Pianisten og komponisten Frank Carlberg kommer opprinnelig fra Helsingfors, men har valgt å bosette seg i New York. Her leder han Frank Carlberg Quintet, Tivoli Trio og Frank Carlberg Large Ensemble. Han har også vært involvert i mange crossover-prosjekter gjennom årene. Han har jobbet med saksofonisten Steve Lacy, trombonisten Bob Brookmeyer og trompetisten Kenny Wheeler, og han har skrevet musikk for store band, små ensembler, symfoniorkestre og moderne dansekompanier. Han jobber også på New England Conservatory, og var også medlem av Douglass Street Music Collective og driver Red Piano Records, et uavhengig plateselskap.
Han har utgitt en rekke plater de senere årene, hvorav flere har vært anmeldt på salt peanuts*. Og nå får vi han på piano og Rhodes sammen med Hery Paz på tenorsaksofonisten, Leo Genovese på Hammond B2, Farfisa of synthesizere, bassisten John Hébert og trommeslageren Dan Weiss.
I omtalen av bandet kan man lese at «gruppens musikk befinner seg i området mellom skumring og daggry i vår bevissthet og henter inspirasjon fra halvt huskede minner om tidligere ting. Bilder av fantasi og virkelighet blandes i minner om karneval, sideshow og tivoli. Nostalgi føles for innbilte hendelser. Navnet Dream Machine kommer fra et roterende sylindrisk objekt som ble oppfunnet av Ian Sommerville og kunstneren og forfatteren Brion Gysin. Gysin hevdet at det å sitte foran maskinen med lukkede øyne ville sette en i en drømmeaktig tilstand».
Og det er en ytterst variert og, til tider, svært morsom utgivelse vi lytter til. De starter friskt med «DreamI», som er en kort og lystig sak, som har mye finsk folkemusikk i seg i de i underkant av to minuttene herligheten varer, før de er over i balladen «Nostalgia», hvor Carlbergs pianospill er fint og ledende. Deretter får vi den friskere «The Jester», hvor man også han skimte elementer fra hans hjemland, og den fine balladen «Into gthe Sunset», som låter som en solnedgang over Finskebukta en varm sommerkveld.
Og slik fortsetter det med en fin blanding av «sprelske» låter som kan minne om Carlbergs gamle fedrelands musikk, selv om det ikke er så mange tangoer å strekke seg etter. Innimellom skjener de litt ut til venstre, og vi får noen relativt frie sekvenser, hvor pianospillet er utmerket, og vi legger merke til Weiss fine trommespill. Og hele tiden er musikken variert og fin, hvor det sirkusaktige blandes med ytterst fint balladespill.
Vi legger, selvsagt, merke til Carlbergs fine pianospill, og vi får flere fine bass-soloer fra Hébert, samtidig som saksofonspillet låter fint, selv om tonen, kanskje, er litt lys for min smak. Men hør på sjettesporet «Reconstruction» som er en organisert perle innenfor den moderne, amerikanske musikken. Og når Genovese «legger i veg» på det ærverdige B3-orgelet, får vi moderne orgeljazz av beste merke.
Gjennomgående er dette blitt en svært variert og fin utgivelse, hvor tankene, innimellom, går til musikken Carla Bley skapte for en del år siden. Særlig gjør dette seg gjeldende ved at Genovese trakterer Farfisa, som ikke lenger brukes så ofte i den amerikanske jazzen.
Dette er blitt en fin plate, hvor nesten hver komposisjon, som alle 13 er laget av Carlberg, tar oss med på en reise hvor variasjonen i låtene gjør at man hele tiden blir sittende og vente på neste utfall fra den gode finnen. Og det hele er en kreativ reise som fascinerer.
Jan Granlie
Hery Paz (tenor saxophone), Frank Carlberg (piano, Fender Rhodes), Leo Genevese (Hammond B3, Farfisa, synthesizer), John Hébert (double bass), Dan Weiss (drums)
