Musikkollektivet Folksomt sier om seg selv at de smelter sammen det eldgamle og det elektriske – en vibrerende fusjon av norsk folkemusikk og elektronisk klubbkultur.
I omtalen til deres spilling på Vill, vill, vest i Bergen, snakket man om at de har røtter i fjell og dal, og blikket rettet mot dansegulvet, og at de fornyer den norske musikkarven. «Tradisjonelle toner får nytt liv i møte med pulserende beats og elektroniske lydlandskap. Hardingfela svever over dype basslinjer, folkesangen ikles ny drakt av rytmer og klanger som løfter og drar – resultatet er dansbart, drømmende og dypt forankret i både tradisjon og nyskaping».
Bandet består av Jonas Særsten på synthesizer og trommemaskin, Lovise Espeland på vokal, Johanna Seim på hardingfele, Jonathan Krabbe på gitar, og Gaute Ullestad Moen på perkusjon og munnharpe. Innspillingen er gjort på Mekkeriet Studio på Bergen Kjøtt, og vi får servert 10 tradisjonelle låter i ny, musikalsk drakt.
Og de starter med Sumar til vetter», en sang fra Eksingsdalen de har lært av Berit Opheim. Versjonen er temmelig annerledes enn det vi kjenner fra Opheims settlister, noe det tøffe spillet og den fine og klokkeklare vokalen viser. Her blir den gamle låten fra Eksingedalen fremført på en måte, nesten, ingen fra Eksingedalen har tenkt. Det elektroniske lydbildet, inkludert munnharpe, skifter med den fine vokalen, og gjør dette til en relativt annerledes tolkning av den norske folkemusikken.
Detter følger «Tillykje med dagen», en kjøgemestervise etter Vilhelm Hop fra Hop i Fana, «Halling etter Mons O. Havre» fra Osterøy, etter all sannsynlighet fra Havråtunet, «Vossarull», selvsagt må de ha med en Vossarull når perkusjonisten kommer fra Voss, «Tripparen» en polka etter Lars Mjaaland fra Åseral, «Den vesle guten, i lie lorra», et nystev etter Anders N. Askeland fra Osterøy, «Vesle jenta mi» en spingar etter Olav Håstebø fra Granvin, «Telespringar» laget av Jonas Særsten og Lovise Espeland, og «Reinlender» etter Martin Sælid fra Vestre Slidre, før de avslutter med «Å ja det heter, våger, beder», en folketone fra Lindås.
Når man får servert den «nye, moderne» folkemusikken, er det flere veger å gå for musikerne. Man kan gjøre de gamle folkemelodiene i rocka eller jazza drakt, eller man kan presentere musikken på folkemusikkens premisser. Her synes jeg Folksomt tar godt hensyn til de opprinnelige låtene, og lager nye versjoner som, riktignok, har mye energisk rock i «baklomma», men hvor folkemusikken står i førersetet. Og det synes jeg de lykkes bra med. Faren med en slik utgivelse er at musikken blir veldig lik mye annen musikk som er kommet de senere årene, og som har trukket mye folk til blant annet Tuvas blodklubb på Riksscenen for folkemusikk i Oslo. Men Folksomt er annerledes. Mest på grunn av at de, på fortreffelig vis, klarer å kombinere det moderne med det tradisjonelle, og energien i bandet, og at alt skjer på folkemusikkens premisser. Perkusjonisten fortalte meg at han på en lydprøve før en konsert, klarte å knekke munnharpa, og måtte ut på bygda for å låne en ny. Så her går det relativt hardt for seg.
Jeg synes Folksomt har laget en utmerket plate i fornyelsen av den norske folkemusikken. Det er utmerket spill over hele linja, men jeg merker meg Ullestad Moens heftige munnharpe- og perkusjonsspill. I tillegg er felespillet eminent, sammen med den klokkeklare og fine vokalen til Lovise Espeland.
Jeg vet det finnes konservative krefter i det norske folkemusikkmiljøet der ute som ikke liker at unge musikere «tukler» med tradisjonene, men på Folksomt sin utgivelse bør de de konservative ha få problemer med å kritisere deres fine versjoner av de eldre melodiene – eller kanskje ikke…
Jan Granlie
Jonas Særsten (synthesizer, drum machine), Lovise Espeland (vocals), Johanna Seim (Hardanger fiddle), Jonathan Krabbe (guitar), Gaute Ullestad Moen (percussion, mouth harp)
