
Det er 8. mars i dag, og Kvinnedagen. Da anmelder selvsagt salt peanuts* kun plater ledet, styrt og organisert av dyktige kvinner. Emmeluthâs Amoeba er en banebrytende dansk-norsk kvartett bestĂ„ende av fire av de mest spennende musikerne pĂ„ den skandinaviske scenen i dag. Kvartetten har turnert omfattende siden 2017, noe som har resultert i konserter pĂ„ Copenhagen Jazz Festival, Nattjazz og pĂ„ klubber som Bergen jazzforum og Victoria, Nasjonal jazzscene, for Ă„ nevne noen fĂ„, og om kort tid spiller de pĂ„ Vossa Jazz (fredag 22. mars). Med sin kreative musikk, som beveger seg mellom inspirasjon fra frijazz og musikalske idĂ©er fra kammermusikken, er Emmeluthâs Amoeba et band med tydelig signatur.
Pianist Christian Balvig har markert seg som musiker og bandleder med sin egen trio og den danske supergruppen Efterklang, samt som komponist for store orkestrer som for eksempel KÞbenhavn Symfoniorkester. Gitarist Karl BjorÄ er en sterk stemme pÄ scenen for improvisert musikk og har gitt ut flere plater og turnert hyppig med band som Megalodon Collective, Yes Deer og Karl BjorÄs Aperture over flere Är. Trommeslager Ole Mofjell er som en naturkraft Ä regne, gjennom samarbeid med blant andre Thurston Moore og turnering med ECM-legenden Jon Balke og den alltid eksplosive og energiske Hedvig Mollestad.
Den danske, men nĂ„ norgesboende bandlederen og komponisten Signe Emmeluth har pĂ„ sin side gjort seg tydelig bemerket pĂ„ jazzscenen de siste fem Ă„rene, sammen med bla. SkarbĂž Skulekorps, Trondheim Jazzorkester, Mats Gustafsson, Kresten Osgood og Ole Morten VĂ„gan i supergruppen Konge. I tillegg er hun nytt, fast medlem i Gard Nilssenâs Supersonic Orchestra og mottok det prestisjefylte Jazztipendiatet fra Moldejazz i 2020/2021, som resulterte i bestillingsverket «Physicality in emotion» sammen med Trondheim Jazzorkester.
NÄ er de ute med en ny plateutgivelse, innspilt i Pardiso Studio i Oslo i juli 2021, sÄ de som har hÞrt de pÄ konsert, har nok en formening om hva man fÄr hÞre. Vi fÄr Ätte komposisjoner skrevet av Emmeluth, og i lÞpet av platen fÄr vi gode bevis pÄ hvordan relativt fri musikk kan gÄ tett «i hop» med komponerte sekvenser, bare det utfÞres av dyktige musikere med store, Äpne Þrer. For her fÄr vi smÄ, komponerte sekvenser som beveger seg inn og ut av musikernes friere improvisasjoner, hvor samspill og kommunikasjon nesten er alfa og omega for at det skal fungere.
Og det er verdt Ä merke seg at dette ikke er en slags soloutgivelse fra Signe Emmeluth. Det er ikke hun som, i fÞrste rekke «tar plass» i bandet, men hun har hele veien kontrollen over hva herrene i bandet foretar seg. Og allerede fra start legger vi merke til pianospillet til Balvig. Og som jeg har skrevet om den unge dansken tidligere, sÄ er det nesten synd vi ikke fÄr hÞre han oftere som fri improvisator. For han er en glimrende pianist med mange gode ideer, og hans teknikk og kontroll over pianoet er formidabelt.
Karl BjorÄ er heller ikke den som stikker seg altfor mye fram. Men nÄr han slipper til med solier er det alltid en fryd Ä fÞlge med pÄ. Hans spill er litt «skarpt» i soliene, og ellers ligger han bak og er med pÄ Ä pushe de andre musikerne framover. Men den som «svetter» mest pÄ denne utgivelsen mÄ vÊre trommeslageren Ole Mofjell. I Äpningssporet, «Chic Blip» kaster han seg over trommene omtrent som var det Paal Nilssen-Love som hadde tatt plass i studio, med enorm energi og pÄgÄenhet.
