint inn i de lange vokaltradisjonene, hvor danskene må regnes i førersetet i Skandinavia.
Blant de yngre, skandinaviske, kvinnelige vokalistene, finnes det flere tradisjoner. I Norge er det mange som tyr til – det mer moderne og eksperimentelle, mens i Danmark og Sverige er det en klar overvekt av tradisjonalister. Dette har med idealer å gjøre. I Norge ser mange opp til kvinnelige vokalister som Karin Krog og Sidsel Endresen, mens de, særlig i Sverige, ser til Monika Zetterlund og de mange amerikanske vokalistene.
Jeg føler Pilgaard befinner seg, i hovedsak, innenfor den mer tradisjonelle måten å synge på. Men selv om hun raskt kunne bli plassert inn i denne «folden» og tradisjonelle delen av jazzen, så har hun et særpreg som skiller henne fra mange av de andre vokalistene. Hun har noe «amerikansk» over seg i flere av låtene, som fører tankene til de mer kjente amerikanske, kvinnelige vokalistene fra de senere årene.
Hun har en ro og kontroll over det vokale, som overbeviser. På flere av låtene føles det nesten som hun sitter i godstolen hjemme, med et glass vin i hånden og fremfører komposisjonene. Og i enkelte av fraseringene minner hun ikke så rent lite om salige Radka Toneff. Hun har alliert seg med musikere som passer fint inn i hennes musikalske prosjekt, hvor jeg mest legger merke til pianisten Rahel Taits, bassisten Hilda Nordkvist og trommeslageren Patrycja Wybrachńczyk, som er stammen i produksjonen. Men det er verdt også å legge merke til vibrafonisten Viktoria Søndergaard og trompeteren Ida Brinch der de medvirker.
For meg er Emma Pilgaard et helt nytt navn på den danske vokalscenen, men så har jeg heller ikke akkurat frekventert jazzscenen i Odense altfor mye. Men ut fra det hun leverer på denne utgivelsen, bør hun få tilgang til en rekke spillesteder rundt i hele Danmark og i utlandet. For hennes stemme fortjener at flere enn Odensianerne og de som kjøper denne utgivelsen skal få høre henne. Og ser man på videoen under, så ser man at hun allerede har sluppet til på Jazzhus Montmartre i Store Regnegade 19A i «kongens by», riktignok ikke med sitt utmerkede «kvindehold», men likevel … Og studerer man konsertlisten hennes for 2026, så er det kun en spillejobb i København (den på Montmartre), mens resten av de 18 jobbene, er alle, med unntak av en slippkonsert på Amagerbro jazzklubb, alle utenfor hovedstaden. Men det bør denne utgivelsen kunne gjøre noe med for neste år.
Jan Granlie
Emma Pilgaard (vocals), Rahel Taits (piano), Hilda Nordkvist (double bass), Patrycja Wybrachńczyk (drums), Viktoria Søndergaard (vibraphone) Ida Brinch (trumpet)
