Mariá Portugal har vært aktiv på både den brasilianske og europeiske musikkscenen som en kreativ og produktiv trommeslager, komponist, sanger og produsent. Etter å ha uteksaminert seg i klassisk komposisjon, fokuserte hun på fri improvisasjon og startet omfattende forskning på skjæringspunktet mellom dans og sangtradisjoner. Hun har, de senere årene, vært en viktig stemme i den europeiske improviserte musikken. I 2020 var hun den 13. musikeren som var Artist in Residence på Moers-festivalen i Tyskland. Som kurator deltok hun i Soundtrips-NRW i Duisburg og driver nå konsertserien Toma Chocolate! i Berlin. Hun komponerer også for dans, teater og film, inkludert det prisvinnende lydsporet til filmen 1976, som ga henne den chilenske filmakademiprisen i 2025. Hun har vært å høre med musikere og artister fra mange sjangere, så som Arrigo Barnabé, Elza Soares, Metá Metá, Pato Fu, Fernanda Takai, Maggie Nicols, Angelika Niescier, Fred Frith, Joe McPhee, Nick Dunston, Anthony Braxton og Tomeka Reid.
Fred Frith skulle være kkent for de fleste av våre lesere, og har en lang og betydningsfull CV innenfor den nyere improvisasjonsmusikken. Senest var han å høre blant annet i Norge, med duokonsert med den danske saksofonisten Lotte Anker, som han har samarbeidet med, fra tidt til annet, i flere år. Han er en britisk gitarist og han har stått bak en serie nyskapende gitarsoloalbum fra 1970-årene av. Han var blant grunnleggerne av britiske avantgarderockgrupper som Henry Cow og Art Bears. Mens han bodde i New York, dannet han de to bandene Massacre og Skeleton Crew.
Han har blant mange andre samarbeidet med Robert Wyatt, Brian Eno, Lars Hollmer, The Residents, Lol Coxhill, John Zorn, Bill Laswell, Derek Bailey, bandet French medTidlig på 80-tallet laget Frith tre plater med et relativt lett tilgjengelig pop-sound for The Residents’ plateselskap Ralph Records. Frith har også gjort to plater med den eksperimentelle gruppa French Frith Kaiser Thompson, sammen med Henry Kaiser, Richard Thompson og John French.
De to kommer fra to forskjellige kontinenter, generasjoner, bakgrunner, musikalske universer og territorier. Likevel har de mye til felles. Først og fremst har de begge en veldig unik tilnærming til forbindelsen mellom komposisjon og improvisasjon. For det andre er både Portugal og Frith kunstnere som ikke er begrenset av sjanger- og stilgrenser, og krysser ofte grensene mellom fri improvisasjon, rock, pop, elektronika, brasiliansk musikk, folkemusikk og jazz. Og begge har en unik tilnærming til bruk av stemmen innen improvisasjon.
De to spilte sammen for første gang på to konserter laget i forbindelse med Soundtrips-NRW i 2021. Men premieren deres som duo var egentlig på Unerhört-festivalen i Zürich i 2022, hvor de spilte en fullstendig improvisert konsert sammen for første gang. Etter det utvekslet de ideer og hva de kunne gjøre sammen senere, og den 8. juni 2023, kunne de møtes for denne innspillingen i den lille klubben Die Loft i Köln.
Vi får fire «strekk», hvor vi gjennomgående får en fin kobling av Friths frie og eksperimentelle gitarspill, sammen med Portugals fine trommespill. Jeg husker første gang jeg la merke til den unge trommeslageren. Det var på en trioplate med den nederlandske saksofonisten Paul van Kemenade, hvor hun tilførte utmerket trommespill. Og i starten på Matter, føler jeg det er hennes trommespill som tar Frith i hånda og iser han inn i sitt frie improvisasjonsunivers.
Men det er i hovedsak i starten at det er hun som fører an. I andresporet, «See Through Blind», er de jevnbyrdige. Frith leverer bidrag slik vi kjenner han fra for eksempel Brian Eno, mens Portugals perkusjon forsøker å legge seg så tett på gitaren som mulig. ;em uten at jeg helt synes det fungerer godt nok.
Frith spiller mange litt lange toner, nesten i et pedal steel-landskap, og innimellom savner jeg at han «kliner llitt til», selv om han av og til beveger seg mer inn i det eksperimentelle rockelandskapet vi kjenner han fra før, og i «Looking Up», sanes egentlig bare vokalen til Robert Wyatt på toppen, noe som fortsetter i fjerdesporet «O tempo e sua secura», hvor vi også får litt vokalt fra Portugal, hun har tross alt bare to hender, og når hun vil komme med noe mer så må hun ty til stemmen. Denne er, kan hende, inspirert fra hennes hjemlige musikktradisjoner, hvor hun synger et tema ordløst, over fint perkusjonsspill og gitaren, som jeg, kanskje, synes blit liggende litt for passivt i landskapet. Det svevende spillet til Frith komplettere Portugals perkusjon og vokal, men ikke nok til at «erden stopper opp og lytter».
Men det er akker musikk, som tar musikken fra Portugals hjemland inn i et improvisert landskap som fascinerer, men jeg synes kanskje det blir litt for stillestående til at jeg blir fascinert. Låttittelen «O tempo e sua secura», betyr noe sånn som Ttid og dens tørrhet, og kan, med litt elvilje, knyttes til utnyttelsen av regnskogene og folket som bor der, hvor stadig mer av skogene blir fjernet for å gi plass til industri og oljefelt. Frith leverer en fin solo her, som understreker det politiske, omtrent som om Ry Cooder skulle ha gjort det, mens Portugal legger til utmerket perkusjon i bakgrunnen.
Men det er ingen tvil om at dette sistesporet er den improvisasjonen som fascinerer meg mest. Og når Frith kommer inn med en slags indianer-vokal, fatter vi det politiske i låten.
Jeg føler at mye av musikken, dessverre, blir litt for innadvendt til at jeg helt faller for det de gjør. Ja da, det er fritt improvisert, og de kjenner ikke hverandre altfor godt fra før, så det blir litt mye prøving og feiling denne dagen på Die Loft. Men sistesporet er nesten verdt prisen for hele utgivelsen, for det er en perle av en låt.
Jeg håper de to vil samarbeide mer etter denne utgivelsen. For om de to virkelig finner hverandre, så kan dette utvikle seg til noe svært spennende, slik de gjør i sisgtelåten.
Jan Granlie
Fred Frith (electric guitar, voice), Mariá Portugal (drums, percussion, voice)