Men fÞrst og fremst er det Signe Emmeluth som styrer skuta i dette farvannet. I Äpningssporet lar hun de andre fÄ briljere, fÞr hun setter «skapet» solid pÄ plass. Og i andresporet, den litt neddempede «Flickering», hvor Balvig legger noen litt «tunge» akkorder som grunnlag for Emmeluths «hyl» og «skrik» pÄ altsaksofonen over Mofjells «pesing» pÄ cymbalene, fÞr vi fÄr «Parallell», en litt intrikat melodi hvor Balvig legger grunnlaget under Emmeluth og BjorÄs sin relativt heftige kommunikasjon.
Deretter fÄr vi «I hear nonsense», hvor det rytmisk kompliserte piano- og altsaksofonspillet, blir «kommentert» med effekter fra gitaren og trommene, fÞr de lsipper lÞs for den frie improvisasjonen, og Balvig utmerker seg med heftig spiill. Men kun en kort sekvens, fÞr Emmeluth igjen samler «troppene», og (selv) Balvig mÄ roe ned Ä plukke fram nesten «klassisk» pianospill. Men hele tiden sitter vi bare og venter pÄ at det skal «smelle». Balvig bygger opp til at det skal skje, og Emmeluth fÞlger tett pÄ, mens Mofjell «drar avgÄrde» i beste Nilssen-Love-stil igjen og vi er i frijazzens glade galskap igjen.
I «Zelda» starter det forsiktig med piano, gitar og en prĂžvende Emmeluth, og med relativt fri «cymbal-pisking». Her er det Emmeluth som fĂžrer an over effektpedalene til BjorĂ„ â klagende og fint. Jeg fĂ„r nesten en Ornette Coleman-fĂžlelse over spillet hennes her. Vakkert. Men Ornettismen varer ikke lenge. Plutselig er hun tilbake i et fabulerende spill som avslutter lĂ„ta, og vi er over i den friske «Shaking Tail Reathers», som tar oss med inn i det tĂžffeste av den nyere, amerikanske altsaksofonjazzen. Drivende samspill, med Mofjell helt ute pĂ„ kanten av trommestolen og med Balvig med uhyre heftig pianospill. PĂ„ toppen «svever» Emmeluth med heftige improvisasjoner i platas kanskje mest heftige og tĂžffe spor. Her merker man seg det tette samspillet mellom de fire, for hele tiden er de sĂ„ tett pĂ„ hverandre som det er mulig Ă„ komme (uten at det blir usĂžmmelig). Og legg merke til Balvigs pianospill her. Originalt og drivende tĂžft!
«Spam» er et velkjent begrep for alle som er pÄ internett. Og denne heftige og tÞffe lÄten illustrerer kanskje fÞlelsen nÄr man har gÄtt i spam-fella. En kort og konsis lÄt som smeller i veggene, fÞr de avslutter med «Are you cross», hvor Mofjell fÄr lov til Ä briljere pÄ trommer i starten. Ofte har slike trommeintroer eller solier, en lei tendens til Ä bli altfor lange, men nÄr Mofjell drar av gÄrde i 100, kan han egentlig (nesten) fÄ holde pÄ sÄ lenge han vil. Men BjorÄ melder seg pÄ, og legger inn en glissando pÄ gitaren som blir en viktig bestanddel i lÄten, fÞr Balvig tar ut det siste av energi i en frapperende og tÞff pianosolo. Lytter du til denne, sÄ forstÄr du hhvorfor jegg vil hÞre han mer innenfor jazzen. BjorÄ kjÞrer pÄ med heftig glissandospill pÄ gitaren i et relativt fritt landskap som grensen mot det vi har hÞrt fra amerikanske Eugene Chadbourne til tider. Og bak forsÞker Mofjell Ä fÞlge han sÄ godt han kan med ytterst heftig trommespill, og Emmeluth kommer inn med nesten spastisk spill, som hun drar og drar og utfordrer de andre pÄ en fremragende mÄte. Her er det om Ä gjÞre Ä ta ut de siste kreftene, fÞr de roer ned (en smule) mot slutten.
NÄ har jeg fulgt dette bandet siden starten i 2017, og jeg registrerer at band som nhar vokst seg mer og mer sammen, til nÄ Ä vÊre en eneste organisme hvor alle musikerne fÞlger hverandre pÄ utmerket mÄte. Jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan de skal klare Ä komme tettere pÄ hverandre i musikken. For her er alt sÄ tett og fint at det er en fryd!
Nonsens? Ikke ett eneste sekund!
Jan Granlie
Signe Emmeluth (alto saxophone), Karl BjorÄ (guitar), Christian Balvig (piano), Ole Mofjell (drums)