Felsenmeer er en kvartett som ble startet av klarinettisten Joséphine Besançon, sammen med Charles Paillet på elektrisk gitar, Fanny Bouteiller på kontrabass og Matheo Ciesla på trommer. Gruppens musikalske språk henter inspirasjon fra Besançons bakgrunn på tvers av klassisk, samtids- og jazzmusikk, og «former et repertoar der nøye utformet komposisjon og kollektiv improvisasjon er tett sammenvevd», som det sies om dem på Bandcamp.
Navnet Felsenmeer, betyr noe i nærheten av «hav av steiner», og refererer til en geologisk formasjon av kaotiske relieffer. Relieffer sporer bratte stigninger og plutselige fall, underlag som forskyver seg under føttene, danner formasjoner ut av bølger og vind, og skaper øyeblikk av ren spenning før fallet. Som det også forklares på Bandcamp: «Musikk som utfolder seg som en sti gjennom ukjent terreng: desorienterende, luftig og levende for enhver endring av kontur».
Alle de seks komposisjonene er gjort av Besançon, som sammen med de andre musikerne, også opererer som vokalist på albumet, og albumet er innspilt i Lyon den 6., 7. og 8. oktober 2025.
Her får vi 35 minutter med fin, improvisert og drivende musikk med klarinettene til Besançon som hovedingrediens. Og starten får meg virkelig til å spisse ørene. Det begynner neddempet med bassklarinett og bass, før det hele vokser ettersom de andre musikerne kommer inn, og de beveger seg mer inn i det eksperimentelle og rocka. Men hele vegen er det klarinetten som fører an og bestemmer. Det er hun som er sjefen, og hun setter premissene for hva de andre kan tillate seg, uten at det blir eneherskende.
Den andre låten, «Reliefs», er inspirert av den irske reelen «The Maids of Michelstown», noe man kan høre i det vokale partiet i starten, før Besançon kommer inn og avleverer en fin jazzsolo på klarinetten som beviser at det er fult mulig å gjøre irske reeler om til utmerket jazz.
Og slik fortsetter de med «Hymne au monde muet», hvor det hele tas ned med bass og gitar i starten, før ør Besançon kommer inn med utmerket klarinettspill. Dette er platas langste spor, som gir åpninger for de fleste av musikerne, og de kan bevege seg rolig og få ut det meste i deres soloer. Her legger jeg merke til fin kommunikasjon mellom gitar og klarinett, i den, kanskje, mest «krevende» komposisjonen, som løses perfekt av de fire, hvor det svinger utmerket, før vi får «Meltem», hvor de tar det enda mer ned i starten, og hvor de beveger seg mer inn i det «eksperimentelle» og frie, men hele vegen med fin kontroll og styring fra ør Besançon, hvor sekvensene med ordløs vokal er nydelig. En ettertenksom og vakker låt som tar oss med ut på en lang reise i de franske. Man føler nesten at man sitter på Henrys Bar i Vance med noen glass pastis og beskuer turister og fastboende som rusler forbi.
Så avslutter de med «L’Arbre en nous a parlé», med vokal og gitar i starten. Denne er etter et dikt av François Cheng, og her får vi også tekst i vokalen til Besançon. En fin avslutning, som passer perfekt til akkurat det.
Det er en fin helhet i utgivelsen, nesten som om Besançon har tenkt nøye gjennom rekkefølgen og har hatt en idé om å ta oss med ut på denne reisen til steder vi ikke har vært før, og hvor hun er reiseleder og omviser.
Jeg synes det er spennende å legge merke til at musikken fra Frankrike og Italia, tidvis, blir veldig forskjellig fra det skandinaviske. Særlig er bruken av klarinetter, uten at musikken blir «gladjazz» veldig typisk for denne delen av Europa. Gjerne sammen med gitar, bass og trommer, slik vi får det her. Der for er dette også en utgivelse jeg kommer til å plukke fram ofte, og hygge meg med «i gode og onde dager».
Jan Granlie
Joséphine Besançon (clarinets, vocals, composition), Charles Paillet (electric guitar, vocals), Fanny Bouteiller (double bass, vocals), Matheo Ciesla (drums, vocals)
