Den sardinske saksofonisten Enzo Favata debuterer på ECM med utgivelsen Ritornare. Her spiller han selv klarinett, bassklarinett og sopransaksofon, sammen med mangeårig samarbeidspartner Marcello Peghin på 10-stengs akustisk gitar, bandoneonisten Daniele Di Bonaventura, kontrabassisten Salvatore Maltana og trommeslageren UT Gandhi. Sammen skaper de et fargerikt, akustisk lydbilde preget av reiser, minner og fantasier, og med Jan Garbarek lurende i kulissene.
Med inspirasjon fra kulturelle utvekslinger over Atlanterhavet og litterære visjoner hos forfattere som Gabriel García Márquez og Jorge Luis Borges, utfolder musikken til kvartetten seg med en drømmeaktig flyt.
Innspillingen er gjort i Bavaria Musikstudios i München i januar i år, og vi får servert åtte komposisjoner, de fleste gjort av Favato, men vi får også bidrag fra Marcello Peghin, noen laget av Peghin og Favato, en fra de to pluss Salvatore Maltana og to fra bandeonisten Daniele Di Bonaventura.
Og de åpner med gitarist Marcello Peghin sin «Tukuman», og er åpningen på en melodisk og fin utgivelse, hvor Favato, som jeg har fulgt i mange år, fremstår som, nesten, en slags sydlandsk utgave av Jan Garbarek. Og allerede i åpningen markerer Di Bonaventura seg med utmerket bandeonspill og Reghin med fint gitarspill.
Favato har ikke samme, originale, tone i hornet som Garbarek, men det er tydelig at Favato har stor kunnskap om den norske saksofonistens virke. I tillegg er bandeonspillet strålende, og ikke veldig ulikt det vi har fått fra argentinske Dino Saluzzi tidligere.
Andresporet, «El Sur» åpner med den ti-strengers akustiske gitaren, og når Favata og Maltana kommer inn, tas vi med til Garbareks samarbeid med Egberto Gismonti og Charlie Haden og deres utgivelser Magico (1980) og Folk Songs (1981), begge på ECM. Men her blir lydbildet utvidet med bandoneon og trommer, og det hele blir en vakker komposisjon gjort av Favata, og Paghin.
I «Escuchame» er komponeringsjobben utvidet til også å involvere Maltana. Her plukker Favata fram klarinettene, og de fjerner seg litt fra lydbildet til Garbarek. Dette er en vakker ballade, hvor jeg føler de har med mye av musikken og landskapet fra Sardinia, hvor Favata holder til, i de korte periodene han ikke er på vegen.
«Donde nace el viento» er skrevet av Favata og Peghin, og åpner med gitar. Dette er også en lyrisk og vakker sak, hvor gitar og bandoneon åpner, før Favata kommer inn med et spill som like gjerne kunne vært gjort av Garbarek, det vil si at musikken er usigelig vakker, og tar oss med tilbake til mange konserter som har satt seg godt fast i bakhodet med flere av Garbareks prosjekter. Nydelig!
«Sine nomine» er skrevet av Di Bonaventura, naturlig nok med bandoneon i front. Dette er også en lyrisk, liten perle fra den utmerkede, italienske bandoneonisten. Her får vi også en nydelig gitarsolo, før Favata kommer inn med fint saksofonspill, før vi får Favatas «Milonga del Sol», og det er så man lengter etter solen, det nydelige landskapet rundt byen Santa Teresa Gallura, helt nord på Sardinia, hvor Favata har sin base. Dette er, kanskje, den eneste av låtene påplaten som ikke befinner seg helt i balladelandskapet, men det er ikke langt ifra, og bandoneon-soloen her er som hentet fra Saluzzi i velmaktsdagene. Vakkert!
Favata har skrevet «Ventana» sammen med Peghin, og her starter det med bassen, helt i Charlie Haden-avdelingen, før gitar og sopransaksofon kommer inn, og vi er igjen inne i Garbarek-landskapet med utsøkt sopransaksofonspill over resten av bandet. Og hadde man byttet ut bandoneonen med den indiske fiolinisten L. Shankar, så hadde man vært rett inne i den utmerkede utgivelsen Song for Everyone fra 1985.
Så avslutter de med Di Bonaventura sin «Albatros», hvor Favata plukker fram bassklarinetten, og vi får en mer enn verdig avslutning på en nydelig utgivelse for den som, for eksempel, husker tilbake på Garbarek og Shankars samarbeid, og for noen av oss ligger konserten i det gamle Kulturhuset i Molde i 1985, fremdeles godt lagret i bakhodet som et av festivalens mange høydepunkter.
Slagordet til ECM har alltid vært: «The most Beautiful sound Next to Silence», og dette møtet mellom gode, italienske venner, bekrefter slagordet til fulle. Og at disse musikerne har fått Mafred Eicher i ECM til å «tenne» synes åpenbart. For dette er en utgivelse som kunne vært fra selskapets storhetstid, hvor utmerkede musikere serverer lyrisk jazz av aller beste merke.
Jan Granlie
Enzo Favata (soprano saxophone, clarinet, bass clarnet), Marcello Peghin (ten-string acoustic guitar), Daniele Di Bonaventura (bandoneon), Salvatore Maltana (double bass), UT Gandhi (drums)
