
Det er ikke sĂ„ mye informaskjon som fĂžlger med utgivelsen Fra Mars med trioen med samme navn. Men med hjelp av Norsk jazzforums hjemmeside âJazz i Norgeâ, fĂ„r vi i alle fall vite at de tre musikerne, HĂ„vard Falch Belsheim (piano), Jakob Nisja GjĂžnnes (bass) og Emil Fjeldavli (trommer) opprinnelig kommer fra BodĂž, men er nĂ„ basert i Trondheim og Oslo, og at albumet er spilt inn live i Store Studio i BodĂž. Det musikalske kan vi finne ut av selv.
I de senere Ärene er det kommet en rekke pianotrioer fra Norge. Og for de fleste er det en fellesnevner: De befinner seg i det skandinaviske landskapet med forbilder som svenske e.s.t. og som kan sammenlignes med Helge Lien Trio, til dels Tord Gustavsen Trio, litt med Eyolf Dale Trio og en rekke andre. Og det er ogsÄ det store problemet med disse trioene. De fÞlger omtrent de samme sporene, og da blir det altfor enkelt Ä plassere de inn i bÄsen, som nÄ begynner Ä bli rimelig full av gjerne yngre, velutdannede og teknisk dyktige musikere, som ikke(ennÄ) har funnet sin egen stil eller vei.
Jeg vil hevde at det hele er den amerikanske pianisten Bill Evans og svenske Jan Johansson sin skyld. Det var de som spilte sÄ vakker musikk at nesten alle som hÞrte dem ville spille som dem. SÄ kom Keith Jarrett som (nesten) alle pianistene som ville spille jazz, skulle ligne. Det er helt ok med forbilder og mentorer, men nÄr det blir altfor mange som spiller omtrent helt likt, sÄ mister man lett interessen.
Og dette blir ogsÄ, dessverre, tilfellet med de tre, unge musikerne i Fra Mars. Det er tre utmerkede musikere som spiller utmerket sammen. Pianospillet til Falch Belsheim er lyrisk og vakkert. Han har hÞrt pÄ alle de forannevnte og forsÞker Ä lage en kobling mellom alle sammen som, forhÄpentligvis, skal ende opp i noe originalt. Bass-sÄillet til GjÞnnes er upÄklagelig. Han avleverer noen fine soli og er en musiker som fÞlger pianisten med fint spill hele veien, og trommespillet til Fjeldavli fungerer fint og lÞst. Aldri for mye, men i akkurat passe mengder.
I noen av komposisjonene, som de har laget i fellesskap, kan man nesten hÞre at de kommer fra BodÞ-omrÄdet, hvor de sitter, for eksempel pÄ Mjelle, og ser utover havet en sommernat,t hvor solen ikke har til hensikt Ä forsvinne. Men i noen av lÄtene beveger de seg over i et helt annet landskap. Da er de et godt stykke inne i det fritt improviserte, hvor de fÞles som om trommeslageren har fÄtt bestemme, som i avslutningslÄten «Til Mars», hvor de kombinerer det frie med det lyriske og det «mektige».
Jeg hÄper disse tre musikerne fÄr tid og plass til Ä utvikle trioen videre og, aller helst, finne sin egen stemme i det, etter hvert, sÄ store oppbudet av skandinaviske pianotrioer. I dag er det jo slik at man kan arrangere en hel ukes festival med mange konserter hver dag, kun med pianotrioer fra Norge, Sverige og Danmark. Men hvis disse tre musikerne fÄr utvikle seg videre, kan de bli en av de trioene som vil bli lagt merke til. For dette er tre musikere med potensiale.
Jan Granlie
HĂ„vard Falch Belsheim (piano, toy piano), Jakob Nisja GjĂžnnes (double bass) og Emil Fjeldavli (drums, percussion)